Sakral korsang og levende lys viste vei ned trappen. Klosteret har ligget i den samme kjelleren på Fredens­borg i Oslo i over 20 år, som en romantisk oase der finansfolk kunne ta med «venninner» utenfor aksjonsradiusen til konene på vestkanten. Mang et romantisk par har hatt første date i myk belysning med beroligende sang under de velvede teglsteinstakene.

Det er feil å si at tiden har gått fra Klosteret, for det har alltid vært et sted der tiden ikke spiller noen rolle.­ À la carte-menyen kommer innbundet i hundre år gamle bokrygger, og den meget fyldige vinlisten – en av Oslos beste – føles som dåpsboken i et middels sogn.

På pent rullede linservietter ligger også dagens meny; tre til fem retter som kan nytes som en helhet.

– Jeg har lyst til å spise fra den tradisjonelle menyen,

der var det mye godt, sa Pepper.

Stille aften

Nydelige friterte breiflabbkjaker med dijonsennepsremulade var crispy og føltes som om de kom rett fra båten. Gnocchi med andeconfit kom i en buljong av kylling med finkuttede grønnsaker. Men den beste forretten var røkte kamskjell, nydelig stekt på utsiden i en super kombinasjon med blomkål.

– Dette var perfekte kombinasjoner, røkt skjell mot lynende syre i den syltede blomkålen, behagelig innsvøpt i en silkemyk blomkålpuré. Teksturer og smaker er som hånd i hanske, sa Salt.

Selv om Klosteret har en nesten utømmelig ­vinliste, drakk Salt og Pepper glass denne kvelden. Til forrettene­ en enkel champagne fra Marcellin Beaufort.

Selv om det var en litt stille hverdag var det bra med gjester da Salt og Pepper kom. Da klokken passerte 20, begynte det å bli tynt i rekkene.

– Det kan tyde på at folk går hit rett etter jobb, sa Salt.

Salts torsk var et røslig stykke norsk skrei, skinnstekt til kjøttet. Den kom med en god pastinakkpuré og en kjøttbasert saus, som ifølge menyen skulle ha trøffelsmak.

– Jeg er jammen ikke sikker på det med trøffel, men kanskje de bare har vært veldig forsiktige.

Friterte spon av sellerirot på toppen var både pent å se på og tilførte retten crunch og smaksdybde.

Peppers filet av dåhjort fra dagens meny, var ­strålende. Perfekt rosastekt, med perfekt tilberedte rotfrukter og en rik, deilig sjy. En nær perfekt viltrett, som fikk følge av en god syrah fra Johann Michel i Rhône. Om man skulle­­ sette­ fingeren på noe, var det at vinen var litt anonym.

Blodfattig stebarn

– Vil dere bestille desserter? Kjøkkenet stenger om ti minutter.

Pepper rykket til, sjekket klokken. Hadde tiden fløyet forbi? Var det natt allerede? Men klokken hadde knapt passert 21. Og kokken ville hjem. Uavhengig av tiden: Dessertene er i ferd med å bli norske restauranters blodfattige stebarn. Klosteret føyer seg inn i dette bildet.

En «Pavlova» var i tilfelle dekonstruert, nokså enkel med marengstopper, mascarponekrem som tilbehør til en tindvedsorbet som hadde en flott syrlighet til sukkerkicket fra marengsen. Velsmakende, men veldig enkel.

– Dagens dessert er kanskje fresh og fin etter en femretter, men alene synes jeg den er litt kjedelig, for å være ærlig, sa kelneren.

Hun anbefalte en enkel sjokoladefondant i stedet. Ærlighet er fint. Salt tok dagens.

Mousse av yoghurt med en is av stangselleri – det så nokså blekt og anonymt ut med hvitt, hvitt og et par blader sitronmelisse på tallerkenen. Og det smakte omtrent sånn. Rett skal være rett: Kelneren hadde advart. Likevel var det en dessert farlig nær strykkarakter, særlig visuelt.

Men de kom seg i alle fall hjem i tide til andre omgang av fotballkampen, og regningen snek seg såvidt over 2000 kroner. I og for seg ganske hyggelig, med rause porsjoner av hovedrettene. Hyggelig var måltidet også. Bare synd at alle gikk så tidlig hjem.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.