– Ah, kveldssol, sa Pepper og mintes Solsidens første år for en mannsalder siden: Fra 1993 har man i noen måneder hvert år kunnet oppsøke det gamle såpekokeriet i skur 34 for kjærkomne ettermiddagsstråler og nokså dyr sjømat.

– Jeg husker å sitte borti skyggen på Aker Brygge og lengte bort hit.

Denne kvelden var ikke dårligere. Hovedstaden hadde gjennomlevd en av denne sommerens hittil få virkelig bakende sommerdager. Nå fikk saltvannshåret hvile litt bak restaurantens lyse solmarkiser. En ung, tilsynelatende særs vinkyndig kelner anbefalte hvite burgundere over aperitif.

Hummer og kanari

Rundt oss var lokalet preget av de vante lyse herreskjortene, men også av mer avslappede turister og par. Brorparten av sistnevnte syntes å gå for Plateau de Fruits de Mer – funklende forelskelse over bugnende oppsatser av skalldyr. En nysgjerrig plastsnekke strøk forbi. Det var en av disse kveldene havne- og badebyen Oslo føltes som det eneste sted å være. Fabelaktig freshe østers gjorde seg aller best helt naturell – som alltid når havets mineralske mirakler er nær optimale. Vi måtte også dele en halv gratinert hummer. Den var særs lubben og full av mat, lå i smør med stedets «egen kryddermix», som servitøren ujålete kalte det. Som moderne, progressive spisegjester forventer man snart asiatiske steam buns til gratinerte skalldyropplegg som dette. Den slags kan man – nær sagt heldigvis – glemme her.

For å matche rike hummersauser og smør, hadde vi falt ned på en solid 2014-Meursault fra Jobard (1295 kroner). Kelneren, en særs finstemt og effektiv ung type – Oslo begynner virkelig å bugne av proffe, oppvoksende servitører nå – syntes oppstemt av valget, lo litt av det positive kvakket ved duften av vinen:

– Ja, man kjenner det virkelig i nesen!

Vi hadde valgt oss henholdsvis dagens fisk – villkveite med sky av hummer og blåskjell, fulgt av blant annet sommerkål – samt menyens stekte piggvar med potet- og pepperrotpuré, til hovedretter. Piggvarens kremede hummersaus ga mer av nettopp dette enn kveiten, som lente seg mot blåskjellsmak, plutselig pepper, og et hint bitterhet fra sommerkålen. Piggvaren, denne flyndrefiskenes flaggskip, var strålende i seg selv, men manglet en smule raffinement i tilbehør og presentasjon: Grønnsaker i et hjørne, og litt i overkant mye smørpreg med kremet saus oppå en nær like kremet puré. Villkveiten kunne trengt fire saltkorn til, men dette er likevel plukk. De fabelaktige fiskeråvarene ga plenty av vellyst og lykkebrus, godt hjulpet av vinen som ledsaget dem begge: Den satt som et militærstup i solnedgang.

Smaksslektninger

Solsidens lokaler opplevdes som uforandret, på plass var både det enkle, vakre hallpreget, småharry bildepryd, samt den litt øredøvende akustikken.

– Jeg liker at de ikke har falt for fristelsen å gjøre det moderne «industrielt», sa Pepper med gru.

Vi var for mette til noe annet enn en delt dessert, en helt formålstjenlig mazarinkake av de to smaksslektningene lakris og bringebær.

Ved oppgjør landet regningen på 3200 kroner med aperitif og kaffe avec, uten tips.

Solsiden fortjener ennå sine årlige fire måneder i rampelyset. Man betaler en del. Maten er hverken himmelbestigende teknisk, eller briljant nyskapende.

Man går likevel ut i sommernatten med et svulmende hjerte.

(Vilkår)