På de fineste sommerdagene er det lite som gir en like dannet følelse av velvære og luksus som å nippe­ til god champagne og amuse-bouches under åpen himmel på Engø Gård. Grimestadbukten glitrer mellom­ trærne, og internasjonale kelnere bærer ut vakre kreasjoner av løksotede vaktelegg i enebærrede, parmesanterter og oversized menykart med dagens meny på syv retter, som kan spises i ulike kombinasjoner fra fire til alle syv. Middagen må spises inne på høyloftet, som er ombygget til en luftig, sjarmerende spisesal med utsikt og sjøgløtt den ene veien, og låvebro ut til den velstelte hagen den andre.

I et matblad hadde Salt lest at det hastet å besøke Engø før den unge danske kokken bringer stedet sin første Michelin-stjerne.

Fin årgang

Første ambisiøse rett, en confitert potet fra nabolaget med svensk løyrogn og en fet, deilig røkt fløtesaus, ga en forsmak på hva som ventet. Det var balansert og subtilt.

– Men hadde det vært enda bedre om poteten var lun i stedet for kald? spurte Pepper.

Dampede østers er kanskje småfremmed for nordmenn, som helst spiser dem levende, men med hagens urter, nøtter og en oljebasert saus på engsyre, var havets aromaer nennsomt bevart i neste rett.

– Jeg liker hvordan de bruker matblomster og urter fra hagen i hver rett, sa Salt.

Kveldens absolutte høydepunkt kom i form av en litt for liten bit villkveite, perfekt stekt i godt smør til en sprø, gylden crunch på overflaten. Genistreken var en puré av kantareller i kombinasjon med en fløtesaus på lagret kyllingkraft.

Det var en kombinasjon for guder, sømløst, rikt og aromatisk på en måte som fikk smakene til å gå opp i en høyere enhet – en av årets beste retter for Salt og Pepper. Kombinasjonen med en ellers litt sær og kraftfull hvitvin fra Terroir al Límit i Priorat var også perfekt.

Andeby

– Å, var det potet, det la jeg ikke merke til!

En eldre herre i et familieselskap hadde fulgt litt dårlig­ med både under presentasjonen og spisingen av første rett, men ble hentet pent inn av en ung servitør.

Engø har tidligere fått kritikk for varierende service­nivå. Det var det ikke grunn til i kveld. Både familiemiddager og språktunge bord med gjester på jakt etter det beste i Norge, fikk det de kom for, og trolig må man være kritiker for å fange opp at kunnskapsnivået om mat og vin noen ganger er tillært og overfladisk hos servitørene.

(Artikkelen fortsetter under annonsen)

Engø serverer sin stekte foie gras som en saltrett. Der andre kombinerer med frukt og søtvin, er Engøs ­variant med syltede rødbeter og rødvinsbasert saus infusert med roseblader, servert med en fruktig rødvin fra Rhone-produsenten Clos des Papes.

– Det er annerledes, men det fungerer for meg, sa Salt.

Spa for sjelen

Etter mer and, denne gangen et pent stekt andebryst med hjertebiter og løk, var det tid for desserter. En Engø-klassiker er Pêche Melba. Denne gangen var det ferskeniskrem, med bringebær og en grønn saus på sitronverbena. Salt var bare mellom­imponert.

Men det var før siste rett, «lokale jordbær» med nype og hvit sjokolade. Jordbær og hvit sjokolade er en strålende kombinasjon, og var både kunstferdig og vakkert presentert. Men her, mellom jordbæråkrene med verdens beste bær, var det sjokoladen som spilte førstefiolin.

– Jeg hadde ønsket meg mer fokus på jordbærene, men dette er jo unektelig godt, sa Pepper.

Man kan heller ikke nekte for at det er et innhugg i vanlige folks feriebudsjett. Fireretteren på Engø koster 845 kroner, og full, syvretters meny for to med vinpakke og aperitiff kom på nesten 4500 kroner. Men man får mer enn topp mat for pengene: En sommerkveld på Engø er som en spaopplevelse for sjelen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.