DAGENS NÆRINGSLIV TOK ÅRETS BILDE 2016

LULU: En kvinne og hennes katt Lulu (arabisk for perle) venter på transport til en flyktningeleir i Shaqouli i Nord-Irak, bort fra kampene mellom IS og irakiske styrker i Mosul.

FORTVILELSE: Far og bestefar til 15 år gamle Shafiq sørger ved siden av guttens livløse kropp, ved et feltsykehus i Mosul. Shafiq ble drept i et IS-angrep under kamper med irakiske styrker i Nord-Irak.

MARK CAVENDISH: Britiske Mark Cavendish konkurrerer i mennenes omnium, individuell jakt, i velodromen under OL i Rio de Janeiro.

SVETT: Britiske Jason Kenny svetter etter første runde i keirin-rittet i velodromen under OL i Rio de Janeiro.

SORGEN ETTER ANGREPET: Berlinere sørger over tapet av 12 menneske liv og 50 skadde etter at en IS-terrorist kjørte en trailer inn i et julemarked i Vest-Berlin.

Tålmodig. Tian Yajie (4) kikker opp på mammaen sin, mens legen undersøker øynene hennes, på et universitetssykehus i Changsha i Hunan-provinsen, Kina.

På jobb. Dong Hongli står stille et øyeblikk og lukker øynene, mens sola lyser opp massasjerommet. Her tilbringer hun 12 timer hver dag. Hun sier hun er heldig. Heldig som er der hun er og som har en jobb.

Jobb. Dong Hongli (t.v.) jobber fulltid som massør i Beijing. Her med kollega Dr. Liu.

Forventningsfull. Tian Yajies mamma sier: – Jeg ønsker at min datter vokser opp sunn og glad. Jeg vil ikke tillate at andre dømmer henne på grunn av hennes tilstand eller unormale syn. Changsha, Hunan-provinsen.

Programmerer. Cheng Ding er selvlært. Han jobber i sitt eget selskap, der han programmerer, reparerer og setter i stand datamaskiner. Bildet er tatt på hans kontor, i Changsha, Hunan-provinsen.

Fordeler. I Kina blir albinoer ansett som handikappede og får rett på gratis offentlig transport. Cheng Ding og kjæresten Yang Fenping bruker reisekortet hver dag.

Tett på. Yang Po har fullt fokus når han tar ned en skjorte som har hengt til tørk hjemme på balkongen i Guangzhou, i Guangdong-provinsen.

Stoppe og stirre. Albinoer i Kina opplever det utfordrende å bli akseptert. Folk stirrer ofte på Xue Yi Jie når de passerer henne på gata. Her er hun i en fornøyelsespark utenfor Changsha i Hunan-provinsen.

Åtte mil fra Trondheim har Ingar (t.v.) og kompisen Stig Valstad parkert ved foten av fjellet. Ingar sier at han nesten aldri har opplevd så fine forhold.

Turen til toppen tar en knapp time. For Ingar er det ikke bare adrenalinet og den kalkulerte risikoen basehopping handler om, men også samhold, å dele opplevelser og om kjærligheten til naturen.

Ingar står ytterst på kanten av Midgarden i Snillfjord. Det er vindstille og perfekte forhold. Hjerterytmen og adrenalinet øker. Han puster dypt for å finne roen. Klokken 10:31:28 tar han sats og hopper.

Åtte sekunder senere og 75 meter ned fra toppen, hekter fallskjermen seg fast og Ingar havner i fjellveggen. Skjermen hadde åpnet seg, men fløy ikke som planlagt. Nå er det kun selene til skjermen som hindrer ham fra å falle omlag 80 meter og ned i steinrøysa.

Stig Valstad har akkurat gjennomført sitt første hopp på ti år, et perfekt hopp ifølge ham selv. Nede på sletta blir lykkerusen avløst av ren frykt når han ser kameraten blir hengende fast i fjellveggen. Han ringer 113. Det begynner å blåse opp og frykten for at vinden tar tak i fallskjermen er stor.

Situasjonen er kritisk. Ingar lever, har det etter forholdene fint og snakker i telefonen med luftambulansepersonellet. Men føttene begynner å dovne bort, da selene strammer og stopper blodtilførselen. Det har allerede gått flere timer. Han begynner å rope. Fallskjermen kan når som helst revne eller løsne fra steinen den er festet til. Redningsmannskapet mener faren er stor for at vinden fra helikopteret kan løfte fallskjermen.

Redningsteamet tilkaller fire klatrere fra den alpine redningsgruppa i Romsdal. Kl 14:17:31 har to av dem rappellert ned til Ingar. De sikrer ham og hekter ham fast i en line. Hengende i linen fra helikopteret forlater Ingar Midgarden.

Dagen etter ligger Ingar på St. Olavs hospital i Trondheim, med høyrebenet i gips og spiser en skål dessert. Han har brudd i kneet og brusken er ødelagt. Etter en operasjon venter tre måneder på krykker. Han er lettet og føler seg heldig som kom unna med livet i behold. Nå har han allerede planlagt sitt neste hopp. For Ingar handler det ikke om å lure døden, men å leve livet.

Fire år gamle Zakaria har reist fra Irak gjennom hele Europa sammen med sin mor. Nå er han endelig i Norge, nærmere bestemt på at asylmottak i Råde.

Shadi El Hayeks fingeravtrykk skannes inn i politiets system. De undersøker om han har søkt asyl i andre Schengen-land.

Shadi El Hayek setter seg på kne for å be på pleddet han har fått utdelt. Gjennom glassdøren kan han se inn til teltleiren, der de som har blitt intervjuet av Politiets utlendingsenhet får flytte inn.

Familieteltene står tomme. For et år siden var de fulle av barn, mødre og fedre, med lek, gråt og latter.

Asylsøkerne får cornflakes og melk til frokost, før de kalles inn til intervju hos politiet.

Den myke isbjørnen vokter over intervjusonen hos Politiets utlendingsenhet i Råde. En av de ansatte synes rommet så tomt ut, og dermed fikk bamsen sitt hjem på en hylle.

Saleh Muhammednuer fra Eritrea venter ved inngangen til ankomstsenteret. Nå begynner den første fasen i livet som asylsøker i Norge.

Etter tre timer i intervju tar Hanan en pause med sønnen Zakaria. De står lenge og ser mot E6 utenfor vinduet. Peker av og til. Zakaria holder hardt rundt en lekebil.

Fra venstre: Hachim (19), Noah (18) og Tim (19) en sen ettermiddag på Haugenstua.

Haugenstua i bydel Stovner i Groruddalen i Oslo. På 60-tallet var dette et av byens store boligprosjekter. Det er her gjengen bor. Det er dette stedet de identifiserer seg med.

– Kommer det noen hit for å lage bråk eller noen vil kødde med oss, da forsvarer vi oss. Det viktigste vi gjør er å passe på hverandre. På alle som bor på HG, egentlig. Det er faen meg det viktigste av alt, sier Hachim.

Hvor Hachim får penger fra, vil han ikke svare på. – Gud gir meg det Gud vil jeg skal ha, sier han med et skjevt smil.

Guttene har sneket seg inn på den nedlagte ungdomsskolen på Haugenstua, der flesteparten av dem bare gikk ett år før de ble omplassert på grunn av fravær og bråk.

– Jeg er ikke så glad i å snakke om fremtiden og sånn shit. Men jeg håper at jeg slipper å havne i fengsel flere ganger, forteller Hachim. De fleste kvelder vandrer guttegjengen rundt på Haugenstua uten noen konkrete planer. Noen få av dem jobber, enkelte går på skole, men flesteparten er arbeidsledige.

Irakiske regjeringsstyrker kjemper mot IS-militsen for kontroll over den nord-irakiske byen. Elitestyrkene kommer under ild når de rykker frem i nabolaget Karkukli.

Irakiske soldater og familie evakuerer 12 år gamle Mohammed og 15 år gamle Shafiq, som er blitt ofre for et IS-angrep i nabolaget al Samah.

Irakiske soldater og familie evakuerer 12 år gamle Mohammed og 15 år gamle Shafiq, som er blitt ofre for et IS-angrep i nabolaget al Samah.

Far og bestefar til 15 år gamle Shafiq sørger, etter at Shafiq og vennen Mohammed mistet livet.

En elitesoldat fra den andre brigaden til den irakiske hæren tar en pause under kamper i Samah.

Menn overgir seg til elitesoldater fra den irakiske hæren i Karkukli.

En elitesoldat fra den andre brigaden til den irakiske hæren passer på to IS-fanger i Samah.

En irakisk kvinne berører flagget på bilen til elitesoldater fra den andre brigaden til den irakiske hæren, under framrykning i Samah.

Det norske skipet Siem Pilot som er på oppdrag for EUs yttergrensekontroll Frontex, har alene reddet opp mot 20.000 mennesker fra synkeferdige småbåter i Middelhavet i året som gikk.

Ifølge tall fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) dør hver 47. person som ankommer Italia på ruten fra Libya.

Om lag 364.000 mennesker tok seg til Europa over Middelhavet i 2016, sammenlignet med over en million i 2015, ifølge Frontex. Fra kysten av Libya til Italia tar det vel et døgn med Siem Pilot.

Rekordmange 190.000 personer tok sjøveien til Italia fra Nord-Afrika i 2016.

Over 5000 personer mistet livet på vei til Europa i 2016. Allerede i oktober slo FN fast at 2016 ville bli det dødeligste året noensinne. Noe av årsaken er at ruta mellom Libya og Italia er lengre og langt farligere enn ruta mellom Tyrkia og Hellas.

De fleste har vært på reise i måneder og i noen tilfeller år, før de når middelhavskysten der de betaler for en plass i en overfylt småbåt. Smuglerne gir dem telefoner med nummer til kystvakta, slik at de kan ringe og be om assistanse straks de er i internasjonalt farvann. De små båtene har ofte ikke drivstoff til mer enn noen timer.

De reiser i håp om en bedre framtid, men vet ikke hva som møter dem når de går i land i Italia. Mange vil bli returnert og mange vil på nytt havne i en vanskelig livssituasjon.

De overlevde krig, forfølgelse og ekstrem fattigdom i hjemlandet sitt, men over 5000 personer overlevde ikke reisen til Europa i 2016.

Noen har lagt ned en rose like ved der traileren endte sin ferd.

Dagen etter terrorangrepet samlet sørgende seg ved promenaden for å hedre de omkomne …

…og for å tenne lys og legge ned blomster.

To dager etterpå vendte folk tilbake til strendene.

USAs Michael Phelps forbereder seg til herrenes 200m medley, under OL i Rio de Janeiro. Phelps er den mest premierte olympier noensinne, med totalt 28 medaljer, hvorav 23 gull, som også er rekord.

Phelps stuper uti for å vinne herrenes 200m butterfly.

3. etappen i herrenes finale i 4x100m medley.

100m butterfly.

I finalen på 200m medley ledet han med god margin til konkurrentene.

Phelps jubler for seier i herrenes 4x100m fri.

Phelps’ mor Deborah gråter når hun ser sin sønn motta sin 23 olympiske gullmedalje. Til venstre sitter hans partner Nicole Johnson med babyen Boomer.

Michael Phelps kysser gullmedaljen sin etter finalen i herrenes 4x100m fri.

Arya var aktiv i det kurdiske frihetspartiet (PAK) i begynnelsen av 2000-tallet. En stund var han del av deres militære gren. – Mentaliteten ødela meg. Jeg følte ikke at jeg kunne endre noe. Jeg ønsket å utdanne meg, for kunnskap generer endring. Og jeg ønsket å hjelpe på situasjonen til det kurdiske folk. Nå kan jeg ikke engang hjelpe meg selv, sier han.

Om natten bader Arya i svette. Han beskriver tankene sine som en konstant summing. Lukkede øyne gjør lydene høyere. Det har gått dager siden han sist sov. – Det er som om kroppen begynner å spise av hjernen. Jeg føler meg ikke lengre trøtt, jeg går over i hyperaktivitet og svetter. Klaustrofobien av dette rommet, av hele min situasjon, av tankene jeg ikke kan unnslippe. Om natten frykter jeg at jeg mister forstanden. At jeg en dag vil klikke.

Å være papirløs betyr ingen muligheter. Arya kan ikke engang melde seg inn i et treningssenter om han nå skulle hatt pengene til det. Behovet for kontroll vokser i takt med følelsen av mangel på kontroll over egen situasjon. Han begynner å kontrollere det han har. Sin egen kropp. I perioder blir han besatt av å trene og nekter seg selv å spise. Ved å teste sin fysiske og mentale styrke opplever han igjen en form for kontroll.

Da Arya forberedte seg på å reise mot Europa fortale han faren sin om planene. Hans far sukket: – Lyden av en gong er vakrere på avstand Arya. Jeg sier deg, det er det samme med Europa, sa han. Men Arya ville ikke lytte. – Jeg trodde så inderlig at mine intensjoner og kvalifikasjoner ville bli sett her. At jeg kunne endre noe

Arya ble født i Kurdisk Iran under Iran/Irak-krigen. Familien flyttet tilbake til landsbyen når krigen roet seg, men selv etter at krigen var slutt var den tilstede. Det gikk ikke et år uten at han mistet en venn til landminene. – Lukten av brent kjøtt blir ved deg for alltid.

Landsbyen Arya vokste opp i var nære den iransk/irakiske grensen, omringet av fjell. – Jeg savner virkelig fjellene. Der kan du være alene fordi du er alene. Her er jeg alene midt i folkemengder.

Etter flukten fra Iran opphold han seg midlertidig i Irak. Han gjorde ulike strøjobber og fortsatte sitt politiske arbeid. – I en periode sov jeg i en klargjort grav. En dag ble han den var laget for gravlagt med de siste tingene jeg hadde igjen. Jeg beveget meg videre. Over fjellene og mot Europa.

Arya beskriver sin situasjon som å være på pause, uten noen mulighet til å finne playknappen. Med elektronikk, når alt låser seg, trekker du ut stikkontakten og håper alt blir bedre etter omstart. Arya satt på en perrong og svelget to måneders forbruk av sovepiller. – Jeg sovnet og alt føltes godt. Jeg husker jeg tenkte at det må være slik frihet føles. Jeg våknet to dager senere på sykehuset. Det var så utrolig trist. Jeg var stadig på pause.

Jeg streamer ofte når jeg er alene. Det er så deilig å ha det på i bakgrunnen i stedet for at det er helt stille. Da føler jeg meg ikke så ensom, sier Elvira Broberg. Fra venstre: Joachim B. Gjerdevik (25), Elvira Broberg (22) og Kai Lindal (22).

– Å streame er bare en annen måte å koble av på. Du skal aldri starte med å streame når du har andre planer resten av dagen, nettopp fordi man ikke klarer å løsrive seg når man først har begynt, sier Emil Bach Andersen (25).

– Da man så på fjernsyn, ble spenningen i film og tv-serier ofte avbrutt av reklamer. Det var så irriterende. Man måtte også zappe rundt for å finne noe man ville se. Når man streamer, kan man se på akkurat det man vil – uansett tid og sted, sier Master Kevin Gichuhi Jessen (29).

– Jeg og familien min streamer ganske ofte. Både når jeg trener, lager mat eller i sengen rett før vi skal legge oss. Når jeg trener er det for å glemme at jeg trener, og da ser jeg gjerne på noe underholdende som Jane the Virgin eller Pretty Little Liars, sier Merethe Tangstad Knøfler (33), med datter Emilia Fredrikke Tangstad Knøfler (6).

– Jeg streamer fordi det er den letteste måten å se tv-serier og film på. Jeg blir underholdt og samtidig distrahert fra hverdagen, fordi jeg blir sugd inn i en helt annen verden, sier Eline Christoffersen (22), sammen med Austin Grant Torres (21).

Valeriya Neganova (14) og Viktoria Radchenko (14) pleier og gå gatelangs om kveldene. Valeriya var en aktiv danser, men tilbudet i moderne dans ble lagt ned. – Det fine med Nikel er at det er så trygt her, sier jentene. – Her får vi lov til å være ute til sent på kveld, og det hadde vi ikke fått i en større by.

For halvannet år siden flyttet Adrian Randa (13) fra et stort byggefelt på Sola til Vaggetem i Pasvik. Pasvikdalen har den største bjørnebestanden i Norge. Vanligvis er bjørnene sky og holder seg unna folk, men i sommer kom en nærgående bjørn ned til bygda. Etter flere skremmeskudd besluttet Statens naturoppsyn at den måte avlives.

Klasse 8A på skole nummer 3 i Nikel har morsmålsundervisning. De store forfatterne Pushkin, Gogol og Lermontov kikker ned på elevene fra veggen.

For Adrian Randa (13), broren Svend-Tore (14) og Amalie Mevik (23), som er på sommerferie hos slektningene, består sommeren av bading, fiske og båtturer. Pasvikelva utgjør grensen til Russland. Bare nordmenn har lov til å fiske i elva, men alle har lov til å ferdes der med båt.

Viktoria har fest sammen med kjæresten Anton Arikh. Hun drømmer om å flytte til en storby som St. Petersburg eller Moskva. Da hun var 12 besøkte hun Kirkenes for første gang. – Jeg hadde så store forventinger om at det var en stor by og ble litt skuffet, innrømmer hun.

Daniel Kristiansen (13) og mamma Larissa er fra Bjørnevatn ved Kirkenes. Daniel pleier å klippe seg annenhver uke i Nikel. I dag har han en ny frisør. Alena Chetkina beholder hårlengden på toppen av hodet hans. – Hun var veldig flink til å klippe, sier han fornøyd.

De fleste i Nikel har en garasje. Den er ofte mannfolkas domene der de skrur bil, tar en grillfest eller bare slapper av. Artem Pishch (t.v.) har sin egen garasje der han får besøk av Anton Arikh som han lekesloss med.

Amalie, Svend-Tore og Adrian sovner i bilen hjem etter et besøk ved Treriksrøysa. Møtetpunktet mellom Norge, Finland og Russland er et populært turistmål.

Ekteparet Iversen haler inn dagens fangst utenfor øya Spildra. Marine Harvest tilbød dem jobb på det foreslåtte nye oppdrettsanlegget. – Jeg sa nei, vi har en jobb hvis dere ikke ødelegger den, sier Isaksen. Kjæresteparet driver eget firma som produserer boknafisk. Dette er deres viktigste fiskefelt. På det meste fisker de 2–300 kilo dagen.

Oppdrettsanlegget til Marine Harvest på Svartberget ligger innerst i en fjordarm, og består av seks mærder. I hver av dem svømmer 50.000–85.000 laks. På dataskjermene følger driftsteknikerne med på at feite, glinsende laks svømmer forbi. Marine Harvest produserer rundt 22 prosent av all atlantisk laks i verden.

En rekke instanser klaget da kommunen valgte å gi Marine Harvest dispensasjon til å bruke fiskefeltet utenfor Spildra. Uenigheten er stor. Ni stemte for, seks mot. – Jeg har bodd her i 18 år, og i den tiden har jeg sett tre ting: Færre unger, færre fiskere – det er blitt færre av det meste. Marine Harvest kan tilby arbeidsplasser, sier arbeiderpartipolitiker Ole J. Engebretsen. Han får straks en replikk fra opposisjonen. Kampen er ikke over. Nå er saken sendt videre til Fylkesmannen, hvor Sametinget har klaget inn vedtaket.

Ole Isaksen (79) er pensjonert fisker på Spildra. I tillegg til å miste fiskeplassen, frykter fiskerne konsekvensene av et nytt oppdrettsanlegg. I fjor sommer gikk det galt da Marine Harvest skulle ta opp en not på et av anleggene i fjorden. Selskapet meldte først om åtte laks på rømmen. Senere har de anslått at det kan ha vært mellom 1300 og 3000. Ifølge avisen Nordlys var det 10.000 laks som ikke kunne gjøres rede for. Marine Harvest har beklaget rømmingen og godtatt en bot på 360.000 kroner.

På det meste, på 1950-tallet, var det opp mot 100.000 fiskere i Norge. Nå er det bare 10.000. Noen av dem jobber på sjarken Skimring, som etterlater seg en sti av måker når dagens fangst er unnagjort. En havørn sirkler innimellom.

Jon-Arne Jørstad fra Naturvernforbundet lytter skeptisk til Marine Harvest sin representant, som lover de fremmøtte på folkemøtet i Kvænangen at de ikke skal bruke lusemiddel som rekefiskerne frykter. Selskapets kommunikasjonssjefer Eivind Nævdal-Bolstad og Ola Helge Hjetland som sitter bak ham, synes sjefen gjør en god jobb.

Bjørn Are Andersen (31) sjekker at alle nett og tau er på plass på oppdrettsanlegget. Marine Harvest hevder de brukte over en halv milliard kroner på å bekjempe lakselus i 2015. Men det har sin pris. Bruken av lusemiddel har eksplodert de siste årene og har høstet bekymring fra Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet.

Skarpengeland, Vennesla kommune, Vest-Agder. Marita Mykjåland er 15 år. Hun har badet på Dvergsnestangen med familien. Hun har salt i håret og skal konfirmeres om en måned. Hun leser snap fra venner. Det er helt stille. Snart er det taco. Klokken er halv syv, fredag 22. juli 2016.

Eikerapen, Åseral kommune, Vest-Agder. Mr. Sørlandet himself. Mr. Country and Mr. Western. Gravemaskinselger og smørsanger. The one and only, Bjøro Håland.

Vanse, Farsund kommune, Vest-Agder. Sommertider, hei hei! De norske jordbærene har kommet og Grandiosaen koster 25 spenn. Blir ikke bedre.

Eikerapen, Åseral kommune, Vest-Agder. Twin Peaks, Sørlandet. Mona og Inger Kvikkestøyl Fossli (22) fra Arendal er violet-roadies. De er verdens desidert største fan av det norske bandet Violet Road. 33 konserter på to år.

Evje sentrum, Evje og Hornnes kommune, Aust-Agder. For mange år siden ruslet denne elgen rundt i Agderskogene. Nå er den undikkens konge i den fine klesbutikken til Lars Kile på Evje.

Brennåsen, Songdalen kommune, Vest-Agder. Alfred H. Haugen er 89 år. Han har drevet med bygg og anlegg hele livet. Kvikk i steget, kjapp i toppen. Han bor i Kristiansand. I dag skal han bare sykle en tur til biblioteket, i Søgne. 36 kilometer fram og tilbake. I sommer var han på sykkelferie aleine i Setersdalen. Tok dagsturer på 10 mil. Lå i telt. Han har vært på ferie i India og Australia, Russland. Overalt. Alltid med sykkel og telt. Jeg kan spesielt anbefale Canada, sier han.

Vågsbygd, Kristiansand kommune, Vest-Agder. Ut med bilen, inn med bønn og Buddha. Munkene Phrakhrusanghaborriban Utha, Phrakhruarthornthaphirak\nPrapban og Phra Nares Phamnak (fra venstre) ved Buddhachinnawong Meditation Center søker etter Nirvana i dobbeltgarasjen.

Heiveien, Vegårshei kommune, Aust Agder. Lars Vegard var en anerkjent fysiker, professor ved UiO og Vegårshei sin store sønn. Han gjorde banebrytende arbeid innen nordlysforskning og bruk av røntgenstråler, og om atomstrukturer og elektriske utladninger i gasser. Det er nok derfor kommunen har anlagt et returpunkt rett ved bysten hans.

Eikerapen, Åseral kommune, Vest Agder. Dagen er noenlunde varm, ølet er lunkent og kvelden er ung. Christoffer Høines (23) er klar. Eikerapen Roots Festival ruler og det er lenge til mandag.

Sørlandssenteret, Kristiansand kommune, Vest-Agder. Fakta 1: Sørlandssenteret ved E18 dekker 110.500 kvadratmeter og er det største i Norge. Fakta 2: Sørlandssenteret har over 4000 parkeringsplasser. Fakta 3: Sørlandssenteret er det minst sjarmerende stedet i landet. Fakta 4: Ikke dra dit.

Mjåvatn, Froland kommune, Aust-Agder. Alle som flagger sørstatsflagget i 2016, vet hva det betyr. Det betyr ikke opprør og stolthet. Det betyr ikke «jeg liker amerikanske biler og rockabilly». Det betyr rasisme. Langs riksveg 42 i Froland.

Birkeland, Birkenes kommune, Aust-Agder. Mollestadeika er Birkenes’ store attraksjon. Det er Norges nest største tre og rundt 1000 år gammelt. Okey det, men litt kjedelig. Heldigvis bor Solvår Marie Brändström på åtte år rett i nærheten. Hun har overnattingsbesøk av Ingrid Mollestad Hoddevig. Hoppe på trampoline, ta på sminke, le høyt, skli på rutsjebane, spyle med vannslange, le lenge, klappe kattungene, slå hjul, henge opp ned, alt som er gøy.

Vanse, Farsund kommune, Vest-Agder. Tror du Norway Says er en sauerase? Fikser du ikke dempet skandinavisk design i lys bøk og grå ull? Har aldri likt minimalisme, sa du? Ta en tur på Trunken i Vanse. Butikken der alt er lov, på ekte.

Gudvangen, Evje og Hornnes kommune, Aust-Agder. Anne Nicolaisen (74) mener alvor. Alle lus i hagen skal dø denne kvelden.

Åmli sentrum, Åmli kommune, Aust-Agder. Haisommer ahoy! Theodor Øvreberg Knutsen skulle bare fikse litt på verandaen, du vet. Så tok det ene det andre, du vet. Snart ferdig nå, skal bare montere lys i øynene på verdens eneste innlandshai i uhøvlet furu.

Anna Karina Liutkute (6) er ute og leker i full storm. I september starter stormene og uværet som kommer og går gjennom hele høsten og vinteren.

Emil og faren Johnny har kommet fra Trondheim for å bo på øya under krabbefiskesesongen. Johnny er oppvokst på Sørburøy og lærte tidlig å fiske av sin far. Nå lærer han opp sønnen som også har tenkt å drive med fiske.

For syv år siden sto skolen i fare for å måtte stenges. I en annonse i en litauisk avis søkte øyas beboere etter en familie med «minst tre og helst ti barn», som ble lovet en arbeidsplass på fiskeoppdrettet og et hus å bo i på Sørburøy. Av de 400 søkerne vant familien Liutkus på fem. Den første sauen fikk de av ordføreren da de flyttet hit. Nå er det blitt en stor flokk, som Kornelijus og sønnen Livijus her jager forbi huset de bor i. I høst sender de 120 av sine sauer med hurtigbåten til Hitra for å slaktes.

De siste tiårene har øysamfunnene langs norskekysten dødd ut. I løpet av de siste 20 er innbyggertallet på Sørburøy nesten halvert. Skjebnen til Sørburøy hviler på Maiken Johansen (9) og de syv andre barna på øya.

Emil og «fredspipa» på kaia.

Et hus fra 1917 står forfallent på Sørburøy. Tannkost, skjorter, grytekluter – det meste et bebodd hus har, er reist fra. Etter år med fraflytting står det flere tomme hus omkring på øyene.

Johnny på båten, halv sju om morgenen.

Slitne sitter Arve Gården, Bjørn Harald Gården, Kim André Arbman og Kenneth Wærø i «sjåen» med Dahls og tørrfisk, bortgjemt fra damene og feirer at årets villsaufangst er over.

Stormen herjer nok en gang. Ingen mann på sjøen.

Tidligere i høst flyttet Austeja til Frøya for å gå på videregående. I helgene kommer hun hjem, og da vil lillesøster Anna Karina være med søsteren sin hele tiden. Til og med når hun sover.

Spektakulært nordlys danser over huset. På øya vandrer mange historier om gamle kæiller (forfedre) som går igjen.

Det er sjeldent et problem her, men om karsken blir for sterk, kan en minke alkoholinnholdet ved å tenne på overflatedampen med en sigarett eller en fyrstikk.

I syv år var Grethe Cassandra Nordheim og Bjørn Risøy Mathisen de eneste beboerne på naboøya Risøya. Uten strøm, innlagt vann og brygge så de seg nødt til å flytte på grunn av helsa og de harde vintrene. I 2013 var de de siste som forlot øya. Nå er de der om sommeren for å flytte de siste tingene med båt.

La den gå. Anna Karina Liutkute (6) danser i prinsessekjolen fra filmen Frost.

Despina Laven Dyako (11) er født og oppvokst på Stovner og går på Rommen skole. Sammen med moren og storebroren har hun nettopp flyttet til en litt større leilighet på Stovner, bare noen hundre meter unna. For første gang har hun fått eget rom. En stor milepæl for en 11-åring.

Basketballbanen på Ellingsrudåsen om kvelden. En drabantby i bydel Alna. Bak høyblokkene ligger tjukkeste marka. Siden 2006 er 1,5 milliarder kroner for å løfte Groruddalen – området nord og øst i Oslo, som havner nederst på så mange statistikker om levekår og økonomi. I flere bydeler har over halvparten av innbyggerne innvandrerbakgrunn.

Jentene i Falken Girls ber før sesongens siste cricketkamp mot Veitvet Girls, på Stubberudmyra på Furuset. Skepsisen var stor da Falken Girls ble etablert som det første organiserte jentecricketlaget i Groruddalen: «Det er de ikke egnet til», fikk lagleder Fozia Ahmad høre. Samtidig fikk de mye støtte i et ellers mannsdominert miljø. Nå er det tre lag i kvinneligaen. Målet er EM-kvalifisering. Fra venstre: Ece Kaplan (16), Razia Ali (20), Isma Ahmed (17) og Nafisa Ifzaal (19).

Veronika Kastrati (15) og Awa Saho (15) er nesten som tvillinger. – Vi er sammen hver dag. Når vi er i en stor gjeng, med venner som ikke er fra samme land som oss, så kan jeg si noen kodeord på gambisk som Veronika forstår, og så sier hun noe på albansk, som jeg forstår, sier Awa. Helt siden Awa ble født, har hun bodd i en blokk på Ellingsrud, nord i Groruddalen, sammen med sin gambiske mor og søsknene sine.

En guttegjeng utenfor Stovner senter, etter en ghanesisk konfirmasjon i Fossum kirke.

Luna Iara Staurset (13) i lyset fra tivoliet på Granittrock, den årlige festivalen i Groruddalen. Da Luna var ett år, flyttet hun og moren, som er fra Brasil, til Stovner. Nå går Luna på Rommen skole, der nesten alle elevene har minoritetsbakgrunn.

Despina Laven Dyako (11) og søstrene Zainab Halmat Ali (13) og Saja Halmat (11), klatrer på taket til deres gamle barnehage på Stovner. – Vi er en gjeng der alle får være med, uansett alder. Vi er fra mange land, fra Brasil, Vietnam, Irak og Pakistan. Vi er veldig forskjellige, men jeg synes ikke det er rart i det hele tatt. Vi passer på hverandre og støtter hverandre. Vi kommer til å være venner hele livet. Det er jeg sikker på.

Mahboob Alam Rana har satt seg i godstolen og er klar for noen timer med cricketkamp. Sammen med kona, fire voksne barn og svigerdatteren Hina Zaidi (31), bor han i et hus på Stovner.

Gymsalen i aktivitetssenteret på Haugenstua er fullstendig forvandlet. Stolene er pyntet med store rosa sløyfer. Gjestene sitter på rad og rekke med paljetter, høye hæler og tettsittende dresser og ser mot de to stolene på platået. Et etiopisk-eritreisk bryllup finner sted, og snart skal dansegulvet åpnes.

Hina Zaidi (31) er oppvokst i en blokk på Trosterud i Alna. For ett år siden giftet hun seg med Jamal og valgte å flytte inn til hans foreldre og tre søsken på tradisjonelt pakistansk vis, i et hus på Stovner. En gang i blant kjører hun sakte forbi barndomshjemmet. Noen ganger tar hun til og med en omvei bare for å kjøre forbi blokkene. – Der har jeg lekt, vært på taket, kjørt heisen opp og ned, løpt i branntrappene. Det var en egen trygghet der.

Despina og venninnegjengen danser hele veien hjem etter å vært på tivoli og konserter på Granittrock i bydel Grorud.

Mai Yano (26) skal gifte seg med Ken Yoshida (27). Før vielsen blir hun informert av en ansatt ved Shinto-tempelet i Kobe om gangen i seremonien. Mor Chie (53), søster Yuki (27) og svoger Kosuke (27) følger med. Ved giftemål i Japan må man velge etternavn i henhold til det patriarkalske ie-systemet. Vanligvis videreføres mannens familienavn i familiens koseki (familieregister) og kvinnen strykes fra sin gamle families koseki. Frihet til å velge eget etternavn har lenge vært en kampsak for japanske feminister.

Noir-party på nattklubben XEX Nihonbashi i Tokyo. Manami «Mana» Sawa (27) er koreograf og underviser barn i dans. På kveldstid driver hun dansekompaniet Tokyo Party Time, med omlag 30 go-go-dansere. Kompaniet opptrer ukentlig på nattklubber og eventer i byen. Mana opptrer også selv, og mannen hennes støtter karrierevalget hennes.

Kanako Satozaki (39) har det siste halvåret begynt i jobb igjen, etter flere år som hjemmeværende mor. Hun står som regel opp i 4-tiden for å lage dagens måltider. Mizuki (4) blir fulgt til barnehagen i nærheten, mens Yuki (8) må selv gå de 45 minuttene til skolen. Etter at faren Shin startet eget firma, har han hatt mindre tid til familien enn tidligere. Denne søndagen er han også på jobb. Jentene gjør lekser.

Utsikt fra leiligheten til familien Yano i drabantbyen utenfor Kobe. I 2016 lå Japan på 111. plass av 144 land på Word Economic Forums Global Gender Gap Index, som viser økonomisk og politisk deltakelse, utdanningsnivå og helse. Japan scorer dårligst på økonomisk og politisk deltakelse. De siste årene har kjønnsforskjellene økt.

Mai Yano (21) har offisielt vært sammen med kjæresten Ken Yoshida (22) i én uke. Det er ikke vanlig å vise kjærtegn offentlig i Japan, men Mai og Ken klarer ikke la være å gi hverandre et godnattkyss utenfor leiligheten der Mai bor.

Kanako Satozaki (35) mistet sin faste stilling i oversetterfirmaet hun jobbet for da hun ønsket å bruke mer tid med barna, Yuki (3) og Mizuki (3 måneder). Arbeidsgiveren ville ikke tilby henne forlenget fødselspermisjon. Hun føyde seg dermed inn i rekken av deltidsarbeidende husmødre.

Det er Noir-party på nattklubben XEX Nihonbashi, og de fire jentene i Tokyo Party Time sørger for et minne fra kvelden. Manami «Mana» Sawa (27) instruerer Reina Hiaki (23), Lena Katsumata (28), Maki Stefanac som omtaler seg som go-go-dansere og showgirls.

Mai (21) bor i drabantbyen utenfor Kobe med moren Chie (48) og søsteren Yuki (22). Det er vanlig å bo hjemme til man er gift. Faren, Masaaki, jobber som eiendomsmegler i Tokyo. Han kommer hjem på besøk én gang i måneden. Da tilbringer Mai og faren mye tid sammen. Mai er økonomistudent og har allerede fått jobb for et internasjonalt farmasøytisk selskap. Hun ønsker å kombinere familie med et aktivt arbeidsliv, og stilte krav til gode fødselspermisjonsordninger da hun søkte jobb. I 2014 tok 58 % av alle kvinner og 65% av alle menn i Japan høyere utdanning. Selv om en stor andel av kvinnene tar lange utdannelser, forventes det likevel at man slutter i jobben når man gifter seg.

Manami «Mana» Sawa (32) har skilt seg og bor nå alene nord-øst i Tokyo. Hun driver fremdeles dansekompaniet Tokyo Party Time, men danser ikke like ofte selv lenger. Den engelske kjæresten som bor i London, traff hun på en klubb. Sammen med ham drømmer hun om å stifte familie enten i London eller Tokyo.

Familien er på lørdagsutflukt til Tokyo Sea Life Park. Menn jobber generelt lange arbeidsdager, og etter jobb forventes det at de skal gå ut med kollegaer. Selv om Shin (35), mannen til Kanako (35), jobber og reiser mye, ønsker han å bruke så mye tid som mulig med familien sin. I alle fall i helgene. Det kan virke som om det er stilltiende aksept for hvordan samfunnet er strukturert i Japan, både blant kvinner og menn. Med økende eldrebølge og synkende fødselsrate trenger fremtidens Japan mer arbeidskraft. Statsminister Shinzo Abe ønsker å bygge et samfunn hvor kvinner kan skinne som en del av sin «Abenomics», en vekststrategi for Japan.

Splintene fra en bombekastergranat har boret seg gjennom døren, kjøkkenet og inn til Galas soverom. Etter noen timer har hun allerede benyttet de nye hullene til en kleshenger.

Danila (4) og hans mor leker i hjemmet deres i Grabovo. Huset ligger nær frontlinjen. Nabolaget deres ble åstedet for passasjerflyet MH17 ble skutt ned sommeren 2014, der 298 mennesker ble drept.

Michael råner rundt på mopeden sin i nabolaget hvor han vokste opp. Nå studerer han i Donetsk, opprørernes hovedstad. Hva fremtiden der bringer vet han ikke, men det er ikke lett å flykte bort fra territoriet heller.

Selv om det bombes hver dag og mennesker blir drept, er det et slags dagligliv i krigen.

En gruppe studenter drikker bort sine bekymringer med store mengder billig vodka. Om natten setter portforbudet inn i Donetsk, som gjør at de gjerne fester natten igjennom for å ikke bli arrestert.

Nabolagene nærmest frontlinjen er ofte delvis forlatte. Her i Makiivka mangler de gatelys, strømmen er sporadisk og vannforsyningen likeså. Det er gjerne de fattigste og pensjonister som ikke får flyttet.

– Jeg vil alltid forbli soldat, forteller Dima (23). Han reiste fra Russland for å bli leiesoldat for opprørerne. Nå sliter han med å få sove. Krigen er usikker og han er lei alt og alle.

Ina «mamma» Lajevskaja har med seg en rose til enkene etter falne soldater i Vostokbataljonen. Olga Fedorovskaja mistet mannen sin Oleg en knapp uke tidligere. Aleksandr, Olegs svigerfar, roper ut i det røykfylte rommet: – Hva er denne krigen for?

I en nedgravd bunker, har soldatene dekorert med tepper og lys. Katten er både til kos og for å fange rotter som sirkler i taket om kvelden. Om natten starter bomberegnet, frem og tilbake mellom styrkene.

Nikita er student i Donetsk. Han ble banket opp på nyttårsaften. Donetsk er et delvis lovløst samfunn, med et politisystem som ikke fungerer.

Siden høsten 2014 er det funnet flere massegraver i områder som tidligere var ved frontlinjen. Likene er for det meste soldater, men noen er også sivile. Å grave i hva som skjedde med de døde soldatene liker ikke opprørerne som hevdet at denne gravplassen var minelagt.

En gruppe soldater på vei til frontlinjen utenfor Debaltseve, i bitende kulde. Det er nå blitt en skyttergravskrig hvor ingen av partene tar noen særlig nye områder. Soldatene består både av lokale fra området, russere og andre tilreisende.

Flyplassen ble nybygd til fotball-EM i 2012 og kostet nær fem milliarder kroner. Nå er den forlatt, utbombet og totalt ødelagt. Det kriges stadig om området, som nå kontrolleres av opprørerne.

Aleksandra Berezina (25) sitter på sengen sammen med den yngste sønnen Dovydas (4) og kjæresten Vitalij Zajankovskij (30). Hun flyttet til Boston fra Litauen for åtte år siden. Nå har også kjæresten Vitalij flyttet inn hos henne i det lille huset, der hun bor med moren og barna Vakaris (5) og Dovydas (4) fra et tidligere forhold.

Det er rolig på Boston Metal Recycling denne dagen. På tankesmia Policy Exchanges liste over landets dårligst integrerte steder, kommer Boston på topp. Her er hver sjette av byens rundt 66.500 innbyggere født i et annet land. Befolkningen har økt med 8400 siden EU-utvidelsen østover i 2004. Daily Mail har kåret byen til «Storbritannias mordhovedstad» og «mest segregerte by».

Inne i brakka på Boston Metal Recycling står hostemedisin, en ergometersykkel og en fyr som kaller seg Dancing Dave. Dave Heslam har akkurat levert litt aluminium og serverer røverhistorier, og påstår at sangeren Morrissey bodde i området en gang. Heslam viser fram dansetrinnene sine og tarantella-tatoveringen på magen.

Aleksandra og Vitalij tar en røykepause i bakgården. Aleksandra har jobbet 44 timer bare de tre siste dagene, nesten 15 timer i snitt. Et vanlig skift er 12 timer, med to 20-minutters pauser. Hun jobber som linjeleder på en fabrikk som leverer salat og grønnsaker til supermarkeder og til kjendiskokken Jamie Oliver, ifølge Aleksandra.

Vitalij blåser luft inn i munnen på Dovydas for å roe ham ned. Han er hyper på sjokolade som mamma Aleksandra hadde med hjem fra jobben. Aleksandra vet ikke om hun vil bli boende nå som stemningen er blitt så amper. En kveld ble hun jaget av to engelske menn, da de hørte at hun var utenlandsk.

Boston ligger to og en halv time nord for London. De siste årene har det kommet mange arbeidsinnvandrere hit fra Øst-Europa for å jobbe her. Ifølge polske Robert Krzywda (34) endrer frustrasjonen seg ankomsten av nye grupper. – Polakkene hater litauerne, litauerne hater latvierne, latvierne hater kurderne og engelskmennene hater alle.

Albert Horrey (74) er født og oppvokst i Boston. Han har sett kullgruvene stenge og landbruksarbeidet gå fra å være anstendig til å ligne slaveri. –Dette landet er ikke vårt lenger, sier den tidligere fiskeren, som gir EUs fiskeripolitikk skylda for at han måtte sette båten på land. Han vil ut.

Aleksandra bærer Dovydas ned trappen for en vask før leggetid. – Det virker som verken engelskmennene eller vi er fornøyde. Kanskje det er greit at alle mistror hverandre, for hva kan skje hvis vi skulle finne sammen? Hvis folk begynte å snakke med hverandre, kunne de innsett at vi alle har felles problemer, sier Aleksandra.