Den amerikanske ambassaden gjør seg klar til å flytte ut av sentrum. Samtidig har det oppstått et nytt amerikansk triangel i nabokvartalet: østkystpreppy med Pinerolo Americana, peruansk på Aymara og, med åpningen av Amerigo, nå også panamerikansk i Handelsbygningens hjørne mot Solli Plass.

Sjekk ut DNs søkbare restaurantguide her

Like etter åpningen var lokalet smekkfullt av vakre, unge mennesker med meglersveis eller spektakulær hipsterbart. En og annen eldre, velpleid Frogner-mann i pen genser var også å se ved bordene i det store rommet hvor estetikken er en krysning mellom industriell bananrepublikk og kontinental nostalgi i lær, marmor og metall.

Hva var de alle sammen der for?

Nye matland

Det amerikanske kontinentet, særlig Mexico og Peru, seiler opp som de store, nye matinspirasjonslandene. Men med sitt navn og konsept, burde ikke Amerigo vært litt modigere? Menyen fremsto som både sprikende og i overkant trygg, med ceviche og tacos som nesten symbolske nikk til latinamerikanske mattradisjoner, i tillegg til enkelt, grillet kjøtt og fisk.

Prisene på hovedretter er sympatiske, den dyreste koster 217 kroner, men gjester som bestiller fra kullgrillen, må betale ekstra for tilbehør og saus. Vinkartet var konsist og naturlig nok med vekt på vin fra den nye verden, men Salt og Pepper syntes det var et gapende prismessig hull mellom 600 og 1200 kroner.

Svenske servitører løp veggimellom i et forsøk på å rekke over alle gjestene; det sto ikke på viljen, men kanskje rutinen. Grillen var tom for fisk og skalldyr, drinkene tok tid og forrettene havnet på feil bord i farten.

– Dette er den minst delikate cevichen jeg noensinne har sett, utbrøt Salt i møte med en skål av det som skal være limemarinert rå fisk. Biter av hvit fisk hakket så grovt og slurvete at det så ut som kokken hadde svingt macheten i blinde og slengt fisken i bollen sammen med chili og pyntet med en bitte liten bit lime. Heldigvis var fisken fersk, for syre var totalt fraværende i denne versjonen. Salt presset den lille limebiten til siste dråpe for å få et hint av sitrus.

Peppers taco med and smakte godt, men var så stappfylt at den var vanskelig å brette sammen og få i seg uten kniv og gaffel. Dessuten manglet det skje til chilisausen, som lå i en skål ved siden av.

Uraffinert

Hovedrettene var de heldigere med. Peppers tallerken illustrerte at den som bestiller fra grillen, får det som står. Alene på et fat lå to biter smakfull og perfekt grillet ytrefilet, men det var også alt. Med båtstekte poteter, en chimichurri-saus og quinoasalat ved siden av, ble det en hel, om enn særdeles grønnsaksfattig, rett. Salts grillede kyllingbryst med cajunsaus og søtpotet-frites, kom med «Kokkens grønnsaker»: grønne bønner og et par biter paprika. Det smakte godt av krydder og grill, men var ikke spesielt raffinert.

Det var heller ikke dessertene. Fritert banansplitt var en røslig banan i sprøtt skall, men bananen var for tykk til å bli gjennomstekt og få riktig konsistens. Pina colada crème brûlée var en i overkant søt crème brûlée overdrysset med kokos i følge med en liten skål ananassalat, som i likhet med cevichen manglet syre.

– For å nå opp i dag, må nesten en restaurant tilby noe ingen andre har eller være bedre enn de andre. Jeg synes ikke Amerigo klarer noen av delene, var Salts konklusjon.

Regningen på rett under 2000 kroner for to ganger tre retter, aperitiff og en flaske pluss to glass vin, var ikke avskrekkende. Samtidig er det såpass at Salt og Pepper hadde håpet på noe mer for pengene.

Les mer om mat og vin på Smak.no

Meld deg på nyhetsbrev fra Smak.no her

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.