Å ankomme Astral ble ledsaget av to skuffelser. Den første: Det store, flotte lokalet var nær tomt. Noen foretrekker det kanskje, men det gir alltid en liten tristesse å være høytidsstemte i en ellers tom restaurant. Hvilket notat er det vi ikke har mottatt?

Dernest – og dette kan forklare mye – det å oppdage at prisen på full smaksmeny rett og slett var ​fordoblet. Navnet indikerer at Astral sikter mot himmelen, nå gjør også prisene det: To dagens meny koster snaue 2800 kroner, og det inkluderer ikke engang vann.

– Tomt her ja, men på dagtid hadde vi et selskap på 50 mennesker, sa en velvillig servitør og satte frem andre tegn på ambisjoner: spinkle, florlette vinglass fra Zalto.

Mindre ynde ga den ubevoktede garderoben utenfor, som minnet om en ungdomsskoles. På anlegget gikk Bostons «More Than a Feeling» og andre litt bredbente fm-klassikere.

Bifangst

Vi gikk for nøysom cremant til snacks: Fiskeskinn med emulsjon av løyrom og røykt ørretrogn, knekkebrød med andelever samt en crabucino – en sødmefull kopp «kaffe» på krabbe. Godt, alt sammen. Posjerte gigaøsters fra Grimstad smaksatt tindved rommet mer beskrivelser enn smaksåpenbaringer.

Astral tilbyr ikke à la carte, kun en forkortet smaksmeny, men har et framifrå vinkart og en kelner hvis fleksibilitet her var imponerende. Han solgte dog overbevisende inn full mat- og vinpakke.

Kaviar av rognkjeks kom med søt iskrem av potet. Til retten, en minicocktail på vodka, eple, agurk, persille og dill. Morsomt nok. Kelneren snakket så om bærekraft, om en vestlandstråler som leverer ellers uselgelig bifangst – hai, flatfisk og makrell – så gjort til en terrine, bundet sammen av østersemulsjon og rikelig med syre fra sitron. På toppen: tang, algen søl. Retten ble en anelse retningsløs, litt for syrlig. En slank burgunder på aligoté-druen hjalp.

Flott var også vinvalget til neste rett, en tidsriktig sherry fra Lustau, servert sammen med en enda mer tidstypisk kråkebolle, adekvat nok kringsatt av røyk og sellerikrem under et glasslokk.

Sjøkreps blir sjelden feil; her er en knøttliten bit med fennikel- og lakriskrem, strålende mot Nikolaihofs øverste grüner veltliner. Kveldens svakeste innslag var et seigt «flatbrød» bakt på mesk fra ølproduksjon og noe som minnet om margarin på rapsolje. Nær uspiselig.

Pepper falt heller ikke for det som er blitt en signatur: posjert egg med rikelig av skavet og røyket reinsdyrhjerte over sopp. Det hele ble overraskende meaty, slafsete og uraffinert tross selskap av en lang, hvit burgunder.

Bittetsmå rødbettortellini med geitost fra Jæren og trøffel var godt, ga som så mye annet her røykpreg, nå fra den askeinnrullede osten. En frappato fra sicilianske Occhipinti satt fint til. Litt overstekt andebryst ble ledsaget av hele fuglen: en innmatsaus, blodpudding og en fritert bolle av låret – husk bærekraften – samt en rik taurasi servert i pinot noir-glass.

Og det skulle ikke stå på velviljen: Påfyll kom før vi hadde rukket å drikke av glasset.

Søt

En søt eplesorbet med timian og alkoholholdig te skulle oppfriske før norske oster – Rosalita, Råblå og grottesost fra Hitra – servert med suveren 1996-madeira fra Barbeito, før en litt tørr dessert på jordskokkis, hasselnøtt og sjokolade kom med melkestout.

For kaffe avec, raus drikkepakke og tips, ble fasiten 6600 kroner. Det er neppe bærekraftig med tanke på gjesteflyt til det som kunne vært en storstue.

Noen ganger må restauranter reddes før ambisjonene tar dem.

`(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.