Så skjer dette: Etter syv mil på sykkelen i Piemonte triller de inn i byen Cortemilia, fortauskafé, det er lunsj – italian style – guttene lever ut drømmen, klyper seg i armen. Innehaveren av restauranten Silvano Giribaldi gliser rått.
– Rosa! Skal man sykle i rosa, må man virkelig gjøre seg fortjent til det! Som Pantani, Cipollini!
Det er ikke det de 24 norske syklistene på studietur ønsket å høre. De er blitt en slags rettesnor og høringsinstans for stilspørsmål i miljøet hjemme. «Vi får henvendelser fra kjente og ukjente som ønsker en kommentar om hva som er innenfor eller utenfor» står det på hjemmesidene. Slikt bærer med seg et stort ansvar. Og nå blir de altså irettesatt av en italiener. Giribaldi skjønner at de sultne gjestene er nordmenn, og kobler fort gjengen til Alexander Kristoff, som nylig vant klassikeren Milan–San Remo. Bellissimo! Bellissimo! Han glemmer draktene, Kristoffs «venner» skal vartes opp.
For mange handler ikke idrett bare om hardt kjør og prestasjoner. I Holmenkollen Cycleklubb mener medlemmene de har truffet en nerve. I klubbdraktene kan de leve ut lidenskapen for landeveissykling, trene og være sosiale.
«I don’t do rain»
Men Italia-oppholdet starter med en gedigen nedtur. Det plaskregner, og det er svært vanskelig å følge klubbregel 1: Det viktigste er å se bra ut.
– Jeg kan jo si det som Mario Cipollini: «I don’t do rain», sier Torstein Bomann-Larsen.
– Da blir regel tre vanskelig å følge: «Uansett hvor vondt man har det, er det viktig å ha et rolig og avbalansert ansiktsuttrykk». I dag var det bikkjekaldt og første fellestur for oss i år. Ingen ville vise at de slet, men alle hadde det tøft. Huff, så tungt det var, sier han mens han slenger tøy inn i vaskemaskinen, regel 15 sier jo at draktene alltid skal være nyvasket.
Dagen etter våkner gjengen opp til knallvær med utsikt til de maritime alpene i vest. Før start er det hektisk. Syklene ser ikke ut etter søleturen dagen før. Joakim Fuglerud vasker sykkelen med babywipes.
– Et kjempetips, faktisk. Den er mild mot sykkelen, og det blir rent, sier han.
Andreas Østern har plassert sykkelen på badet over natten.
– Hvor ellers skal den stå? sier han og ler.
– Det er ikke så nøye hvordan vi bor. Men sykkelen skal behandles pent, legger han til.
Sammen med Trond Lydersen dusjer han sykkelen før de skal ut på tur, uten sjampo og balsam vel å merke, og tørker den med hotellhåndkle. Smågrus og skitt på kjede og krank gir irriterende lyder og kan «skjemme» ut klubben når de triller gjennom små byer. Nå venter 13 svært kuperte mil i syklingens mekka.
Rosa = nasjonal sykkelfarge
Den rosa trøyen har sitt opphav fra sportsavisen La Gazzetta dello Sports lysrosa sider. Avisen sponser Giro d’Italia. Rittet ble første gang arrangert i 1909, etter at ledelsen i avisen i flere år hadde vært misunnelige på Tour de Frances stadig økende popularitet. Rosa er dermed blitt en slags nasjonal sykkelfarge, og jålete syklister verden rundt har nok brukt dette som påskudd for å kunne kle seg slik. I alle fall overfor ektemaken.
– Sykling er en livsstil for mange italienere. Det er viktigere å ta seg godt ut og være sosial enn å få maksimal treningseffekt, sier sykkelmekanikeren Marco, som har fått oppdraget med å kjøre følgebil for de norske mosjonistene.
– Lørdager drar mannfolka ut på landeveien og stopper på en kafé. Der kan de sitte lenge i de fargerike draktene sine, sier mekanikeren.
Handler om mer enn Birken
To rødkledde eldre herrer svinger inn på Bar Nazionale. Napoli Piero og Pino Gigliotti har syklet fra Asti, et kjent område for produksjon av rødvinen laget på barberadruer.
– Bella! Complimenti! sier de da de får øye på de norske rytterne. De snakker ikke engelsk, men slår seg ned.
Nordmennene snakker ikke italiensk, men bella og complimenti høres veldig bra ut, og de noterer seg bak øret at italienerne tar av seg hjelmen med én gang det er pause.
Så spiser de bolognese, drikker espresso. Skuler bort på de to lokale herrene som ser ut til å nyte livet på samme måte.
Selv om klubbreglene til HCK selvfølgelig skal tolkes med et glimt i øyet, er det ikke bare flåseri dette handler om. Navnet på klubben er halvt ironisk. De færreste er fra Holmenkollen, klubbnavnet spiller litt på fordommene om Oslos vestkant, penger og rikdom.
– Vi synes det er gøy å vise at idrett handler om langt mer enn å gå fort i Birken og ha høyt oksygenopptak. Dette er en hobby, en totalpakke. Mat, vin, trening, konkurranser. Vi drar det ikke så veldig langt, trener akkurat nok til at vi kan hevde oss i enkelte konkurranser. Og så har vi det veldig artig på veien, sier Bomann-Larsen.
«Ødelegger imaget»
En av klubbens ryttere går overende i en rundkjøring. Han lager kaos.
– Herregud Joakim, kom deg fort opp og smil. Vi blir jo tatt bilder av. Dette ødelegger imaget, ropes det.
Han kommer tidsnok opp til ikke å skjemme ut gruppen da en gjeng italienere kommer syklende forbi. Bongiorno! ropes det fra begge leire.
De tar opp kampen, sykler italieneren igjen, forbi, og i neste lange stigning er det ciao, ciao. Snakk om kyr på første sommerbeite. Eller kanskje er det bare Piemonte-effekten.
Det blomstrer i rosa, i Sør-Europa er det definitivt blitt vår.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.