Det var en av disse regntunge og trøstesløst mørke kveldene denne vinteren har hatt så mange av. Man trenger dog ikke bidra til den globalvarme tristessen ved å fly helt til Thailand, men kan heller flykte dit via den nå tradisjonsrike Oslo-restauranten Plah. Vandrende forbi både baren og stedets nyåpnede gatematalternativ, Ahaan, var det imidlertid nesten like mørkt her inne. Den vindusløse fine dining-seksjonen ligger i tusmørke, rommets blikkfang er en vovet dukke av en trapeskunstner, hengende fra taket. Heller ikke Plah har unnsluppet dette restaurantsegmentets etter hvert mildt idiotiske krav om å være «sexy». Da var på sin side ​kveldens servitører kledelig sobre – hakket mer voksne enn bransjenormen, ikledd identiske fotside kjoler og lave, lydløse sko. Lokalet var som vanlig fullt. Salt og Pepper ville gå for den største av to menyer – «Vår reise gjennom Thailand».

Misunnelig

Til bordet kom nødvendig aperitiff – champagne. Spisegjester må bli flinkere til å gi seg selv og restauranter denne lille pusteøvelsen før det braker løs. Glassene ble fulgt av friske melonbiter og skalldyrsaus. Vann i gatene, vann i munnen.

Vinpakker er lukrativt for restauranter. Plahs koster 690 per hode, hvilket betyr at man kan komme nokså langt med enkeltflasker i stedet. Mye av denne maten synes dessuten skrike etter riesling og lignende, kanskje strengt matchede enkeltviner ikke er like maktpåliggende til thai?

Valget falt i stedet på Keller Riesling RR 2013, en helt fantastisk vin, sympatisk priset til 875 kroner. Avgjørelsen syntes å fryde servitøren, som lyste opp:

– Ah, en personlig favoritt! Nå er jeg virkelig misunnelig på kvelden deres!

Så kunne man heller supplere med adekvate glass der denne ikke passet. Gjestemassen var nokså ung, romantisk anlagt og høystemt.

Varm banan

Etter rekechips med rogn, kom det som er blitt en Plah-gjenganger: fylte betelblader. Disse brettet man i kveld rundt fermentert pølse, peanøtt og kokos. Særs delikat og balansert. Kongekrabbe kom med sitrongresscurry – dekadent og godt, mens en saltbakt, skinnstekt møretorsk var ledsaget av sørthailandsk chilisaus. Fisken satt som et nakkeskudd til vinens smaksdyp og kompleksitet. En suppe av koriander, chili og hjerteskjell fremsto både autentisk og gjennomført, men var ørlite blass og vandig i smaksbildet. Norges desidert største autoritet innen thaikjøkkenet, Terje Ommundsen, var stadig ute i kokkejakken, dimmet kledelig på et led-lys som sto og skar i et hjørne. Smilende mellom bordene, på fjortende året.

En gårdskylling var posjert i kokos med chili og bakt hvitløk, mens svinenakke fra Valdres fikk følge av nordthailandsk Chang Mai-curry og to glass god 2010-Beaujolais fra Olivier Merlin. Pepper syntes svinet grenset mot det tørre, men fikk ikke videre gehør fra Salt.

Dessert besto blant annet av grillet kokos og ananas gitt søtt- og saltcrust med maltosekaramell, og en banan i varm kokosmelk. Sistnevnte kan høres vammelt ut, men beholdt friskhet, også hjulpet av hvit, mineralsk recioto i glasset.

– Bunnsolid måltid, sa Salt da de to likevel konkluderte med at maten hadde manglet det ene crescendoet man gjerne ønsker seg på dette nivået.

For alt sammen, inkludert kaffe avec, lett metthetsfølelse samt tips for varm og gjennomproff service, endte regningen på snaue 3500 kroner.

Ute regnet det igjen. Flukten var definitivt over.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.