Det var et par uker siden Solsiden hadde åpnet for sesongen. Vi regnet med fullt hus og kontrollert kaos, som vanlig. Men nå hersket en behagelig, avslappet stemning i skur 34. Flere bord var ledige, lukten av salt hav sivet inn gjennom store, åpne vinduer mot Oslofjorden.

Tiden har stått ganske stille på Solsiden, siden det gamle såpekokeriet ble restaurant for 26 år siden. Kjøkkenet er åpent og langstrakt, jærstoler og blåmalte trebord står tett, småkitschy fargefotografier av middelhavslandsbyer og skalldyr på veggene.

– Men «why change a winning team». Det funker, og med denne utsikten blir innredningen ikke så viktig, sa Pepper.

Tempo

Vi fikk raskt servert IPA fra mikrobryggeriet «De tvende» og et glass champagne fylt før det kom på bordet, før servitøren føk videre. Her er det ikke lagt opp til småprat og presentasjon av vin og mat.

Ved siden av oss gikk to amerikanske turister løs på klassikeren «Plateau de Fruits de Mer». Vi plukket heller fra à la carte-menyen, som har mange retter å velge blant, det høye tempoet her tatt i betraktning. Men flere ser nærmest identiske ut med retter vi har fått her flere år tidligere. Spesielt trendsensitivt er ikke Solsiden. Dagens treretter til 585 kroner er et sympatisk priset tilbud, men laksetartar og pannacotta fristet ikke. Det gjorde hovedretten, villkveite, som kunne bestilles for seg.

Solsiden disker ikke opp med langtidshevede surdeigsbrød. Her får man helt grei loff i skiver. Iskaldt smør lå på en like iskald tallerken, tydeligvis forhåndslaget og tatt rett ut av kjøleskapet. Praktisk for restauranten, irriterende for gjestene.

Forrettene kom før vi hadde rukket å drikke opp aperitiffen.

– Laksetartar, sa en ung servitør og satte tunfisktartaren på bordet. Den rene, søte og metalliske fiskesmaken møtte salt soyavinaigrette, syltet sopp, en småskarp jalapenodressing. Rene klare smaker, sammen med en sprø salat med gulrot og fennikel.

Kamskjellene var små, men spenstige og fint grillet. Strimler av skorsonerrot var slappe og smakløse, en gressløkkrem derimot markant.

Uer var sprøstekt i pannen, med vidunderlig saftig, hvitt fiskekjøtt. Myke gnocchi smakte mildt av parmesan, sellerirot i kremet og bakt utgave ga skarphet og syltede rødløk syrlighet. En fulltreffer. Villkveiten var like nennsomt tilberedt. Kokkene kan utvilsomt sin sjømat. En «byggotto» var trygt tilbehør, mens strimler av kål og skarp rucola bare virket overflødig.

Effektiv drift

Utvalget av viner på glass er snaut. Til hovedrettene anbefalte servitøren husets, Mâcon-Chardonnay fra Burgund. Glassene kom nok en gang ferdig skjenket til bordet.

– Forveksler de glass av og til? Uansett hører det med til opplevelsen at vinene skjenkes ved bordet, sa Pepper.

Solsidens maskineri er velsmurt. Tempo og driftsmargin er høye. Men følelsen av samlebåndsdrift er uunngåelig.

Bakt ananas med kokossorbet, marengs og vaniljekrem var søtt, friskt og sommerlig. Sjokolademousse med brunost på nøttebunn smakte fint lite brunost, men sjokolade og mild melkeis.

Da vi skulle betale, var det vanskelig å få kontakt med servitøren, som om han var gått fra vakten ved samlebåndet. Regningen kom på 2550 kroner. Bryggekanten er så nærme at gjester står i fare for å ramle ut i sjøen etter et fuktig måltid. Men hit er det deilig å gå, for sjølukten, for følelsen av at Oslo er en fjordby, og for ordentlig god sjømat.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.