Helt siden det første gang ble vist en sniktitt fra Watch Dogs under E3-messen i Los Angeles i 2012 har spillverden nærmest holdt pusten i spenning. Watch Dogs var noe helt nytt, noe som skulle symbolisere overgangen til en ny generasjon med spill. Slik har det dessverre ikke gått, men det er uansett et spill med mange sterke sider.

Bakgrunn

Watch Dogs er et actionspill som foregår i en såkalt åpen verden. Utviklerne har gjenskapt en digital versjon av Chicago som du kan bevege deg fritt i. Du kan gå, kjøre eller ta kollektivtransport. Du kan til og med kjøre båt.

Historien handler om hackeren Aiden Pearce som har levd som vinningsforbryter helt til hackingen fikk niesen hans drept. I spillet er Pearce blitt borgerverner som forsøker å hindre kriminalitet (ved hjelp av kriminelle handlinger) samtidig som han forsøker å finne ut av hvem om drepte niesen.

Strømbrudd er et av de bete tricksene du har å leke med. Svært effektivt for å komme seg diskret unna forfølgere.
– Strømbrudd er et av de bete tricksene du har å leke med. Svært effektivt for å komme seg diskret unna forfølgere. (Foto: Ubisoft.) Mer...

Hackeren Aiden har skaffet seg tilgang til Chicagos sentrale nettverk kalt ctOS, hvor all vesentlig infrastruktur er samlet. Gjennom sin smarttelefon kan Aiden manipulere alle nettverkstilkoblede gjenstander bare ved å være i nærheten av dem. Han kan manipulere lyskryss, heve og senke veisperringer, sprenge gass- og dampledninger og overbelaste trafoer og strømmålere. Han kan også koble seg til alle overvåkningskameraer i byen.

I tillegg til alt dette har han også tilgang til et profilverktøy som ved hjelp av ansiktsgjenkjenning skaffer ham informasjon om absolutt alle mennesker i byen så lenge han kan se dem. Denne biten har utvikleren Ubisoft taklet svært bra fordi de har lagt inn nok variabler til at det ikke blir for mange gjentakelser. Enkelte personer kan man hacke, enten for å stjele informasjon eller for å ta penger fra kontoen deres.

Watch Dogs er et ikke-lineært spill – man kan gjøre det man vil i selvvalgt rekkefølge – med to hovedtyper av oppdrag.

Historieoppdragene involverer Aiden og hans familie og støttespillere. Sideoppdragene er med å gjøre byen og Aidens virksomhet som borgerverner mer levende.

Det er skuffende å se at hovedpersonen selv er nærmest blottet for sjel og sjarm. Men heldigvis er det en rekke spennende og velspilte biroller i spillet. Uten dem hadde Watch Dogs blitt en stor skuffelse. Historien blir stadig mer intrikat, helt til slutten.

Jordi Chin er en av Watch Dogs vellykkede biroller. Han er en av Aidens støttespillere.
– Jordi Chin er en av Watch Dogs vellykkede biroller. Han er en av Aidens støttespillere. (Foto: Ubisoft.) Mer...

Spillbarhet

Jeg får kraftige assosiasjoner både til spillserien Assassin’s Creed og til Grand Theft Auto-spillene i Watch Dogs. Både i oppbygning og spillbarhet.

Noe av det som skuffer meg mest er hvordan bilkjøringen er løst. Selve kontrollen over kjøretøyet er lite sofistikert og fører stort sett til villmannskjøring, spesielt i begynnelsen. Man kan også meie ned andre biler og fotgjengere uten altfor store konsekvenser og på en såpass overflatisk måte at det dreper mye av dybden i spillet for meg.

Så lenge Aiden er til fots får det meste konsekvenser. For eksempel vil nesten alltid noen ringe politiet hvis han trekker et våpen på åpen gate. Men straks man setter seg inn i en bil oppheves konsekvensene, og man kan krasje og meie ned så mye man vil.

Det er også litt skuffende at det ikke har noen ting å si hvordan man behandler andre mennesker. Det er fritt frem å tømme kontoen til alle man klarer, uansett om de er rike eller fattige, syke eller friske. Her kunne Ubisoft fint lagt inn et snill eller slem-konsept, gjerne med konsekvenser for historien, dialogen og andre elementer.

Det er to hovedveier å velge mellom, avtrekkeren og smarttelefonen. Det er fullt mulig å bygge opp ferdigheter med våpen og skyte seg gjennom spiller. Men man kan stort sett også velge å manipulere infrastrukturen til sin fordel, holde seg skjult og bruke ikke-dødelig vold. Eller fjernstyrt vold ved hjelp av hacking. En blanding er nok den beste veien å gå.

Som i de fleste spill kjøper man ferdigheter med poeng man blir tildelt for utførte oppdrag. Dette gjør det motiverende å utføre noen av de delvis repetitive sideoppdragene mellom historieoppdragene.

Skyte- og snikedelene av spillet fungerer bra etter min mening, omtrent som i de fleste tredjepersons actionspill.

Du kan hacke deg inn i hele byens infrastruktur og åpne dører, kikke gjennom kamera eller sprengde gassledninger.
– Du kan hacke deg inn i hele byens infrastruktur og åpne dører, kikke gjennom kamera eller sprengde gassledninger. (Foto: Ubisoft) Mer...
 

Flerspill og nettspill

Ubisoft skal ha skryt for å ha laget en flerspillermodus som er sømløst integrert med enspillermodusen. Man kan enten velge å invadere en annen, ekte spillers spillsesjon og prøve å loppe ham for penger.

Man kan også utfordre andre spillere til ulike former for spill. Det kan være kappløp, skygging eller tradisjonelle multispillerkamper.

Det kan være litt irriterende å stadig få spillet sitt avbrutt av invitasjoner, men det er bare å overse dem om man ikke vil delta.

«Freeroaming» er en av flerspillermodusene i Watch Dogs. Her blir det fort kaos og høy puls.
– «Freeroaming» er en av flerspillermodusene i Watch Dogs. Her blir det fort kaos og høy puls. Mer...
 

Konklusjon

Watch Dogs er et bra og nyskapende spill, men det leverer ikke i henhold til forventningene Ubisoft selv har skapt. På enkelte områder er det også for lite dybde. Det er definitivt verdt timene det tar å spille gjennom, trass i skuffelsene.

Watch Dogs er tilgjengelig for Playstation, Xbox og PC.

Les også: Watch Dogs i virkeligheten