Hun står i tåken på Rørtveit Gård mellom kyr, et par kalver og kastrater av rasen Telemarksfe, og snakker om bærekraftig jordbruk. Jordet der kyrne hennes drøvtygger duggfriskt gress, ligger i den østlige skråningen over Flatdal i Telemark. Budskapet hennes er nasjonalt – til myndigheter og alle som bryr seg om bærekraft. Debatten hun tar del i, om maten vi spiser, er global og betent – og preget av stadig flere alarmer om overforbruk, klimautslipp, helsefare og insektsdød. Det haster. Men hva er det som haster? Store norske matprodusenter mener vi må tørre å spørre hvilke muligheter som ligger i matproduksjonen i Norge når vi skal spise grønnere og mer plantebasert.

Seks måneders flokerydding

En floke er tråder som har viklet seg inn i hverandre på en slik måte at det er vanskelig å se hvordan man skal finne endene og skape orden. Det er også et symbol på trøbbel. Kjøttfloken er innovasjonsselskapet Æra, TINE og Orklas svar på matdilemmaet.

– Vi må tenke nytt rundt mat av hensyn til klima, naturmangfold og helse. Hva betyr det for norsk matproduksjon? Det er hovedtemaet for arbeidet vi skal gjøre frem mot mars 2020, sier Simen Knudsen, bærekraftsdirektør i Æra.

Ideen er at det ligger store muligheter i å tilrettelegge for bedre og grønnere valg, uten at det går på bekostning av verdiskapingen – eller planeten.

– Hadde vi ment at svaret var åpenbart, så hadde det ikke vært en floke. Det er mange dilemmaer. For eksempel så er ikke bærekraft i Norge det samme som bærekraft i USA, sier Knudsen.

Æra har som mål å gjøre samfunnsutfordringer til innovasjonsmuligheter.

Gjennom seks måneder og ni samlinger, skal aktører som på ulike måter har interesse i matproduksjon samarbeide om å finne nye løsninger.

– Løsningen er ikke så enkel som at vi bytter ut kjøttmiddagen med importerte Beyond Burgers, fordi da dør sannsynligvis norsk landbruk. Vi må heller spørre oss selv hvordan norsk matproduksjon skal skape verdier basert de signalene og endringene vi ser.

– Det handler også mye om hvordan vi definerer hva som er bærekraftig. Bærekraft i matsammenheng er mye mer enn et CO2-regnskap, det er også økologi, selvforsyningsgrad og levende lokalsamfunn.

Som en av hovedpartnerne i floken jakter TINE på svar. Gjennom innovasjonsavdelingen ser TINE et potensial i å bruke melk som utgangspunkt i nye produktområder, i tillegg som de jobber med plantebaserte alternativer. TINE har også investert i og eier en andel i  restauranten Rest i Oslo, som skaper store matopplevelser basert på matvarer som ellers ville blitt kastet eller som du ikke visste du kunne spise.

– Vi ønsker svar på hva forbrukerne vil ha, hva landet vårt kan levere og hvordan våre norske mattradisjoner, naturlige forutsetninger og gårdskultur kan bli en del av det nye, sier Bjørn Malm, Leder Bærekraft i TINE.

Orkla har tro på denne type partnerskap i fremtiden og mener det er helt nødvendig å jobbe annerledes for å komme frem til andre typer løsninger som leverer enda bedre både på samfunnets og forbrukernes behov.

– Vi ser at vi må spise mer plantebasert mat fremover. Når vi jobber med innovasjoner, er dette blitt en stadig viktigere forutsetning. Vi tror på den utviklingen, sier Guri Berge, direktør for marked og innovasjon i Orkla.

En sentral problemstilling i floken som skal løses er Norges særegne forutsetninger. Man trenger strategier og løsninger som bygger på mulighetene disse gir.

Fjellbonde

Filosofien til bonde Kathrine Kinn er å drive med bærekraftig jordbruk ved å åpne beitemark, la kyrne spise mest gress og minst kraftfôr, og la dem gå i fjellet der hvor det er mulig. Kathrine mener at ikke bare er det bærekraftig, men det er også det som karakteriserer god dyrevelferd.

– Vi blir ikke størst, men vi kan være best! Vi må bygge opp lokal stolthet over å være små fjellbønder. Hun trekker så vidt pusten, før hun fortsetter

– Se til Østerrike og Sveits som har klart å beholde fjellbøndene sine. Mens vi i Norge favoriserer volumproduksjon og går i retning av større enheter, har disse landene valgt andre ordninger som gjør at mangfoldet lever. Skal vi klare å beholde distriktsjordbruket, så burde vi kompenseres på driftsulemper gjennom at vi i fjellbygdene kan få bedre betalt hvis leverer en bedre kvalitet, mener hun.

Kinn var vegetarianer gjennom flere år, og ler når hun forteller at hun nå nærmest kaster seg over maten når hun får gressfôret lam.

– Etter studiene ventet jeg et helt år med å spise kjøtt, fordi jeg ikke hadde råd til den kvaliteten jeg ville spise.

– Vi må leve mer i pakt med naturen.

Hun klør kua Tone på nakken, og ser oppover mot fjellgården der hun bor sammen med odelsgutten Gunleik.

– Å være budeie på seter var det som gjorde bonde av meg. De seterfolkene, som det er mindre enn 900 igjen av i hele Norge, de er forvaltere av naturen. Betydningen av dem viktig. Utmarksbeite har vi alltid drevet med i Norge, og hva skjer hvis vi slutter med det? Hun besvarer sitt eget spørsmål:

– Jo, alt gror igjen. Det tjener ingen! Hverken insekter, dyr eller mennesker.

Hva tenker forbrukeren?

Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet har gjort flere studier av hva forbrukerne mener om matvaner og forholdet mellom mat, helse, klima og dyrevern.

Rapporten «Kjøttfrie spisevaner – hva tenker forbrukerne?» avdekket at en stor andel av forbrukerne er opptatt av å redusere inntaket av kjøtt, særlig rødt kjøtt, samt øke inntaket av fisk/sjømat og proteinrike grønnsaker som erter, bønner og linser. Interessen for vegetarmat er langt høyere enn andelen som betegner seg som vegetarianere.

71 prosent av dem som ønsket å minke inntaket av kjøtt oppga at det var på grunn av egen helse. – 35 prosent oppga at det var på grunn av klima og miljø. 26 prosent viste til dyrevelferd.

I konklusjonen skriver forskerne: «I sin helhet tyder resultatene på at det er et betydelig markedspotensial for plantebaserte produkter. I likhet med tidligere SIFO-studier, viste også denne surveyen at kjøtt har fått en mer problematisk matkulturell status»

I rapporten «Spise eller kaste» oppgir 64 prosent av respondentene at de «godtar å endre mitt forbruk for å bidra til å redusere klima – og miljøproblemer», og dette blir bekreftet av lignende spørsmål.

Men når forbrukerne får spørsmål om hvilke av sine hverdagsvaner de har endret på, svarer 60 prosent at de i ingen- eller liten grad har endret på kjøttforbruket sitt. Tilsvarende bilde får man om man spør om bilbruk, flyreiser og klesforbruk, mens strømforbruk har et flertall som har gjort noe for å redusere forbruket.

Forskernes konklusjon er at forbrukerne vil endre seg, men at de ikke får det til i hverdagen. De trenger kunnskap om hvordan de kan endre vaner, ikke hvorfor.