ANNONSØRINNHOLD  

Denne artikkelen er laget på vegne av en annonsør. Redaksjonen i Dagens Næringsliv har ikke noe med innholdet å gjøre. Annonsørinnholdet er produsert av DNs kommersielle satsning, DNX Studio. Ta gjerne kontakt på e-post for innspill eller spørsmål.

Med verden som
arbeidsplass

VIDEO: GETTY IMAGES

Møt økonomen som sa opp jobben for å bli vinbonde i Piemonte, langrennskjempen med 180 reisedager, og kunstkonsulenten som etablerer seg i Shanghai.

Skille: SAS-fly

De har ekstremt konkurranseinstinkt og en krevende livsstil. Kombinasjonen av reise, prestasjoner og komfort legger grunnlaget for et spennende liv. Møt menneskene som har verden som arbeidsplass:

FOTO: ANNE VALEUR

Truls Blaasmo

FORVALTER KUNST
FOR EN HALV MILLIARD

«Det er mange måter å jobbe med kunstverk på. Jeg liker businessdelen»

– Du kan skrive at hvelvet tilhører Riis-familien. Det ligger i Norge, men av sikkerhetsgrunner kan jeg altså ikke si noe mer om den geografiske lokasjonen.

Truls Blaasmo (30) spiser avocadosalat mens han beskriver sommerens inntrykk fra en tur ned under bakken, til et hvelv fylt med kunstskatter.

– Ingen hadde vært der inne på flere tiår. Etter en halvtimes lirking med kodelåsen fikk vi den opp.

Døren var tung, som i en gammel bank. Innover i mørket ser han reoler dekket med støv og spindelvev. Et Weidemann står hensatt på gulvet. Det må være hundrevis av verk der inne.

– Jeg tenkte: Dette kan bli bra...

Truls lukker døren bak seg og åpner «verktøyskrinet» sitt. Trekker hvite hansker på de slanke hendene og fisker frem fuktighetsmåleren. Den viser 50 prosent. Perfekt stabilitet. Han lirker ut en stikkprøve fra en reol: Et verk av den spanske surrealisten Joan Miró – bitter fiende av Salvador Dalí, og regnet blant forrige århundrets fremste samtidskunstnere.

Truls Blaasmo (30)

Eier av P.A.R.T. Associates
Kunstkonsulent med virke i London og Shanghai
FOTO: ANNE VALEUR

– Et enkelt verk, men likevel: En Miró som ikke har vært vist på markedet på femten, tjue år. Hallo? Hvor finner man det i dag?

Miró-bilder omsettes for millioner internasjonalt. Flere bilder har hentet inn over 200 millioner hos de store auksjonshusene.

– Da jeg kom ut fra hvelvet fortalte jeg eieren at jeg følte meg som en del av Olsenbanden. Å finne noe slikt er unikt og det gjør meg stolt av å være norsk.

Så starter den egentlige jobben. Lete etter signaturer, kontakte stiftelser, finne ut om bildene er ekte, katalogisere og rapportere tilstanden på verk og lagringsforhold.

– Jeg setter sammen et team av eksperter som har hvert sitt fagområde. Selv er jeg litt «all over the place». Flyr dit jobben er, det kan være en familie i midtøsten eller en privat samler i Frankrike.

For syv år siden stod Truls i en penthouse på Manhattan og fisket etter et internship. Det fikk han og han flyttet til New York. Etter dette gikk turen til London, hvor han etablerte P.A.R.T. Associates, et slags uavhengig konsulentselskap i kunstverdenen. Der sporter han lys lugg og skarp dress mens han rådgir i kjøp, salg og forvaltning av kunst.

– Jeg så et behov. Det er mange måter å jobbe med kunst på. Jeg liker businessdelen, og forstod tidlig at det er mer til dette enn «bare» å være kunstner. Det er mye uryddighet og samlere uten kontroll på samlingen. Det kan skyldes generasjonsskifter, eller at de ikke ser verdiene de faktisk har — verken den kunsthistoriske sammenhengen, eller det kommersielle aspektet.

Han beskriver arbeidsdagen som asymetrisk. En dag drikker han kanskje vin med en hotelleier i Shanghai som trenger skulpturer til lobbyen. En annen dag møter han kanskje arvingene etter en europeisk kunstsamler.

– Da forteller jeg hvordan de kan øke bevisstheten, og dermed verdien rundt samlingen. I dag forvalter jeg kunstsamlinger med en total markedsverdi på rundt 504 millioner kroner, og folk engasjerer meg fordi jeg kjenner det internasjonale kunstmarkedet.

Alberto Burris «Sacco e Rosso» regnes som et mesterverk fra den italienske arte povera-perioden. Ifjor gikk verket under hammeren på auksjonshuset Sotheby’s for 9.109.000 pund. Foto: GETTY IMAGES

Potetsekk til 99 millioner

Et foreløpig karrierehøydepunkt er salget av «Sacco e Rosso», selve hovedverket til den italienske arte povera-kunstneren Alberto Burri. Bildet ble konstruert på 50-tallet, angivelig av en potetsekk, sammen med sterk rødfarge — derav navnet, «Sacco e Rosso».

Samleren, en ung mann bosatt i London, kjøpte bildet på auksjon i 2007 for rundt 22 millioner kroner.

– Assistenten hans introduserte oss.

Så følger invitasjon til samlerens hjem i utkanten av London. Fra gateplan ser det ut som et anonymt townhouse, men fasaden skjuler en stor modernistisk villa.

– Et berømt kunstverk møtte meg allerede i gangen. Han viste meg rundt i huset, fylt med kjente verk. Det er en av de mest imponerende private samlingene jeg har sett.

I spisestuen henger «Sacco e Rosso» som prikken over i-en.

Så går Truls til verks. Etablerer et fotostudio i samlerens stue og dokumenterer alt, sjekker proveniens, eierhistorikken og bakgrunnshistorien, og takserer hele samlingen.

– Vi var ut og inn der i et halvt år. Verk fra denne epoken hadde et kraftig oppsving, og jeg var tydelig overfor samleren om at hvis vi skulle gjøre noe med «Sacco e Rosso», så var dette tiden.

Truls Blaasmo på taket på Rockbound Art Museum i Shanghais kunstdistrikt. FOTO: Privat

Truls legger opp en strategi og begynner å promotere bildet. Viser det frem i de riktige miljøene og til utvalgte journalistene og skribentene. Han kontakter de store galleriene og museene, for å fortelle at bildet kan være tilgjengelig. Prosessen ble avsluttet med en retroperspektiv utstilling på Guggenheim i New York, hvor «Sacco e Rosso» fikk en såkalt «high end»-plassering — det ble selve «mesterverket».

– Like etter solgte jeg det på vegne av kunden, for 99 millioner kroner. Det viser at hvis man jobber strategisk med kunsten, er det mulig å øke etterspørselen til verket, og har man markedet med seg, kan dette øke verdien.

Trønder i Shanghai

Tilknytningen til Norge har blitt mindre med årene, men denne sommeren har vært annerledes.

Truls har startet arbeidet med forvaltningen av Riis-familiens kunstsamling, og gjort en markedsevaluering av Statoils internasjonale kunstsamling. Om noen timer skal han fly fra Gardermoen til sin nye lekegrind, kunstdistriktet i Shanghai. En by med 24 millioner innbyggere og ekspanderende kunstmiljø.

– I perioder har jeg flydd Shanghai-London ukentlig. Da blir reisingen en slags mentalitet, og jeg liker å ha det så enkelt og komfortabelt som mulig. Jeg har ikke noe kontor jeg drar til om morgenen, men bruker lounger, co-working spaces, WeChat og møter folk der de er. Det fungerer fint.

– Hvor er klesskapet ditt?

– I kofferten. Hand luggage only.

FOTO/VIDEO: ANNE VALEUR

Thor Hansen

SOLGTE HUSET FOR Å BLI VINBONDE

«Jeg elsker mat og drikke… Så hvorfor ikke prøve å leve av det?»

Thor Åsmund Hansen hadde 180 reisedager i året, men ville heller jobbe med kroppen. Nå investerer han millioner for å bli vinbonde i Piemonte.

– Jeg ble helt skjelven da jeg så bildene av huset. Husker jeg satt på kontoret på Helsfyr og tenkte: «Der skal jeg bo».

Så ringte jeg Marianne...

«Er du med?»

«Ja!»

Budrunden varte i evigheter, men en kveld dukket den norsk-italienske megleren plutselig opp i Facebook-chatten:

«Budet er godtatt».

– Da gikk jeg rett i vinkjelleren og hentet en av de bedre sprudlende. Så småfeiret vi litt utover kvelden, og det var vel første gang vi tenkte: «Faen, nå skjer det».

Noen uker senere står Thor Åsmund Hansen og subber i grusen utenfor det som skal bli hans nye hjem i Rocchetta Palafea, en landsby noen kilometer øst for Alba i Piemonte. Når samboer Marianne og to år gamle Ida flytter ned, vil de bidra til en befolkningsvekst på over én prosent for byens 250 innbyggere.

– Mamma gråt da hun oppdaget det på Instagram, men nå er hun jo glad på våre vegne. Det er jo bare et par timers flytur, så er hun på Bergamo. Å reise ned hit er veldig enkelt.

THOR ÅSMUND HANSEN (38)

ETABLERER VINGÅRDEN
«VIGNA ROCCHETTA» I PIEMONTE
FOTO: ANNE VALEUR

Kneisende på en åskam ligger «Vigna Rocchetta», en 360 kvadratmeter stor steinvilla i klassisk stil. Egentlig er dette en 150 år gammel bondegård, med femti mål vinranker og hasselnøtter nedover i skråningene. Her skal Thor og Marianne investere flere millioner kroner.

– Tenk at jeg, etter mange år som kontorrotte, skal bli vin- og nøttebonde i Piemonte? Ha,ha, det er helt vilt.

Den gamle låven skal konverteres til gjestehus, like nedenfor kommer det store bassenget. En lokal arkitekt skal skape et skandinavisk indre, og beholde det klassiske ytre. Vinproduksjonen vil gi rundt 10.000 liter i året.

– Vi vil at folk skal komme hit, bo i vårt hus og spise vår mat.

Vendepunktet

De siste åtte årene har Thor jobbet ekstremt hardt, mye langdistanse til Nord- og Sør-Amerika, Asia og Australia. I perioder har han hatt 180 reisedager i året og styrt et internasjonalt team.

– Jeg ble faktisk gullkunde før jeg hadde opptjent et eneste poeng. Jeg sendte mail til SAS EuroBonus og forklarte at jeg hadde fått ny jobb med mye reising. Jeg ga dem tilbudet: «Hvis dere gir meg gullkort kommer jeg alltid til å preferere SAS». De sa ja.

– Det ble et vinn-vinn forhold for oss begge.

Thor bruker en en app som logger all reiseaktivitet. De siste årene har appen logget reiser tilsvarende 28 ganger rundt jorden.

– Hadde jeg ikke hatt Fast Track- og lounge-tilgang hadde jeg måtte bo på flyplasser.

Thor beskriver seg som fullstendig arbeidsnarkoman. Samtidig ble selskapet han jobbet for kjøpt opp av en amerikansk gigant, og mye av motivasjonen forsvant.

– Jeg har alltid satt stor pris på reising, men da det hardnet til på jobben ville jeg bort. Husker jeg satt i Frankfurt-loungen og drømte om vin og grønne åser.

Vendepunktet kom en fredag kveld i romjulen.

– Sjefen ringte fra USA og sa at jeg måtte sparke to fra teamet mitt. Hun ene var i mammaperm. Det var én av de tøffeste helgene i livet mitt. På mandag ringte jeg HR og spurte om jeg kunne ta plassen hennes. Det gikk ikke der og da, men litt senere fikk jeg ordnet meg en sluttpakke.

– Da spratt jeg en ny flaske bobler. Ett skritt nærmere Italia.

FOTO: ANNE VALEUR

Et nytt liv

I fjor var paret på familieferie i Piemonte og fikk et innfall om å dra på visning. En megler tok dem med rundt og de begynte å få sansen for området.

– Det var egentlig ganske tilfeldig at vi havnet akkurat her.

– Jeg kom over en norsk eiendomsmegler bosatt i Piemonte, Eli Anne Langen, som har spesialisert seg på å finne slike eiendommer.

Thor sendte over sjekklisten: Vingård. Utsikt til alpene. Ikke langt fra by. Kort avstand til bar, restaurant og skole.

– Vi er begge økonomer og ganske forsiktige, så brukte tid på å sjekke. Kjøpet var ikke et innfall, men resultatet av en lengre prosess.

Thor kikker nedover jordene sine. Her skal han sette femten mål med nye vinranker, og forvalte tyve mål hasselnøttrær. Nøttene gir en fin ekstrainntekt, Italia er verdens nest største hasselnøttprodusent.

– Sjokoladeprodusentene støvsuger markedet. Det er underproduksjon og de kjøper alt, sier Thor og forteller også at det er første gang på 150 år at vinbøndene i områder høster så tidlig, på grunn av den ekstreme sommervarmen og tørken. Nebbiolo, druen som brukes til Barolo og Barbaresco høstes normalt i november, men kommer i år til å bli høstet i september.

Nå går dagene med til å planlegge byggearbeider og selge unna alt de har hjemme i Norge. Alt fra jordskjelvsikring til flisvalg skal på plass. Huset hjemme på Vinderen i Oslo ble solgt i sommer. Overtakelsen i Italia skjer i høst.

– Hele familien kom på kontraktsmøtet. Spiste skinke og ost og snakket ikke engelsk. Når de hørte at vi faktisk skulle bo her fast, ville gamlefar i familien gjerne vise oss hvordan man driver gården. Han ble forresten født under trappen der borte.

Tre uker har gått siden Thor sa opp jobben. Nå er huset på Vindern solgt, og med fortjenestene fra salget, pluss inntekter fra nøtteproduksjon, vin og gjester tror paret at de skal leve godt i Piemonte.

– Vi skal ha et gjestehus hvor nordmenn og skandinavere kan komme og spise og drikke. Jeg vil ikke ha restaurant, det blir for krevende, men jeg elsker jo mat og vin, og vi vil også ta gjestene med til små produsenter i området. Jeg gleder meg så sinnsykt!

– Hva gjør du første kvelden dere bor her?

– Spretter en rødvin og ser på solnedgangen.

Disse reiser mest

360 nordmenn har mer enn 100 reisedager i året innenfor EuroBonus systemet. Av disse er 332 menn og 28 kvinner.

I segmentet «Young Professionals» opp til 30 års alder er kvinneandelen større.

Nordmenn er en majoritet blant de reisende i EuroBonus-systemet 60.000 gjester passerer SAS-loungene i de travleste månedene.

Nordmenn jobbreiser for 7,1 milliarder

Hittil i år har 620.000 nordmenn reist for til sammen 7,13 milliarder kroner i yrkessammenheng. En økning på knappe ti prosent siste halvår.

Lounge-ansvarlig i SAS, Anita Røsaasen, forteller at de som reiser mye opplever komforttilbud og lounger som en vesentlig del av totalopplevelsen.

– I gamle dager var det stort sett bare direktører i loungen, men samfunnet har endret seg. Nå er det ikke lenger bare ministere som kjører Mercedes og BMW lenger, og den samme utviklingen manifesterer seg i loungen. Alle skal føle seg velkomne her.

– Mange lounge-brukere er faste reisende. Vi kjenner dem, og de kjenner oss.

Jeg tror at for dem er det å reise en forlengelse av å være på jobb eller hjemme, sier Røsaasen og legger til at lounge-vertenes viktigste egenskap er å se behovene til menneskene som kommer inn.

– Gullkortkunden som ønsker ro, og barnefamilien som trenger assistanse. Begge fordrer at lounge-vertene oppfatter signalene og tilrettelegger best mulig, sier Røsaasen.

Verdens første airport lounge, The Admirals Club, åpnet på New Yorks La Guardia Airport i 1939, i lokaler leid av New Yorks borgermester Fiorello LaGuardia. Denne uken åpner SAS en av verdens mest avanserte lounger på Gardermoen airport

FOTO: ANNE VALEUR

Martin Johnsrud Sundby

TRENINGSMASKINEN

«Jeg har turt å være slem med meg selv. Det har jeg tjent på»

Martin Johnsrud Sundby sjonglerer familie, reising og beinhard trening. Nå står han foran sitt livs viktigste sesong.

Om noen timer skal verdens beste langrennsløper skli ned i skinnsetene på sin sorte BMW M4, og benytte bilens doble turbovifter til å kjøre — pent og forsiktig — de tre kilometerne fra Olympiatoppen til leiligheten på Gaustad. Der venter kone, to små barn og fredags-taco.

Men før helgens kaloriinntak kan starte, skal Martin Johnsrud Sundby trene.

Hardt. Og lenge.

– Det er tøft kjør på intervalløktene nå, med dragtid opp mot 50 minutter. Jeg starter kontrollert, og drar på etter hvert. Alltid progresjon i økten. Går all out og er helt peise ferdig på slutten.

Langrennsløperen fra Røa IL er første nordmann til å vinne famøse Tour de Ski, og har vunnet verdenscupen sammenlagt de tre siste årene. Bak prestasjonene ligger ekstreme treningsmengder, og et beinhardt reisekjør over hele verden.

– Jeg har turt å være slem med meg selv. Det har jeg nok tjent på.

Nå står han foran sitt livs viktigste sesong.

MARTIN JOHNSRUD SUNDBY (32)

KANSKJE VERDENS BESTE LANGRENNSLØPER
FOTO: ANNE VALEUR

«Rød periode»

– Jeg er på vei inn i «rød periode» nå. Da konsentrerer jeg meg om å spise, sove og trene. Ikke noe annet.

Tidligere på dagen har han allerede hatt en haug intervalløkter i bakkene opp til Tryvannstårnet. Nå venter andre runde kroppslig tyn. For Sundby handler september om store treningsmengder, neste måned begynner høydetreningen i Italia.

– Når sesongen er i gang er det nesten som å være på turné. OL-kjøret er like ille. Da er det til sammen seks uker borte fra familie. Det er hardt.

På det verste hadde han 260 reisedager på ett år.

– Nå ligger jeg et sted mellom 175 og 200. Heldigvis har vi tilgang på alle flyplassloungene, og det hjelper mye. Bare den psykologiske biten, at du kan stikke av uansett hvor du er, er viktig.

– Jeg vet det høres klysete ut, men det er nesten så jeg vil si at det hadde vært umulig å gjennomføre et sånt kjør uten loungene. Man finner et sted å slappe av, og pulsen er minst femten slag lavere enn ute i terminalen. Det betyr mye. Jeg skulle helst ha vært så jordnær at jeg ikke holdt på med slikt, men den muligheten representerer en stor fordel for oss.

I 2015 var han lei kjøret. Resten av langrennslaget skulle reise til Canada og bruke åtte dager på å akklimatisere seg før konkurransen. Sundby orket ikke tanken.

– Jeg ble hjemme og reiste over dagen før i stedet. Det ble ganske vanskelig å snu døgnet med ni timer.

FOTO: ANNE VALEUR

Konkurransene gikk over ti dager, og utøverne skulle i tillegg forflytte seg ytterligere fire tidssoner, tvers over Canada.

– Da var reisebelastningen så intens at smørere og andre folk måtte legges inn på sykehus. Jeg gikk i tåka og famlet meg gjennom konkurransene.

Sundby forteller at livet som omreisende toppidrettsutøver gir en del friksjon, men ritualer og bevisst fokus på å minimere reisebelastningen har effekt.

– Det viktigste for oss skiløpere er å ikke stresse oss opp når problemer oppstår.

Langrennstoppene har egen reiseleder som ordner opp og tar alle avgjørelser.

– Jo mer du kan koble ut og være en del av saueflokken, jo bedre er det. Det høres hjernedødt ut, men sånn er det.

Når høsten kommer vet familien hjemme på Gaustad at pappa snart kommer til å bli en travel mann.

– Et sånt liv går ikke på akkord med «sosialt samvær». Det er ikke mulig å få til.

– Men du har klart å skaffe deg både kone og barn?

– Det går jækla fort å lage barn, da. Jeg har lite tid til venner i den situasjonen jeg er i nå, men føler likevel at jeg har mange venner. Det er ikke så lett å samle alle, men jeg har heldigvis åtte gode kompiser på laget mitt. Kona tror vi er på guttetur hver gang vi drar avgårde, men sånn er det ikke altså.

Ved juletider legger familien Sundby inn en ti dagers ferie i den eksklusive alpebyen Davos.

– Det har blitt en veldig fin tradisjon for oss. Vi får familietid sammen, feirer jul, og jeg får bra høydetrening.

Teknisk trening

For Sundby er dette tiden for å fintune det han vil bli god på. Aller helst trener han omgitt av skjermer og digitale måleapparater.

– Inneøkter gir jævla bra resultater fordi treningen er så målbar.

Inne på rulleskimølla har Sundby speil på alle kanter rundt seg, kamera på siden og bak, og en skjerm foran seg.

– Hvis jeg gjør en liten endring i bevegelsesmønsteret, får jeg umiddelbar tilbakemelding.

Martin Johnsrud Sundby setter pris på kvantifiserte treningsresultater, og elsker å forske på seg selv.

– Det er klart at man også kan føle at man blir bedre, men jeg liker å ha stålkontroll på at ting funker. Før sommeren kunne jeg kanskje holde en viss fart på rulleskimølla i tre minutter, mens nå klarer jeg et halvt minutt lenger. Den informasjonen er gull verdt.

– Å løpe tre timer i skogen er det kjedeligste jeg gjør. Jeg vil heller pirke på detaljene.

– Hvordan er formen?

– Den er bra! Bedre enn i fjor.

FOTO/VIDEO: ANNE VALEUR

Tiril Hartvedt

PROFFSEILEREN

Styrer OL-sirkusets raskeste båt

Skille: SAS-fly

Proffseiler og modell Tiril Hartvedt Bue bruker én million i året på båt, trener to ganger daglig og venter seg 220 reisedøgn inn mot OL i Tokyo. Denne uken har hun seilt VM i Frankrike.

– Det er helt sjukt under takeoff…

Tiril Hartvedt Bue snakker ikke om svunnen ravekultur, men om fenomenet som oppstår når katamaranen hennes løftes opp fra vannet.

– Lydopplevelsen er helt annerledes. Vanligvis så slår og bråker det veldig når bølgene slår mot skroget, men i den nye båten plutselig er det nesten helt stille...

Båten hun snakker om, en «Nacra 17», minner kanskje mest om et våpen. Det er den raskeste båten noensinne i OL-sammenheng, og i praksis består den kun av seil, mast og et karbonskjelett som holdes i spenn av wire og vant. Kurvede senkekjøler fungerer som hydrofoiler, og bidrar til å løfte båten ut av vannet — og når den frenetiske hamringen mot skroget stilner begynner den virkelig å skyte fart.

– Når vi «flyr» går hastigheten opp mot 30 knop, sier Tiril.

Forrige uke pakket hun våtdrakten og satte kurs for Yacht Club de La Grande Motte utenfor Montpellier, der høstens verdensmesterskap går av stabelen.

– For oss er VM bare et steg på veien mot Tokyo i 2020.

Veien til Tokyobukta er lang og full av saltvann. To harde treningsøkter daglig, en i studio og en på sjøen.

– Nå jobber jeg med å «flytte» muskelgrupper. I den forrige båten brukte jeg bena mye, mens den nye krever mer av overkroppen, mer core, sier Tiril og rigger båten til dagens økt.

Tiril Hartvedt Bue (24)

Seiler OL-sirkusets raskeste katamaran.
FOTO: ANNE VALEUR

Når Norge blir for hustrig drar seilfolket sørover, til regattaer i Barcelona, Miami, Palma og Frankrike. Så begynner pendlingen til Tokyo.

– Det er viktig for oss å kjenne forholdene i området. Tokyobukta er varm og fuktig, det gir mye vind.

Regattaområdet ligger utenfor Enoshima Yacht Harbour, helt ytterst i Tokyo-bukta.

– Det er rett ut mot Stillehavet, så alt kan skje.

En Nacra-båt koster en kvart million — Tiril og makkeren trenger tre stykker. Minst.

– En treningsbåt her hjemme, en regattabåt som vi reiser med, og en OL-båt. Send sponsorene hitover, sier hun og ler.

Seilsport er ingen innbringende hobby. Et engelsk munnhell beskriver det som å ta en iskald dusj med klærne på, mens du gråter og skyller penger ned i sluket.

– Bare disse koster 50.000 hoster en hjelpemann og legger fingeren på en av de bakre rorkjølene i tre centimeter tykk, støpt karbonfiber.

– Og ting ryker hele tiden. Budsjettet vårt ligger på rundt én million kroner årlig frem mot Tokyo. Vi er vår egen presseattaché og vår egen fysioterapeut. Prøver å ta vare på kroppen, og gir hverandre en massasje hvis det er krise.

Via et wire-feste i toppen av karbonmasten henger Tiril med våtsokkene solid plantet i skrogsiden. Sekunder senere er båten er på vei opp av vannet. Nå flyr hun.

Livet som proffseiler handler mye om rutiner. Trene og spise riktig, sove og reise riktig.

– I oppkjøringen til OL regner vi opp mot 220 reisedager. Jeg er kjempedårlig på jetlag, så for meg er det viktig å ta en flight som ikke er for lang, og unngå melkeruter. Det beste er å lande tidlig om morgenen.

Slik presterer de under press

Bak norske idrettsprestasjoner ligger et møysommelig opplegg utviklet for å optimalisere prestasjoner under reise.

– Reising er belastende og svekker restitusjonsevnen. Utøverne må optimalisere reisen slik at den belaster minst mulig, sier fagsjef i Olympiatoppen, Espen Tønnessen.

Han sier at de erfarne utøverne ofte blir gode til å slappe av, og lar seg ikke stresse opp av forsinkelser. De ser på reisene som frilommer hvor de kan prate med venner, sove, lese eller se en film.

– De reiser ofte på tidspunkt med lite belastning, og tilrettelegger for at reisen kombineres med trening samme dag. Stipendutøvere har SAS’ gullkort, som også er med på å redusere reisebelastningen, sier Tønnessen.

Kortet gir adgang til «Fast Track», og forenkler innsjekking og ombordstigning. Sikkerhetskontrollen går raskt, og reisende kan bedre beregne når de må være på flyplassen.

– Deretter går turen til en lounge hvor de kan slappe av. Ofte har de tid, men mangler fasiliteter, men i den nye loungen på Gardermoen har de nå fått et treningssenter som både de og andre SAS-kunder kan benytte seg av.

– Det gir muligheter til å gjennomføre både én og to økter på reisedagen. SAS og Gardermoen setter standarden for hvordan det skal tilrettelegges ved europeiske flyplasser i årene som kommer, sier Tønnessen.

Denne artikkelen er laget på vegne av en annonsør. Redaksjonen i Dagens Næringsliv har ikke noe med innholdet å gjøre. Annonsørinnholdet er produsert av DNs kommersielle satsning, DNX Studio. Ta gjerne kontakt på e-post for innspill eller spørsmål.

Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her .