ANNONSØRINNHOLD PRODUSERT AV DNX
Vet bedriften egentlig hvem som faktisk eier selskapet som de nettopp nå er på vei til å gjøre forretninger med, eller har de bare en antagelse?
Konsekvensene kan bli alvorlige dersom antagelsen viser seg å være feil, eller om man ikke kan dokumentere at det er gjort et grundig arbeid for å finne ut hvem som er de «reelle rettighetshaverne».
– Én sak er reaksjonene fra myndighetene, noe ganske annet er ubehagelighetene som kan oppstå fra eventuell pressedekning bare av å være mistenkt for å ha bidratt til hvitvasking av penger, sier Marita G. Andreassen, produkteier i Bisnode.
Det ser så tilforlatelig ut: Person A er styreleder i OmspurtSelskap as, hvor han bare har «en symbolsk eierandel». Foruten at det også er en annen minoritetsaksjonær inne, er det i hovedsak et holdingselskap som eier resten. Enkelt, ikke sant?
– Det er først når man ser nøyere på de andre selskapene – og på hvem som har verv og eierandeler der, at man får et komplett, samlet bilde av eiersitsen og ser at Person A faktisk er den «reelle rettighetshaveren», sier Andreassen.
Når man graver dypt nok i enhver konsernstruktur, er det nemlig alltid fysiske personer som eier eller kontrollerer ethvert selskap. Det er disse personene, kalt de «reelle rettighetshaverne», loven krever at man finner. I svært komplekse konsernstrukturer kan det være et svært utfordrende detektivarbeid.
Det finnes naturligvis også legitime årsaker til at noen selskaper har kompleks organisering, så det er ikke gitt at det ligger uærlige hensikter bak en innfløkt konsernstruktur. Likevel er slike innviklede kretsløp av krysseierskap et yndet verktøy for personer som vil kjøpe og selge verdigjenstander og investeringsobjekter fra ett foretak til et annet, slik at kriminell aktivitet går inn og tilsynelatende rene penger kommer ut.
– Akkurat dette eksempelet vil nok mange tenke at de kan nøste opp i selv, og det er ikke nødvendigvis feil. Men dette er en enkel konstruksjon som kjeltringer med letthet kan gjøre langt vanskeligere å få oversikt over. Dessuten kan eierforhold endre seg over tid og komplisere arbeidet ytterligere.
– Det vi har sett av saker den siste tiden, er at det ikke holder å ha løsninger som bare gir synlighet i Norge eller Norden. Evnen til å gjøre slike strukturer internasjonale og globale er ikke lenger forbeholdt de største kjeltringene, sier hun.
I 2018 kom en ny hvitvaskingslov som nå gjelder langt flere yrkesgrupper enn tidligere. Loven har også skjerpet kravene til noen av dem som allerede var omfattet av tidligere lovgivning, understreker Richard Atleen, Manager Business Development i Bisnode.
– Tidligere holdt det å finne ut hvem som var reell rettighetshaver, og så lenge ingen av dem var utenlandske politisk eksponerte personer – såkalte PEP’er – bosatt i Norge, hadde man langt på vei sitt på det tørre. Nå må alt screenes, og for virksomheter med mange kunder som onboardes, eller mange transaksjoner som må undersøkes, er det umulig å gjøre dette arbeidet manuelt.
For de nye yrkesgruppene som nå er underlagt hvitvaskingsloven, kan det være utfordrende å heve sin kompetanse på anti-hvitvasking eller å finne nødvendige data av tilstrekkelig kvalitet. Bisnode har gjennom flere år vært en partner for mange banker som har bygget opp slike løsninger, og de har opparbeidet seg et internasjonalt nettverk av anerkjente og pålitelige kilder. For berørte selskaper gjør Bisnodes produkter og tjenester det veldig mye enklere å for eksempel etablere automatiserte systemer og rutiner – da er man nemlig avhengig av å kunne jobbe opp mot en løsning som blant annet ikke gir for mange falske treff.
– Mange bedrifter vil måtte bygge sine egne rutiner og systemer her, men det er verdt å understreke for dem at det finnes løsninger som kan hjelpe – ingen skal behøve å starte fra grunnen av selv, sier Atleen.