– Verden vil mangle mat om noen år, hvis ikke det gjøres store endringer i matproduksjonen, sier professor Torger Reve. 

– Jeg tror ikke vi innser hvor stor innsats for eksempel Kina setter inn mot havet nå, og hvor strategisk viktig dette er for dem. De støvsuger Norge for kompetanse, sier Arne Birkeland, administrerende direktør i Mørenot.

Han snakker om behovet for ny matproduksjon og om Kinas sterke interesse for norsk teknologi og utstyr. DN Havet arrangerer rundebordsmøte om sjømat i Ålesund.

Denne dagen har DNB invitert til sjømatkonferanse på Norsk maritimt kompetansesenter i vestlandsbyen. Stemningen rundt det provisorisk sammensatte møtebordet i fronten av auditoriet på senteret, er som blant gamle kjente.

Kappløp

– Jeg synes Kina er veldig spennende i denne debatten. Det er en sort svane som jeg tror få har tenkt veldig mye på. Hvis du ser på solindustrien, og hvordan de med sine subsidier har tatt over det markedet, og de nå retter søkelyset mot matproduksjon i havet, så er det klart at det kan være en trussel. -Jeg tror du kan ta vekk «kan være. Det er rett og slett en stor trussel mot norsk eksport av fisk. Samtidig er det stor mulighet for eksport av kunnskap og utstyr, sier Birkeland.

For å møte behovet for mat i fremtiden, pekes det mot økt bærekraftig matproduksjon fra havet. Og alle er enige om at det må være kontrollert produksjon, altså oppdrett av fisk, skalldyr og sjøplanter. Villfisken er allerede under farlig sterkt press.

78 prosent av all oppdrett i verden skjer i dag i Asia.

– Men det mest avanserte havbruket skjer i Norge. Laksen er avansert, sier Reve. -Og driften er avansert. Det er en fantastisk industri med 80–100 kompetente bedrifter innen matfiskproduksjon, sertifisert etter strenge miljøstandarder og med kunder i hele verden. De har utviklet mye utstyr, men også driftsmetoder og kompetanse, sier Bjørn Sørgård, advokat i Haavind. -Og det er faktisk ingen andre som har industrialisert dette som oss, sier Arne Birkeland. Asiatisk oppdrett er småskala og lokalt orientert

Derfor pekes det til Norge, landet som står for bare 2 prosent av verdens oppdrett, når næringen skal utvikles til storskala matproduksjon i andre land.

– Vi jo godt naive, da. Vi blir bare glade når noen kommer for å se hvordan vi driver. De jakter på muligheter for å produsere laks andre steder enn der det er naturgitte forutsetninger for det, sier Arne Birkeland.

Mens oppdrett av laks hittil har skjedd i norske fjorder, utvikles det nå løsninger som gjør det mulig å skape fjordlignende forhold i semilukkede og helt lukkede anlegg i mindre rolige havområder.

– På AquaNor hadde jeg møte med flere kinesiske delegasjoner. De har kartlagt havene rundt Kina. De har sett på havstrømmer, oksygeninnhold og temperaturer. Slik finner de lag i sjøen sin som passer noenlunde med norske farvann. De blir subsidiert i bøtter og spann fra den kinesiske stat, for det er klart, det er selvberging vi snakker om, sier Birkeland.

Mer å hente i havet

OECDs analyser og estimater av havnæringene fastslår at det er like stort potensial for matproduksjon på jorden som i havet. En 50/50-fordeling altså. Realiteten nå er 97/3. Reve, som har vært med på utredningsarbeidet til rapporten, mener det bør være et mål å nå 10 prosent ganske raskt.

– Vi har veldig gode forutsetninger for å øke produksjonen i havet her hjemme. Da tenker vi først og fremst på laks, og fôr til laks, og å høste lavere i næringskjeden, sier Inger Marie Sperre.

Med tilhold i den tradisjonelle fiskeriindustrien og samtidig styreleder i NHO-foreningen Sjømat Norge, er det en kobling mellom de to næringene hun mener er overmoden, og ikke minst betydelig verdiskapende.

– Hvis vi hadde filetert all makrellen vi sender ut av landet hvert år, så hadde vi hatt enorme ressurser fra resten av fisken – skinn, ben og hode – som lå igjen i Norge. Dette er råstoff til medisin og menneskemat, men også til fôrproduksjon til oppdrett. 

– I oppdrett er det et behov for å minske klima-fotavtrykket i næringen, og å få mer marine ingredienser inn i fôret. I fiskeriindustrien sender vi ut verdens fineste råvare og lar andre videreforedle den. Fileterer vi fisken selv, kan vi i tillegg sende bare halvparten av fiskevekten jorden rundt. Og altså sitte igjen med et avskjær som er verdifullt råstoff, sier Sperre.

I dag hentes mye av fôret fra Sør-Amerika. Lokalt produsert råstoff vil dermed bedre klimaavtrykket til en laks.

Anne Stene understreker at det i tillegg finnes andre ressurser i havet enn de vi tradisjonelt har fisket.

– Det er mange andre arter i havet som har potensial for høsting, lenger ned i havdypet og lenger ned i næringskjeden. Men de har vi ikke bestandskunnskap om – vi vet ikke hvor mye vi kan ta ut. Vi vet rett og slett ikke så mye om dem, sier hun.

Kan vi eksportere metoden?

– Oppdrett er bare i startfasen som industri. Vi har fortsatt veldig mye utvikling ugjort, sier Reve. -Det er viktig i slike vekstmarkeder å være nummer én, slik at man får utviklingen med seg. Om ikke vi gjør det, så vil noen andre gjøre det. Derfor er det riktig å bruke store ressurser på utvikling av teknologi som også kan brukes andre steder i verden, sier DNBs Sletmo.

I dette kan det ligge muligheter for norske selskaper som leverer utstyr og teknologi til oppdrett.

– Spørsmålet vi må stille oss, er om leverandørindustrien vår til oppdrett er på et sånt nivå, og så solid at den kan ta en rolle i en rask, internasjonal utvikling? Eller er det er slik at representanter fra store nasjoner med investeringsvilje kan komme hit å røve det vi har utviklet, slik at vi mister det, sier Bjørn Sørgård i Haavind, i en argumentasjon for ytterligere og gjennomtenkt industribygging. 

– Nå må jeg svare. På vegne av hele industrien, sier Arne Birkeland. 

– Vi tenker i alle fall globalt. Vi har blant annet 200 egne ansatte på fabrikk i Kina. Innen tradisjonelt fiske har vi spilt en rolle alle steder der de industrialiserer, og der de hittil har fraktet fisken i små båter i åpne kasser på dekk. Det duger ikke når landsbyen er blitt en by på 20 millioner som skal ha mat, slik Asia har utviklet seg. Denne utviklingen skal vi være med på også innen oppdrett.

Reve mener oppgaven er klar.

– Leverandørindustrien til oppdrett kommer til å bli en ny, svær eksportindustri. Og denne verdikjeden må vi ta, sier Reve

Genmanipulering

Tilbake til Kina – og andre land som leter etter nye matressurser – og en kommende konkurranse av ukjent størrelse, på det området vi kan best.

Anne Stene refererer til forskning på laksens gener, og dessuten til genmanipulert raps som gir et høyt innhold av omega 3.

– Hvis Kina, som ikke har de samme diskusjonene og reguleringene som oss, først får til å produsere fisken i rett miljø, så tror jeg vi er ille ute. Se for dere at en lakseprodusent i Kina, der det er et stort marked for vår fisk, får tillatelse til genmanipulering på ulike nivå, sier hun.

Genmanipulering og svært ulike etiske regelverk, gjør det vanskelig å vite hvor land vi ikke samarbeider med beveger seg.

– Nå har man også muligheten til gen-redigering gjennom Crispr-teknologien. Og om dette kommer i andre land. Kan vi da sitte å si at vi ikke vil være med på det?, spør Dag Sletmo.  

– I dette perspektivet tro jeg vi er naive om vi tror at alle andre holder seg til den naturlige utviklingen. De kreftene som settes i spill når en nasjon er i ferd med å gå tom for mat, er sterke, sier Birkeland. 

– Kina legger sin klamme hånd rundt hele Sør-Kina-havet. Årsaken er matproduksjon og energi. Dette er storpolitikk, sier Torger Reve. 

– Hva skal til for at dette skaper mer vekst i Norge?, spør fasilitator Elin Sandnes. 

– Handelspolitikk er veldig sentralt. Du må ha tollsatser og veterinæravtaler som gjør at fisken og utstyret enkelt kan komme ut i disse markedene, sier sjømat-advokat Bjørn Sørgård. 

– Det er utrolig viktig for oss med disse handelsavtalene ligger der, sier Sperre, og utdyper:  

– Mercosur-avtalen til Brasil er veldig viktig. Og når noen vil ut av EØS-avtalen så får jeg åndenød!