Hvis jeg lukker øynene kan hjernen min når som helst rekonstruere følelsen av at alt løsner. At hele fjellsiden spiser meg som en tøydukke i en stri elv.

Jeg glemmer heller ikke følelsen av å svikte min to år gamle datter. Å ligge der nede i mørket og vite at når Amanda våkner har hun ingen pappa. At kona mi skal følge henne til barnehagen som 29 år gammel enke.

En halv time tidligere hadde jeg ført brede ski gjennom snø av letteste sort. Krystallene hang lenge igjen i luften bak oss da vi gang etter gang dundret nedover det hyggelige terrenget i det lille franske skisenteret Bonneval-Sur-Arc.

Les også: Garantert skredtrygge toppturer

Vi hadde lett etter tegn på ustabilitet i snøen, men ikke funnet noe som tydet på at det vi gjorde var spesielt risikofylt. Før dagens siste tur snakket vi om hvordan en skiløper for mange år siden utløste et enormt skred i fjellsiden vi skulle krysse.

– En ulykke å lære av. Det er som et minefelt. Treffer du feil punkt kan det gå galt, ble det sagt. Den første av oss sklei tvers over henget som en smørklump i en varm stekepanne.

- Du først, sa jeg til sistemann da vi var to igjen.

– Nei, nei, du først, sa han høflig med fransk aksent. 

Jeg staket meg inn i sporet og sto rett over skiene. Skulle bare over så fort som mulig. Så sprakk alt. Hele fjellsiden ble til en stor bevegelse, som for hvert tidels sekund ble til enda flere bevegelser. En serie eksplosjoner omringet meg som små hvite vulkanutbrudd.

Jeg stod midt i en 150 meter bred elv av snø som i løpet av sekunder forflyttet 40.000 kubikkmeter hvit masse en kvart kilometer nedover fjellsiden.

Tanken på datteren holdt ham i live
Under snømassene var det tanken på datteren som holdt Thomas T. Kleiven i live. Skredet etterlot ham i en dødsfelle.
00:55
Publisert:

Jeg ville ut, men avstanden til trygg grunn var for stor. Jeg rettet skiene nedover, i håp om å kjøre fra snømassene, men skredet hadde allerede større fart enn meg. Siste mulighet var å holde seg i balanse så godt det lot seg gjøre, i et forsøk på å havne oppå snøen heller enn under, når terrenget en gang der nede flatet ut.

Jeg trodde det skulle ende godt, men nede på flaten begynte snøen å skyte opp som en flodbølge og dannet en levende vegg av snø som jeg ville treffe hardt om kort tid. Skiene ville sette seg fast og holde meg nede mens snøen feide over meg bakfra. Der og da var det avgjort at det ikke var opp til meg om jeg skulle leve ut den dagen. Jeg trakk pusten så godt jeg kunne og slang høyrearmen opp foran ansiktet. Klar til å grave en liten luftlomme før alt stoppet opp. Så ble alt svart. Og helt stille.

Tatt av skredet. Da skikompisene traff skredofferets rosa hjelm og så han var livløs, snudde noen seg for å kaste opp. Når de forsto at han levde var de preget mer av sjokk enn glede. Kroppen lå begravd 1,5-3 meter under snøen.
Tatt av skredet. Da skikompisene traff skredofferets rosa hjelm og så han var livløs, snudde noen seg for å kaste opp. Når de forsto at han levde var de preget mer av sjokk enn glede. Kroppen lå begravd 1,5-3 meter under snøen. (Foto: Romain Charlois)

I et lite sekund eller to ønsket min ubevegelige kropp å ty til panikk. Jeg var som støpt i betong med flere tonn snø over meg. Det føltes som 90 % av oksygenet ble brukt opp på et blunk.

Panikken i seg selv kom til å drepe meg, hvis jeg ikke tok kontroll over den. Så inderlig godt visste jeg at eneste måten å overleve på var gjennom minst mulig bruk av oksygen.

Desperasjonen av å ligge døende under snøen, vel vitende om at det var min skyld at Amanda skulle vokse opp uten pappa, var tung å bære. Jeg dyttet bort følelsen og begynte å rasjonalisere: Hvis det var fysisk mulig, skulle jeg se datteren min igjen.

Jeg måtte få ned hjerterytmen. Jeg måtte få ned pulsen. Jeg måtte puste langsomt.

”Kjære Gud, hjelp meg”, ba jeg stille og håpet skredsøkeren fungerte.

Så ventet jeg på at noen kanskje skulle redde livet mitt.

Da skikompisene mine møtte den fem meter høye og 150 meter brede vollen av snø, der jeg lå begravd, ble de helt matte. Da de ifølge vitneutsagn traff min rosa hjelm etter 35 minutter, og så jeg var livløs, snudde noen seg bort for å kaste opp. Da jeg åpnet øynene var stemningen preget mer av sjokk over at jeg var i live enn av glede.

Gjennom barndommen oppholdt jeg meg i bratte nordnorske fjell så ofte som mulig. Siden tenårene har jeg jobbet med å dokumentere moderne skikjøring i eksponerte fjellsider. Jeg har intervjuet skredeksperter i alle landets kroker og jeg har hatt en sterk personlig interesse for skredproblematikk. Jeg blir ikke ansett som en risikotaker og har ment at jeg er god nok til å unngå å bli begravd i fjellet. Jeg har ansett min ferdsel som «trygg nok».

Dessverre tok jeg feil. Uten den franske redningstjenesten hadde jeg vært en død mann nå.

Jeg burde visst at ved å sette utfor den fjellsiden den dagen tok jeg en risiko jeg egentlig ikke var villig til å ta. Hvorfor jeg «glemte» det jeg egentlig visste om skredfaren er vanskelig å svare på. Kanskje fordi jeg stilte for få kritiske spørsmål. Kanskje fordi jeg stolte for mye på de andre i gruppa. Kanskje fordi faren lå gjemt dypt i snødekket og jeg derfor gjorde vurderinger ut fra det jeg så ovenpå og ikke det jeg visste lå under. 

I ettertid er den ubehagelige erkjennelsen at når det kunne skje med meg, så kan det skje med alle som velger å ferdes i terreng brattere enn 30 grader. Min ulykke er dessverre enda et bevis på at de hvite gledene i løpet av sekunder kan bli en dødslek, dersom vi velger å bevege oss inn i bratt terreng.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

OPP FRA DYPET. Ifølge det eneste øyenvitne som var til stede under hele skredhendelsen lå Thomas T. Kleiven under snøen i 35 minutter. Uten hjelp fra en effektiv fransk redningstjeneste ville han ikke overlevd.
OPP FRA DYPET. Ifølge det eneste øyenvitne som var til stede under hele skredhendelsen lå Thomas T. Kleiven under snøen i 35 minutter. Uten hjelp fra en effektiv fransk redningstjeneste ville han ikke overlevd. (Foto: Thor Falkanger)