En kveld tidlig i uken var det smekkfullt på Fjord, fiskerestauranten i Hotel Savoy. Vi var tidlig ute, men bordet var klart. Det var ikke personalet. Vi ble sittende en merkbar stund uten hverken vått, tørt eller meny, og fikk dermed rikelig med tid til å studere omgivelsene.

Knapt en norskspråklig gjest var å høre.

– Sånt som dette går vel rett hjem hos en viss type velbeslått turist, mente Pepper og kastet et blikk på de blanke, blå veggene prydet med ravfargede telysestaker, benkene med snøhvitt reinsdyrskinn og en enorm vannbøffelhornlysekrone.

– Det er litt cruisebåt over det hele, sa jeg.

Men champagnen, en Saint-Maurice som en entusiastisk servitør omsider helte raust og omstendelig i logo-prydede glass, smakte riktig godt. Fjord har en fast meny der gjestenes eneste valg er antall serveringer, der seks retter koster 695 kroner og vinmeny enten 100 eller 150 kroner per glass.

Her sto norsk fisk som røye, lange og hyse på kartet, akkompagnert av både globale smaker som avokado, mais og mer hjemlige ingredienser som agurk, rogn og ramsløk – i teorien slett ikke ueffent.

Ujevnt måltid

Men Fjord er ikke helt den budsjettluksusrestauranten den startet som for snart et dusin år siden.

Vår opplevelse gjennom kvelden var snarere av en lett overarbeidet turistmaskin. Hele rytmen i måltidet var ujevn. Vinen kom ofte påtagelig lenge før rettene; en gang kom maten før vinen, noen ganger var det så tett mellom serveringene at halve glasset ble stående igjen, mens midt i var vinglasset tomt lenge før det var tegn til neste servering.

Søk i restaurantguiden her

Også maten manglet det lille ekstra, nærmere bestemt syre. Så vidt bakt røye i selskap med avokadokrem, agurkstrimler og sprø rischips var spekket med teksturelle kontraster: silkemyk fisk og krem, crunchy agurk og chips. Men smaken forble flat, det var knapt syrlighet til stede.

Vi savnet også salt, men en elegant rett av en halv, enslig bakt asparges sammen med løpstikkesaus ble reddet av et dryss med salturt og ørretrogn. Verre var det med grillet lange i følge med en søtlig maiskrem og popkorn som føltes monoton og nesten emmen.

Først med hovedretten, en konvensjonell kombinasjon av gyllenstekt hysefilet, potetpuré med ramsløk, en kvast broccolini og en rødvinssaus tilsmakt med estragon, satt smaksbalansen. Her var det både salt og syre nok til å fremheve de gode smakene.

– Det er rart. For kjøkkenet gjør ellers en veldig god jobb med å behandle råvarene riktig, sa jeg.

Osteland

Osteretten viste at Norge ikke lenger er et u-land på ost. Blant annet rødkittost fra Stavanger og blåskimmelost fra Kjerringøy med et utvalg brød og eplekompott var en glede. Desserten, på bringebær i en håndfull varianter, var søt, frisk og syrlig, men et underlig valg med tanke på årstiden.

Igjen ga det følelsen av å være på et cruiseskip, med nøye planlagte forsyninger som holder solid kvalitet, men hverken overrasker eller provoserer. Bortsett fra påslaget i vinmenyene, som var på et sted mellom tre- og firegangeren av polpris.

I 2018 har Oslo og Norge så mye spennende restaurantmat å tilby, at å betale drøye 3500 kroner for et måltid som dette føles som en forglemmelig og lett skuffende affære.

* (Vilkår)