Det er høst og to av kjøttekspertene hos Jacob’s møtes på kjøkkenet for å lage hver sin vilt-middag. Det blir duell mellom skogen og høyfjellet denne gang. Due og kanin vs. vaktler og reinsdyr.
– Viltkjøtt er bærekraftig, naturlig, næringsrikt og magert. Men mest av alt så er det mye god smak, sier kokk Aleksander Waldrab.
– Jeg føler jeg blir mettere av vilt enn av annet kjøtt, men det kan jo være fordi jeg liker det så godt, sier butikkslakter Roger Johnsen, som selv er erfaren småviltjeger.
– Når folk først skal ha vilt, så skal de helst ha det aller flotteste. Alle er så opptatt av indre- og ytrefiletene. Det er møre lekre stykker, men det er så mange andre deler av dyret som er minst like gode. Mørbrad og flatbiff av elg og rein har mer smak og som alltid er fokus på kjernetemperatur viktig for godt resultat, sier Aleksander og henter mørbradbiffene av reinsdyr fra Røroskjøtt ut av kjøleskapet. De bør å tempereres før de stekes.
– Skal du lage mat til ti personer, så anbefaler jeg mørbrad fra låret, sier Roger.
– Mange tror mørbraden er seig, men det er mørt som bare det, sier Aleksander og svir av biffene i en glovarm, tørr panne før han lar dem ettersteke i ovnen på lav temperatur til tilbehøret er ferdig.
Han har plukker fra hverandre rosenkål som skal sauteres med sopp. Et gresskar skjæres i løvtynne skiver og syltes og serveres sammen med sellerirotpure til forretten av vaktelbryst og lår.
– Vaktel er virkelig godt kjøtt. Men de er små, så det passer godt til en forrett, sier Aleksander før han legger en tresleiv bak potetene han kutter i tynne skiver som henger sammen nederst. Det skal bli tilbehør til reinsdyrkjøttet.
– Hasselbackpoteter er litt gammeldags, men det er jo så utrolig godt og hjemmekjært, spesielt med litt ost på toppen, sier han.
Roger hadde egentlig tenkt å lage hjort i dag, en vilttype som mange er glad i.
Men den hadde ikke kommet fra leverandøren. Så da ble det skogstur i stedet.
– Sånn er det å være jeger. Da må du ta det du klarer å nedlegge, sier han og viser frem fine mørke duebryst og en hel kanin.
– Due er en veldig undervurdert råvare. Jeg har skutt og spist mye ringdue. Det er litt mildere enn rype, sier han om brystene han har gravet i en blanding av 40/60 prosent salt og sukker, og deretter latt dem få en liten klunk calvados.
Tynne skiver av bryst skal han servere på Knekks fra Rørosbakeren med Gravensteinepler, kantareller og nyr med tyttebær.
– For litt uheldige jegere som kan komme hjem med bare med én rype i sekken, er dette en god oppskrift å kunne. Da kan de grave rypa og bruke den som forrett, i stedet for å vente flere år på å invitere til rypelag, sier han og freser kjøttet til hovedretten sin, kaninfrikassé med ristede småpoteter.
– Små dyr får små poteter, ler Roger og heller vann over kaninkjøttet for å lage kraft som han siden skal spe den hvite frikassesausen med.
– Man kan gjerne sprette en champagne eller en prosecco og ha i kaningryta. Kjøttet er jo litt søtt, så det trenger litt tørr syre, sier han.
Vaktelkraften syder, parallelt som de to kokkene diskuterer akkurat hvor lenge den kan trekke før den blir for bitter eller hvor mye rognebærgelé du eventuelt må bruke for å redde den.
– Mmm. Skikkelig redusert klissete viltkraft med smør er vel noe av det deiligste som fins, sier Roger og kaster seg over makkerens vaktler, mens Aleksander smaker aller først på duebrystene. Reinsdyrkjøttet er fortsatt både varmt og rosa når Roger smaker med et bredt smil.
– Vilt skulle man ha spist hele året. Jeg tror kjøttet er så godt fordi dyrene har jobbet hardt for føden, sier han.
– Ja, og at de spiser variert kost i skogen og på fjellet, sier Aleksander.
– Akkurat som oss!
–