Atriumhusene

Borgenbråten

Asker

I en ny serie presenterer vi nabolag der det bor uvanlig mange arkitekter.

Hva skaper et godt sted å bo?

En gang ble de kalt revegårder og kvinnefengsel. Nå er atriumhusene i Asker ettertraktede hjem. 

– Om sommeren kan du leve like mye ute som inne her, sier Martine Knudsen (42).

Tregulvet på terrassen er solvarmt. Barna Ane (3), Live (7) og Sverre (10) surrer rundt, det er kaffe og moreller, sparkesykler, trampoliner, huske i kirsebærtreet, og der er nabogutten Ola også.

– Kontakten mellom ute og inne, det var den vi var opptatt av da vi kjøpte dette huset, sier samboeren, Håvard Strøm (39).

I en nordvendt åsside utenfor Asker, med gløtt mot Oslofjorden, ligger Borgenbråten. Rekker med lave atriumhus, med flatt tak og fasade i rustrød teglstein. Et lite stykke Danmark i norsk suburbia, som arkitekter og landskapsarkitekter har omfavnet. 

Både Martine Knudsen og Håvard Strøm er landskapsarkitekter. Hun jobber i Bærum kommune, han hos Bjørbekk & Lindheim, blant annet med transformasjonen av Ensjø-området i Oslo. 

– Det er vel arkitekter i ni av 35 hus her, sier Knudsen. 

tekst Benedicte Ramm foto Sigurd Fandango video Kjetil Skårdal Andersen

26. SEPTEMBER 2019 – ASKER

Borgenbraten_0519_0381.jpg

HER BOR

Martine Knudsen (42),
landskapsarkitekt i Bærum kommune og Håvard Strøm (39), landskapsarkitekt hos Bjørbekk & Lindheim, med barna Ane (3), Live (7) og Sverre (10)


Atriumhus på 180 kvadratmeter med fem soverom. Flyttet inn i 2012.

arkitektenes valg. For tett. For mørkt. For lite uteareal og for dårlige materialer. Mange nye boligprosjekter får mye kritikk. Med press i boligmarkedet og muligheter for skyhøy fortjeneste mener mange at kvaliteten på nye boliger, både små leiligheter og større familieboliger, ofres. Arkitektene vil ikke bo i boligprosjektene de selv tegner, hevder kritikere.

En undersøkelse gjort av den svenske bransjeorganisasjonen Sveriges Arkitekter viste at den største andelen av arkitekter i nabolandet, 27 prosent, bor i hus bygget før 1930. Bare 14 prosent av befolkningen generelt bor i så gamle hus.

D2 har funnet frem et knippe boligprosjekter rundt hovedstaden som utmerker seg med mange arkitekter blant beboerne. Hvis arkitektene trekkes dit, må det være gode boliger, har vi tenkt. Og hvis det er noen som kan forklare hva som er en god bolig, så bør det være arkitekter.

senteret. Martine Knudsen og Håvard Strøm bodde i en bygårdsleilighet i Gamlebyen i Oslo, i andre etasje uten balkong, barn nummer to var på vei. De ville ha noe større, ville ha hage og helst noe som fikk arkitekthjertene til å banke litt ekstra. 

De var med i en budrunde på et hus tegnet av arkitekt Jan Hovig i Jørnstadveien, de så på arkitektekteparet Mari og Gullik Kollandsruds atriumhus på Skjetten, men det ble for langt unna. 

Håvard Strøm brukte Google Street View og kom over Borgenbråten. De satte inn en rubrikkannonse i lokalavisen Budstikka. «Funkisbolig Borgenbråten/Jørnstadveien/ Askåsen ønskes kjøpt. Alt av interesse.»

– Vi la brev i 35 postkasser og spurte om noen hadde planer om å selge. Vi skrev at vi ville sette huset i stand, ta vare på det.

Det resulterte i to napp og kaffebesøk i dette huset de endte opp med å kjøpe. De likte at det var i tilnærmet original stand. Og de likte hvordan alle rom henvender seg til hagen.

– Det er senteret i boligen, sier Håvard.

Senteret, og et eget rom i boligen. Et rom uten tak.

Det er ikke gjennomlys i huset. Veggen mot gaten, inngangssiden, er som en mur, med bare ett eneste vindu, i kjøkkenet. Til gjengjeld er det store vindusflater ut mot atriet.

– Det er litt hulepreg, sier Håvard.

– Det er ideelt med barn. Selv om det er lukket, får man lys hele dagen. 

Fra huset er det dører tre steder, som leder rett ut til atriet. Om sommeren står de åpne stort sett hele tiden.

– Det er en flyt i huset, sier han.

funkis. Det var arkitektfirmaet Fosse & Aasen som tegnet Borgenbråten på 1960-tallet. Arkitekt Stein Aasen (86) og Christian Fosse (1933–2002) var ganske nyutdannede da de fikk oppdraget fra ingeniørfirmaet Andersson & Skjånæs, en forgjenger til Asplan Viak. Begge hadde jobbet noen år i Danmark, og da de kom hjem til Norge i 1961 var de påvirket av danske og nordiske tradisjoner.

– Vi var oppdratt i ånden til Alvar Aalto. Enkle, greie hus uten krimskrams. Alt på ett plan, enkelt å komme til, forklarer Aasen.

I Danmark hadde arkitekt Jørn Utzon lansert ideen om atriumhus og oppført en klynge med dem i Helsingør. Hus som er helt skjermet for innsyn, både i hagen og inne i boligen, men som fordi de ligger tett i tett også har romslige, sosiale fellesarealer.

– Det var en sånn  privacy. I din egen hage var det bare deg. Du kunne ligge naken og sole deg uten at naboen så det. Dyrke grønnsaker eller ha svømmebasseng. Et  multipurpose-hus, sier Aasen og tar en bit vaffel ved et bord innerst på eldresenteret på Stabekk. 

Det er høy lyd og masse folk her.

– Jeg tegnet denne bygningen også, forteller han. 

Fosse & Aasen sto også bak blant annet Norges Bank i Tromsø, hovedkontoret til Braathens Safe på Fornebu og et prisvinnende tilbygg til funkisbygningen Villa Riise på Hamar.

Atriumhusene på Borgenbråten ble tilbudt ansatte i planleggingsfirmaet Andersson & Skjånes. Det var behov for ingeniører og boligmangel rundt Oslo. Men bare en håndfull av dem kjøpte. Husene var dyre, sier Aasen. 192.000 kroner. Både han og Fosse fikk kjøpt hus på Borgenbråten da de sto ferdige i 1966. Kompanjongen ble boende til han døde i 2002, men Aasen rakk aldri å flytte inn, han overtok familiens funkisvilla på Stabekk.

– Det var en veldig homogen befolkningsgruppe på Borgenbråten. Stort sett akademikere. Ingen kverulanter, som du opplever i den gamle villabebyggelsen her, hvor det kommer nyrike folk med masse penger som vil rasere alt.

De unge arkitektene i Fosse & Aasen hadde på tidlig 60-tall skaffet seg gratis kontorplass i Slottsforvalterboligen etter å ha møtt slottsforvalteren, Jens Dunker, i et selskap.

– Han sa han syntes det ville være hyggelig med noen unge arkitekter, sier Aasen.

– Vi hadde lørdagsklubb der. Da kom alle de gamle funkisarkitektene, med dress og tversoversløyfe og drakk sherry. 

Aasen og Fosse var opptatt av funksjonalismen, og deltagerne i denne lørdagsklubben regnes blant den stilartens mest betydningsfulle arkitekter: Eivind Moestue, som tegnet Ingierstrand Bad og Ingeniørenes Hus, Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas, som blant annet tegnet Kunstnernes Hus og rådhuset i Haugesund.

De lave, innesluttede husene var noe nytt og fremmed i norsk arkitektur på midten av 1960-tallet. «Det er jo bare kjelleren som er bygget!» utbrøt en arkitekt som var på besøk og så de ferdige husene.

– De ble kalt revegårder og fengsel, forteller Aasen.

Kvinnefengsel, visstnok. Fordi kjøkkenvinduet hadde spiler foran seg, og bak vinduet skjulte det seg mange hjemmeværende husmødre, for barnehageplasser var det dårlig med i Asker på 60-tallet.

BORGENBRÅTEN

Bygget 1966. Tegnet av arkitektene Stein Aasen (f. 1933) og Christian Fosse (1933–2002)

35 atriumhus i L- eller U-form med lukkede hager og teglsteinsfasade. Én etasje, noen med kjeller. 

HER BOR

Malin Ekberg (41) og Henrik Lous (42), med barna Ellen (9) og Sophia (4), samt Emma (10), engelsk cocker spaniel. Driver Ekberg Lous Arkitekter.


Atriumhus på 180 kvadratmeter netto, pluss kjeller på cirka 45 kvadratmeter. Tre soverom og et kontor. Flyttet inn i 2013.

Borgenbraten_0519_1266.jpg

etterspurt. Det er ingen som kaller atriumhusene på Borgenbråten revegårder og fengsel lenger. Nå står det «Sjelden anledning på Borgen!» og «Populært atriumhus» i boligannonsene. Eller som Mats Lund, daglig leder for eiendomsmeglerfirmaet Krogsveen på Bekkestua, skrev da han annonserte i mars: «Dette er en særdeles flott og etterspurt eiendom (boform) med solrik og usjenert beliggenhet. Atriumhus i dette området kommer sjeldent for salg!»

Lund har solgt flere hus på Borgenbråten opp gjennom årene, og det kommer nesten alltid arkitekter på visning.

– Atriumhusene er hus folk bor lenge i, gjerne livet ut. De gangene de selges, er det derfor som regel som oppussingsobjekter. 

Det liker arkitekter. Da kan de sette sitt eget preg på huset, vise hva de kan.

 – Det er morsomme hus for arkitekter. De er så fleksible, det er så mye lys og det er få bærende konstruksjoner, noe som gir rom for arkitektonisk utfoldelse, sier Lund.

diagonalt kikk. Det ser man i atriumhuset til arkitektekteparet Malin Ekberg og Henrik Lous. De fleste veggene er fjernet og erstattet av ni fleksible skyvedører.

– Det er fint å kunne gå rundt, sier Malin Ekberg (41). 

Eller som hun også sier: Det er et hus barn synes det er gøy å løpe i. 

Da de oppdaget at det ikke var noen bærende innervegger, bestemte de seg for å rive nesten alle veggene og prøve ut en fleksibel plan, hvor de kan lukke eller åpne rommene etter eget ønske og behov. En garderobe og et bad er plassert i hver sin kube, kledd i askfinér. 

Fra stuen kan de ha det helt åpent ned til døtrene Ellen og Sophias avdeling i andre enden av huset. «Det diagonale kikket», kaller Ekberg det. På soverommet er det ingen gardiner, for her har ingen innsyn, hvis de da ikke har sneket seg inn i atriet.

– Vi kan ligge her og se på stjernehimmelen, sier Ekberg.

 – Huset er veldig stengt utad, men åpent innad. Vi kan stenge ute resten av verden, samtidig som vi som familie kan leve et veldig transparent liv om vi ønsker. Arkitekturen gir oss mulighet til selv å velge når vi vil være private og når vi vil være i fellesskap. Det er nok dette vi setter mest pris på med dette huset.

Det er lyst, åpent, med vinduer fra tak til gulv. Gulvet er brede planker av arkitektfavoritten Douglas-gran, lutet og såpet. Himlingen er i lutet, kvistfri furu, lik den originale som var her da de overtok huset for seks år siden. Paret driver sammen sitt eget kontor Ekberg Lous Arkitekter, bak en lettvegg har ekteparet en arbeidskrok, med en stor Mac og med  renderinger og tegninger av prosjekter de har laget. Blant annet det nyåpnede verdensarvsenteret på Vega og et kultur- og fredsbygg på Helgelandskysten for organisasjonen Peacepainting.

Men da eldstedatteren kom til det nyoppussede huset for første gang, var det kjøkkenet hun la sin elsk på. Det mørke, trange kjøkkenet fra 1980-tallet, som de ikke hadde gjort noe med, som fortsatt hadde burgunderrød innredning, skjeve dører og dekorerte fliser. «Her var det fint!» sa hun drømmende.

danmark. De flyttet til Borgenbråten fra en 100 år gammel leilighet med utsikt på St. Hanshaugen i Oslo. For å kunne åpne en dør og gå ut i hagen.

– Det var mest for Emmas del, sier Ekberg. 

Emma er ikke datteren, men en ti år gammel engelsk cocker spaniel. 

Henrik Lous er fra Asker, mens Ekberg kommer opprinnelig fra Skåne i Sverige. De møttes da de studerte arkitektur i Århus. Atriumhusene på Borgenbråten ga umiddelbart en hemkänsla, sier Ekberg. Det var noe kjent, noe trygt ved de lave husene med fasade i teglstein. De likte nærheten til hagen, atriet, det moderne skandinaviske formspråket. Den enkle og tydelige konstruksjonen.

– Som arkitekter kjente vi jo denne typologien godt, og vi så med en gang likhetene mellom husene i Borgenbråten og Jørn Utzons Kingohus utenfor Helsingør, som vi hadde besøkt og beundret i flere år.

Da de pusset opp peisen i det nye huset, ramlet en murstein ned. Den var fra Höganäs, hjemstedet hennes.

– Höganästegel. Det var et tegn, sier Malin Ekberg og smiler.

hierarki. Hunden Emma skraper med poten på døren ut til atriumhagen.

– Hun er som brexit. Skraper på døren, men når vi åpner den, klarer hun ikke bestemme seg, sier Ekberg.

Ekteparet snakker om at de liker den rigide formen husene har, samtidig som de er forskjellige. Og detaljene, det er så mange gjennomtenkte detaljer i huset. I karmer og treverk, i det at vinduene går helt ned til gulvet, sømløst, uten brystning. Peisen i teglstein, som er formet så den danner en garderobenisje i gangen på den ene siden og et «innhugg» for ved, fra gulv til tak i stuen. Rommene er ulike, det er et hierarki i arkitekturen.

– Noe fremheves, enkelte detaljer er viktigere enn andre, sier Malin.

– Noen ganger vil arkitektene for mange ting på en gang. Her har de tatt grep. Det er tydelig at arkitektene har vært med hele veien, mener Henrik.

 – Vellykkede boliger har det. Men når for eksempel en totalentreprenør kommer inn og kupper prosessen og kaster ut arkitekten, får du noe annet. Du får «byggeri», ikke arkitektur.

 Ofte kan eiendomsmeglerne få for stor makt over boligprosjektenes utforming, mener paret. Megleren sier for eksempel at kjøperne vil ha L-form på kjøkkenet. Men sannheten er at kjøperne ofte ikke vet hva de vil ha.

– Det er å gjøre det litt lett for seg selv, mener Henrik.

 Det er ikke mer enn 2,3 meter til taket, men likevel oppleves ikke rommene som lave. Fordi arkitektene som tegnet husene har utnyttet de horisontale linjene, mener huseierne.

– Mennesker trenger gode rom. Kontraster i skala og åpenhet. Man trenger mørke for at det skal være lyst igjen. 

luksus. I hagen til ekteparet Ekberg og Lous vokser rabarbra, jordbær og krydderurter. Det er plommetrær og bærbusker. En port leder ut til fellesområdet ovenfor huset. Barna sier at de har to hager: Atriet, og fellesområdene utenfor. Men det er en uskreven regel at man banker på porten før man går inn i naboens atriumhage.

Hos naboene Martine Knudsen og Håvard Strøm henger en huske i et kirsebærtre i gressbakken utenfor porten. 

– Det er så rause utearealer her. Det er en luksus i dagens arealkamp, hvor man fortetter så voldsomt på bekostning av utearealene, sier Martine Knudsen. 

– Man sprenger ut og legger jord på toppen, for man må ha underjordisk parkering. 

Selv om Strøm og Knudsen begge er landskapsarkitekter, har de ikke lagt sjelen sin i utformingen av hagen. Ikke ennå. De har ikke de grønneste fingrene, sier de. 

– Skomakerens barn og så videre, sier Håvard Strøm. 

Beboerne har ansvar for fellesområdet på utsiden av sin atriumhage. Selv om det bor flust med landskapsarkitekter her, tar ikke de den jobben. Selv en nabo på 90 år beskjærer frukttrær utenfor sitt hus.

– Men hun på 95 er ikke så mye oppe og kutter i trærne, sier Strøm.

tidlig vår. Malin Ekberg liker at det er beboere i alle aldersgrupper på Borgenbråten. At datteren på fire er god venn med naboen på over 70.

– Det er positivt både for oss og for barna. Det er så mange snille «tanter og gubber». Det setter jeg stor pris på, at man møter alle stadier i livet her.

Om vinteren kan snøen ligge tung på de flate takene. Men da sender en eldre ingeniørbeboer eposter med oppdateringer om bæreevnen på takene og snødybden. Og så beroliger han kanskje med at det var mye verre vinteren 1968.

Men når vinteren først slipper taket, da blir det fort vårlig i de lukkede, lune atriene med de varme solveggene i tegl. Som de eldre beboerne i atriumhusene sier: «Våren kommer tidlig til Borgenbråten.»

Her bor arkitektene

De tegner andres hjem, skoler, kontor og sykehus. Men hvor vil arkitektene selv bo? D2 har funnet noen boligprosjekter der mange arkitekter bor.

Casinetto

skøyen

kommer

Enerhaugen

tøyen


Giskehagen

smestad


Tveteråsen

ulsrud


d2.no/herborarkitektene