Morgentimenes spede røyksignal fra toppkrateret er blitt til en voldsom skypumpe. Tett, hvit røyk strømmer ut som i en scene fra den fjerne juratiden. En dampende 3329 meter høy kjegle med forstenede årer og eksplosivt fruktbar jord har lokket til seg en bande av eventyrlystne vinbønder.

Én av dem, vinprodusent Alessio Planeta (48), står under en døsende ettermiddagssol, ulastelig antrukket i burgunderfarget piké-trøye. Familien Planeta banet vei med sin chardonnay og den røde Santa Cecilia laget av druen nero d’avola, fra Sicilias vest og sørkyst. Nå har de klatret opp til Etna.

– Vi bare måtte komme hit. Det er jo her det skjer, sier Planeta om regionen som står for knappe én prosent av øyas totale vinproduksjon.

Over hele den nordvendte skråningen ligger arrene etter vulkanens utbrudd tett i tett med vinhistorie. Buskbeplantede terrasser klemt inne mellom forstenede elver. Noen overlatt til seg selv. Andre gjenreist i prektig landskapsarkitektur.

– Nå kaster Etna en skygge over resten av Sicilia, sier Planeta.

Etnas viner vinner større og større terreng.

Middelhavets burgund

For 15 år siden var det knapt åtte vinprodusenter som flasket vin med vulkanens navn. Nå er det rundt 100.De nye Etna-vinene er signert alt fra utflyttere som har vendt tilbake til sine bestefedres forfalne gårder, til Sicilias storprodusenter som Planeta og en stadig voksende gruppe innflyttere.

Vinenes seiersgang kommer av egenartede druer plantet i høytliggende marker med lang vekstsesong, og – ikke minst – den vulkanske jorden. Tapningene applauderes fra New York til Tokyo. «Er Etna Middelhavets burgund?» spurte Jancis Robinson, master of wine, i Financial Times allerede i 2008. De beste vinene er ofte lyserøde, og er sjelden skjemt av høy alkohol. Fullspekket med pur-røde frukttoner, imponerende syre og gripende tanniner.

Den nye bølgen startet i 2001, da Frank Cornelissen og Andrea Franchetti fra Tenuta Trenoro i Toscana, uavhengig av hverandre slo rot i Etnas nordlige skråning.

Hot på Etna

– «Hva tror du dette er?» spurte restauranteieren og skjenket et lite glass rødvin. Det var i mai 2000 at jeg nøt et bedre måltid på en restaurant i Modica sør på Sicilia, mimrer belgiske Frank Cornelissen (54), som da arbeidet som vinhandler i hjemlandet.

– Det slo meg med en gang at det måtte være en barolo fra en litt varm årgang. Jeg hadde arbeidet med klassiske viner i en årrekke. Dette kunne jeg, sier Cornelissen.

Helbom. De lyserøde dråpene var en Etna Rosso 1998.

– Jeg ble så overrasket at jeg bestemte meg for å kjøre opp til Etna dagen etterpå. Det var i mai, og snøen lå fremdeles som et dekke over vulkanen. Det var så vakkert, sier Cornelissen, som på vinterstid støtt observeres med sine slake telemarksvinger nedover fjellsidene.

– Det glasset var startskuddet.

Cornelissen spretter som en senete fjellgeit opp de bratte terrassene i Contrada Barbarechi.

– Dette er et masochistisk prosjekt. Man må stille seg spørsmålet: «Hvor mye vil du ofre? Og hvor mye vil du lide for å starte en vingård fra scratch?» Jeg hadde aldri gjort det igjen, sier Cornelissen bestemt.

Belgieren brukte tid på å etablere seg. Han ville lage naturlige viner fra gamle vinstokker, uten bruk av for mye kjemikalier. Fant først et lite sted i Solicchiata, før han kom over et nybygg nedenfor kirken i Passopisciaro. Men nå begynner det å bli trangt også der.

– Jeg blir kanskje i fem år til, så må jeg bygge noe større. Det må være noe nytt og rent. Bygd fra grunnen. Minst 1200 kvadrat, sier Cornelissen, som nå er blant de største vinprodusentene på Etna.

Solen forsvinner snart over vulkantoppen der han klyver over kløfter og vasser i halvannen meter høyt tett gress blant gamle planter overlatt til seg selv.

– Nordsiden av Etna er blant verdens beste områder for dyrking av vindruer. Dette er Etnas Côte-d’Or. Men når store produsenter kommer hit og legger vinmarker nede på flaten, beviser de bare at de ikke har skjønt en dritt om Etna. Dra et annet sted og lag nero d’avola!

Lusent

Etna ble en stor vinleverandør da resten av Italia og Europa ble slått ut av vinlusen phylloxera på slutten av 1800-tallet. Lusen likte seg dårlig i de askesandholdige vinmarkene under vulkanen.

Vinen ble den gang fraktet med tog til Catania og skipet videre. Det sies at bønder i regioner som Piemonte var blant de noen av de ivrigste kjøperne.

– Da phylloxera omsider kom, hadde man lært av de tidlige lus-ofrene hvordan vinmarkene kunne reddes med poding. Viti-kulturen unngikk dermed kollaps, forklarer agronomutdannede Alessio Planeta.

Han søker tilflukt fra den trykkende varmen i en luftavkjølt betongkjeller.

Planetas Etna er funksjonalistisk, bygget i stål, betong og glass på toppen av et lavautbrudd fra 1600-tallet kalt Feudo di Mezzo. Et moderne motstykke blant skjeletter av gammel vinproduksjon og forlatte praktbygninger i sprukket mur.

Et spartansk innredet laboratorium med reagensrør og nøytrale flasker langs den ene den veggen. Rekker med 350–500 liter store eikefat og stålsøyler i to kalde etasjer.

– På 1990-tallet var det ingen som ville høre om druene nerello mascalese og nerello cappuccio. Nå er alt snudd på hodet. Vi viste først lite om hvordan vi skulle utnytte de lokale druene best, og har eksperimentert mye. Modning i eikefat med en viss størrelse viser seg å kle nerello mascalese best, slår Planeta fast.

Carricante er den viktigste hvite druen på Etna, den trives best på nord-østsiden av vulkanen. Vin laget av carricante er pakket inn i frisk syre og røykfull mineralitet. Inni pakken ligger lime, appelsinblomst og grapefrukt, ofte med en anelse honning. Carricante lager på samme måte som sin røde fetter, nerello mascalese, lagringsdyktige viner. Skoleeksempelet er Benantis Pietramarina.

Kvaliteten varierer imidlertid mye. Suser det sicilianske vinlokomotivet for fort avgårde?

Alessio Planeta ser skyer i horisonten.

– Alle vil jo finne sin egen stil, men de ledende produsentenes ulike tilnærming gir ingen føringer for nykommerne. Mange famler i blinde, sier Planeta.

Med vulkanen i årene

– Det er en slags semi-kolonisering som foregår, sier Salvo Foti (53) småfortvilet fra førersetet i sin firehjulsdrevne kraftmaskin.

Konsulenten og vinmakeren er født på Etna. Han lagde Benantis hvite Pietramarina – den første vinflasken fra Etna som markerte seg utenfor Sicilia. Han har senere hjulpet mange av dem som har forelsket seg i vulkanen – fra utvikling av nye marker til tapping på flaske.

Foti hevder at mange av de nye produsentene benytter seg av utenlandsk arbeidskraft:

– De har ikke faget i blodet, sier vinmakeren, som nå lager vin for en gruppe eiendommer under navnet i Vignieri, som han selv er en del av.

Det bærer oppover humpete kjerreveier, gjennom en høyreist skog med tresorter som minner om breddegrader lenger nord.

– Nå er vi 1350 meter over havet og i Europas høyeste vinmark, forteller Salvo Foti stolt.

Il Bosco er en frodig forsenkning omgitt av tett skog iblandet skarpe stenrygger. Tettbefolket av krokete gamle planter som henrykt skyter sine grener og bladverk opp mot himmelen. Dyrketeknikken her kom med grekerne, de første som kultiverte druer på Etna, og ble senere perfeksjonert av romerne.

Frittstående busker støttet opp av en kastanjekjepp. De er overalt. Små lommer i lavamassene med tykkvokste stammer plantet med 1,05 meter i alle retninger.

Da Foti kjøpte Il Bosco for to år siden, hadde eieren ingen viten om når den var plantet.

– Jeg tror plantene må være minst 200 år gamle.

Foti forteller videre at de har identifisert ti ulike druetyper i den eldgamle vinmarken.

– De nye produsentene har kanskje noe albarello som de viser frem til journalister, så dyrker de moderne ranker med planter oppbundet i espalierer. Men det er dette som er tradisjonen, sier Foti.

Han dyrker nye vinmarker som for 2000 år siden, men utvikler også nye metoder som gjør at han kan fortsette å dyrke albarello andre steder, men med litt større avstand mellom plantene slik at maskiner kommer frem.

Agronomen Alessio Planeta er ikke like overbevist om kvaliteten til den gamle dyrketeknikken:

– Vi lar oss ikke forme fordi noen dyrker på den gamle måten. Når vi sammenligner druer fra to vinmarker med samme alder, er ikke de plantet med albarello bedre enn moderne dyrkede planter. Sammenligner du en plante på 95 år med en på fem, så er det en helt annen sak.

– Jeg kan godt respektere at folk planter albarello på grunn av tradisjon og at det ser mer spektakulært ut, men det endrer ikke vår måte, sier Planeta.

Vinpionér

– Det er bra at det har kommet så mange nye produsenter. Så lenge folk lager territorielle viner, vil alle gjøre Etna en stor tjeneste. Men blir vinene for kommersielle, vil vi ødelegge interessen for regionen, sier Salvino Benanti (41).

Han er sønn av Giuseppe Benanti (70), Etnas moderne vinpioner. Antonio Benanti, Salvinos tvillingbror, bestiller to espresso og setter seg ned ved Salvino i skyggen under taket på familieeiendommen i Viagrande like nord for Catania på Sicilia.

Tvillingbrødrene har sett en hel vinregion blomstre i kjølvannet av sin fars innfall om å investere overskuddet fra medisinproduksjon i sin egen vininteresse. Faren Giuseppe Benanti sparket i gang Etnas moderne vinhistorie i 1988 med vinen Pietramarina. Sønnene har overtatt og ryddet opp i bedriften og solgt unna en del vinmarker andre steder på øya.

– Det gikk litt over stokk og sten en periode og vi måtte ta grep, sier Salvino lavt.

– Det var jo Etna-vinene som solgte mest uansett, sier Antonio.

– Området har vokst raskt med antallet nye produsenter. Kunnskapen i mange nye markeder er veldig lav, og vi har enda ikke klart å sette en kvalitetsstandard som verden er fortrolig med.

Brorparten av Etnas produsenter lanserer fremdeles sine viner når de er svært unge, og under årets Vinitaly, Veronas store messe for italiensk vin, florerte det av fersktappede 2014 Etna Bianco og Etna Rosso.

– Vinhøsten på Etna er i oktober, sier Salvino Benanti, og forteller at familiens enkleste viner trilles ut først etter to år i kjelleren.

– Produsentene må innse verdien av å lagre sine viner. Man må ikke rushe ut vinene for å møte stor etterspørsel i markedet, sier Salvino Benanti.

– Vi kan ikke ta snarveier for å posisjonere Etna i toppsjiktet. Man må være strikte i sin egen vingård og ha tålmodighet. Folk snakker opp Etna med å sammenligne vinene med de fra Piemonte og Burgund, og da hjelper det lite å lansere vinene før de er klare. Prisene for de beste vinene fra Etna må ha en sammenheng med vinenes lagringspotensial og ikke settes skyhøyt fordi Etna er hot og du har investert mye penger, slår Salvino Benanti fast.

Belgisk fanebærer

Frank Cornelissen ser ikke noen form for overambisiøs galskap. Det har sine naturlige forklaringer, hevder han.

– Landskapet er så stykket opp og fragmentert av de ulike lavautbruddene, at for større selskaper er det vanskelig å skaffe seg land av noe særlig størrelse.

Den tørre bakken har ikke sett regn på flere uker, likevel gror det heftig av alle mulige slags vekster.

– Vi må starte tidlig, det blir for varmt utover dagen, sier han på telefon til en av sine ansatte.

Villfennikelen presser seg frem og opp av hardpakket grunn. Cornelissen setter seg på huk og lukter. Røsker opp en neve. De tynne stenglene har en mild og grønn anissmak.

– Det tar lang tid å starte opp. Springe rundt med papirer og skaffe 15 underskrifter fra ulike kontorer. Det er lite elektrisitet, og sjelden innlagt vann i de gamle husene. Jeg har nå kommet dit at hvis jeg skal ta over en ny vinmark, må det minst være ett hektar, sier han.

Cornelissen har kjøpt to nye vinmarker i år, og to til er forhåpentlig på hans hender ved utgangen av året.

– Du må overtale folk til å selge, så vil de plutselig ikke selge likevel. Alt blir med ett mer komplisert enn det folk tror. Dette er tross alt Sicilia, sier Cornelissen, trekker på skuldrene.

Vinbedrageri

– Vi arbeider som noen djevler i vinmarkene for gjøre så lite som mulig i kjelleren, sier Marco De Grazia (63).

Den halvt amerikanske entrepreøren slo seg opp som eksportør av vin fra Piemonte på 1980-tallet.

– Jeg fant småprodusenter som var villige til å risikere. Kutte ned på produksjonen, sette vinmarkens navn på etikettene, endre hvordan vinene ble lagret. De ble kalt barolos modernister.

– Mange aksepterte ikke bruken av små fat, og det endte med en ordkrig mellom Piemontes tradisjonelle og moderne produsenter. Men vi satte barolo på kartet. Da jeg kom dit i 1980, kom de fleste flaskene aldri lenger enn til Torino, sier De Grazia.

Marco De Grazia etablerte vingården Terre Nere ved Randazzo i 2002. Terre Nere er den viktigste forkynneren av nordsidens terroir, og vinmarkene er de mest billedskjønne på hele Etna.

– Vinene fra mine tre første årganger ble beslaglagt av antibedrageri-politiet fordi jeg satte contrada-navnet på flaskene. Politiet brukte loven uten å tenke, forteller De Grazia.

En contrada er et avgrenset område – som oftest bestående flere små vinmarker. Hver contrada er definert av sin eksposisjon, høyde over havet, mikroklima, og jordsmonn, som i Etnas tilfelle handler om asken og strukturen på lavaen som er brutt ned til dyrkbar grunn gjennom århundrer. De Grazia forandret DOC-regelverket for å kunne sette den enkelte contrada på etiketten.

De Grazia viste frem etiketter fra Piemonte, og forklarte at de ville ha en enklere jobb med å kontrollere Etnas vinproduksjon hvis man bare kunne skrive contradaen på flasken.

– Først da må du bevise at du eier en vinmark, eller hvem du har kjøpt druer fra.

De Grazia satte seg ned med sine naboer og begynte å tegne opp kart. Sendte søknad til landbruksdepartementet i Roma. For tre år siden kom godkjennelsen.

– Jeg tror mye av det samme vil skje med Etna som med barolo på 1980-tallet. Folk vil lære at forskjellen i vinene henger sammen med hvor druene er dyrket.  Men her er situasjonen også veldig annerledes, sier han.

Det var ingen forlatte vinmarker på grunn av fattigdom i Piemonte. Vinkulturen sto også sterkere.

– Men Etna har et like stort potensial. Etna, burgund og barolo er som tre søsken, avslutter De Grazia.

Risiko

Rundt 1600-tallsgården Fattorie del Castello strekker plantene seg etter den dirrende solen. Bak det grønne teppet ligger en mur av lavasten. Under Etnas utbrudd i 1981 slukte lavaen både hus, jernbane og vinmarker på ferden ned fjellsiden. Landskapet ble forandret til det ugjenkjennelige i løpet av timer.

Likevel fortsetter eventyrlystne å strømme hit for å lage vin. Vinene som trylles frem av den fruktbare vulkanske jorden har en magisk tiltrekningskraft.

– De lokale elsker vulkanen for høyt, sier Alessio Planeta.

– Jeg begynner å skjelve hver gang det buldrer fra toppen. Begynner å tenke på Pompeii. Plutselig kan alt være over.

Les mer om mat og vin på Smak.no(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.