LedestjerneAli_0253_RGB.jpg


Han flyktet fra kulene i Bagdad, og fant ikke fred før han satt på elgpost i den norske granskogen.


– Jakt er det motsatte av krig

Ola Jordheim Halvorsen

Tekst

Sigurd Fandango

Foto

Friluftsliv

På hjemmebane. Ali Zuhair -Abdullah har falt pladask for den norske jaktkulturen. Her sammen med elghunden Tito på ettersøkstrening i Oslomarka.

– Jakt er det motsatte av krig.

Ali Zuhair Abdullah (23) river litt kjærlig i pelsen til Tito. Elghunden er ett år gammel og skal trenes til å finne skadeskutt vilt i terrenget før høstens jakt. På Mylla i Oslomarka plukker ­Abdullah opp en jerpefjær.

– Jakt er fred, sier han.

– Å være ute i naturen og skaffe sin egen mat er den største friheten jeg kan tenke meg.

Perfekt integrering. Ali Zuhair Abdullah er turleder i Wild X, Norges eneste flerkulturelle frilufts- og miljø­vernorganisasjon, som arbeider for at minoritetsungdom mellom 10 og 25 år skal erobre nye deler av det norske samfunnet. De drar på jakt- og fisketurer, går i fjellet, vandrer i grotter, sover i telt, hytter og snøhuler. 

Selv kom Abdullah til Norge som 15-åring. Han startet i Wild X som vaskehjelp, ble miljøarbeider, så sjef for miljøarbeiderne og del av den daglige ledelsen. Nå, etter fem år, er han blitt turleder i organisasjonen, og jakter elg, hjort, rype og gås. Han holder jegerprøvekurs og tar med ungdommer på opplæringsjakt rundt om i landet. Han mener innføring i norsk jaktkultur egentlig er «det perfekte inte­greringsarbeid», og ifølge Tor Bach, generalsekretær i Wild X, har irakeren en egen evne til å få ungdommenes øyne til å stråle. Øyne som ikke har strålt på en stund.

– Mange har flyktet i flere år fra hjemlandene sine, og der har de sett hva våpen blir brukt til, hvor brutalt det er. Det er bildet du har som barn, og det bildet vokser med deg, sier ­Abdullah.

– Jakt er det motsatte. Det er veldig viktig å vise at våpen skal brukes til noe helt annet. At det de har sett, er feil. Av våpen kan man få mat, ikke hat, ikke smerte og frykt.

Flukten. Høsten 2006. Skoledagen i den irakiske hovedstaden Bagdad var nettopp over. Åtte år gamle ­Abdullah skulle hjem da amerikanske soldater plutselig søkte ly inne i skole­­bygningen.

– De trodde at de ikke skulle bli ­beskutt i en bygning med barn, sier Abdullah.

– Men de tok feil.

Han havnet midt i kryssilden, forteller han, opplevde hva våpen og skudd kan være. Bussjåføren som hadde kjørt dem til og fra skolen i flere år, ble drept foran øynene deres. Slikt er vanskelig å glemme. Og sånn var livet i Irak. Faren jobbet i politiet, forteller Abdullah, han var konstant truet, og de hadde ikke annet valg enn å flykte. De hadde ikke råd til å fly, måtte ta landveien.

– Vi var redde nesten helt til vi kom til Norge.

Da var han blitt 15 år, fremmed i sitt eget land – og i landet han hadde ankommet.

Inn i granskauen. – Dette er ­typisk tiurterreng. Den er så tung i rumpa, så her drar den ut og slenger seg på vingene i nedoverbakke. Men ofte løper den bare unna. Skogsfuglene er utrolig kjappe, sier Abdullah i skogen på Mylla.

I en bratt skråning letter plutselig to fugler og lager et voldsomt leven. Abdullah bråstanser og følger fuglenes flukt mellom trærne, like over bakken, før de forsvinner over kollen.

– Jeg tror det var to skogduer. Det kan også ha vært jerper. Det var litt vanskelig å tyde.

Han tar av seg sekken og fisker opp en flaske okseblod som skal dryppes litt rundt i skogen. Så skal Tito snuse opp blodsporet, slik ettersøkshunder gjør når de skal finne skadeskutt vilt. 

– Jeg er ofte i Østmarka og telter. Da legger jeg ut blodspor om kvelden og lar Tito søke morgenen etter. Det er mer relevant trening enn dette. Nå er blodsporene så ferske at det nesten blir for lett, sier han.

Oppdagelsen. Da han var 17 år, passerte Abdullah et klasserom på Oslos østkant. Representanter fra Wild X holdt foredrag om jakt, noe Abdullah ikke hadde annen erfaring med enn historier om onkelen som hadde jaktet villsvin nord i Irak. At han kunne jakte i Norge, var helt ukjent for ham, men han ble umiddelbart nysgjerrig.

Første gang han fikk bli med på jakt, var i Kongsberg sammen med Wild X-sjef Tor Bach. De var ute etter småvilt, og det året var rypebestanden svært god – de gikk opp mange kull med fugl. Men Abdullah bare bommet.

– Det gjorde ingenting. Spenningen var uansett stor, jeg merket at dette var noe jeg ville gjøre mer av. Det var spennende under hele jakten, det kunne fly opp fugl hvor som helst. Tor lærte meg mye om vilt og natur, og jeg ble helt oppslukt.

Nå holder han selv jegerprøvekurs og tar med seg ungdommer ned i 14-årsalderen på opplæringsjakt og overnattingsturer i villmarken. ­Målet er at de senere tar jegerprøven og øns­ker å lære mer om de norske jakttradisjonene. Han anslår at nesten 25 nye ungdommer er med på opplæringsjakt årlig, og at totalt 50 prøver seg på jegerprøvekursene. 

10. september åpner småviltjakten, og årets første tur går til Gausdal på rypejakt. Alt er gratis. Wild X er statsstøttet. Organisasjonen har for tiden ni ansatte.

– De fleste som jobber her, har vært flyktninger selv. Vi vet hvordan det er å komme til et nytt land der ingenting er det samme som hjemme, sier Abdullah. 

– Og det er ekstra vanskelig å finne veien til jakt, fiske og friluftsliv, slike aktiviteter som nordmenn elsker.

Ikke bare våpnene kan vekke ubehagelige minner. Også skogen har mange lært at de burde holde seg unna. I Norge opplevde Abdullah det motsatte.

– Skogen er fredelig. Det er her jeg finner meg til rette. Å våkne opp i teltet og høre på alle lydene utenfor: Det finnes ikke et firestjernershotell som kan matche det.

Men veien til et slikt liv er lang for en som ikke vet at det eksisterer.

LedestjerneAli_0062_RGB.jpg

Krig og fred. Etter oppveksten i et krigsherjet Irak fant Ali Zuhair Abdullah til slutt fred og ro på elgjakt i Norge. – Av våpen kan man få mat, ikke hat, ikke smerte og frykt.

På hjemmebane. Ali Zuhair Abdullah har falt pladask for den norske jaktkulturen. Her sammen med elghunden Tito på ettersøkstrening i Oslomarka.

Det er synd at ikke flere innvandrere får ta del i dette

Ali Zuhair Abdullah – tursjef i Wild

– Det er vanskelig å finne veien til jakt. Men når man først har kommet innenfor miljøet, så får man mange muligheter. Det er ikke så vanskelig som man tror.

Med aktivitetene følger det relevant kunnskap om en bærekraftig livsstil, mener Abdullah, der grunntanken er å utnytte ressursene rundt oss.

– I Norge høster man av over­skuddet og opprettholder bestanden, samtidig som vi skaffer mat. Vi jakter for å spise kjøtt og fisker for å spise fisk. For meg blir det helt utenkelig å drive troféjakt. Man skal vise natur og dyr respekt.

På sporet. – Fersk elgbæsj! Kan ikke være mer enn noen timer gammel.

Etter en time på tur har Ali Zuhair Abdullah sett spor av rådyr, elg og skogsfugl. Han har nå lagt ferdig blodsporet. Tito festes i båndet, får snuse godt i den første gropen der det ligger noen dråper. 

Tito trekker litt frem og tilbake før han plutselig får ferten, rykker til – og trekker nesten Abdullah over ende. Det går raskt. Elghunden sporer opp alle postene uten problemer og graver snuten ned i den siste gropen, før den hopper opp på bakbena, prøver å bite Abdullah i hånden.

– Det er synd at ikke flere innvandrere får ta del i dette. De er opptatt av å utvikle seg og lære språket. I naturen, og spesielt i jaktmiljøer, så lærer de norsk på annen måte enn på skolen. Her praktiseres norsk. Jeg har ungdommer som snakket flytende ­etter seks måneder.

Ungdom kan selvfølgelig bli glad i naturen uten våpen eller fiskestang også, sier han, «så lenge man bryr seg, skal det ikke så mye til for å få barn og unge til å smile». 

– Men med jakt når man kanskje ­dypere. Det er spennende, får hjertet til å slå. Det største jeg opplever, er når en av de unge skyter sin første rype og opplever suksess. Da vet man at de kommer til å fortsette. D2

Naturliv. – Innføring i norsk jaktkultur er jo egentlig det perfekte integreringsarbeid, mener Abdullah.

LedestjerneAli_0096_RGB.jpg

Annonsørinnhold fra partnere

980x60Magstripe_6for60_NY.png
980x60_Ledestjerner stripe.jpg

Annonsørinnhold fra partnere

Annonsørinnhold fra partnere

Magasinstripe-ledestjerner-414x50_DNbla_oppdat.jpg
414x40_DN Ledestjerner_MagstripeMob.jpg
Gruppebilde_jury_sh.jpg

Kjetil Trædal Thorsen – partner i arkitektfirmaet Snøhetta
Silje Lundberg – leder i Naturvernforbundet
Mai Oldgard – direktør for bærekraft i Telenor Group
Hege Yli -Melhus Ask – konsernsjef i NHST Media Group
Mari Sundli Tveit – rektor ved Norges miljø- og -biovitenskapelige universitet
Jenny Skavlan – kreativ direktør for Tise.
(Cilia Holmes -Indahl administrerende -direktør i investornettverket Nordic Impact, var ikke tilstede da bildet ble tatt.)

Juryen

Foto: Kjetil Skårdal Andersen

Juryen

– Man fylles jo med optimisme og beundring av kraften og kreativiteten denne gruppen unge folk bidrar med for å lage en bedre fremtid, sier jurymedlem Jenny Skavlan (33).

Sammen med de seks andre i den tverrfaglige juryen, og ved hjelp av en leserbasert nominasjonsprosess, har D2 lett etter mennesker som vil gjøre verden bedre, med gode ideer, handlekraft og lederegenskaper. Vi har valgt å kalle dem ledestjerner.

Mot lyset. En ledestjerne er, i ordets opprinnelse, et referansepunkt for astronomisk navigasjon – en stjerne på nattehimmelen å styre etter – og brukes i overført betydning om en person «som man lar seg lede av (i liv, handling, virksomhet)», ifølge Det Norske Akademis ordbok.

– I en tid med en uløst klimakrise, er det mye som føles mørkt. Vi synes det er på tide å dra de unge med de beste bærekraftige løsningene frem i lyset, sier Ingrid Røise Kielland (41), journalist i D2 og prosjektleder for Ledestjerne-kåringen.

FNs bærekraftmål – «verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030», med FN-sambandets ord – har vært en rettesnor for kåringen. Det har også vært et poeng at ledestjerner kan finnes i mange ulike felter og sektorer.

Lidenskap. Juryen har plukket ut 30 personer under 30 år, som fyller hele denne utgaven av D2. Av disse 30, har juryen også diskutert seg frem til en topp ti-liste, med personer juryen syntes var spesielt imponerende. Utifra den kan leserne via nettstedet D2.no/ledestjerne gjennom sommeren kåre en «vinner».

– Vi var veldig imponert over hvor mange dyktige, unge talenter som brenner for bærekraft i Norge, forteller jurymedlem Hege Yli Melhus Ask (45), konsernsjef i NHST Media Group.

Basert på bunken med nominerte som D2 i løpet av våren har fått inn fra leserne, møttes juryen i to omganger til utsiling av kandidatene.

– Enkelte kandidater var det umiddelbar enighet om, andre diskuterte vi oss frem til, sier Ask.

Juryen har lagt spesielt vekt på at en ledestjerne selv driver et bærekraftig prosjekt videre – det holdt ikke å ha en stilling eller verv innen bærekraft.

– Det var en enestående opplevelse å få innsikt i hvilket mangfold av lidenskapelige og innsiktsfulle personer og organisasjoner som ser på fremtiden som en mulighet til endring, sier jurymedlem Kjetil Trædal Thorsen (61), partner i arkitektfirmaet Snøhetta.

Eller som Jenny Skavlan sier:

– Det hjalp på klimaangsten å gå igjennom alle de nominerte. REDAKSJONEN

Gruppebilde_jury_sh.jpg

En ledestjerne

  • Er under 30 år. (Blir 30 år etter 30. august 2019).
  • Jobber aktivt, profesjonelt eller frivillig, for å fremme ett eller flere av FNs bærekraftmål. Vi legger spesielt vekt på målene som handler om klima og miljø.
  • Utmerker seg med ideer, handlekraft eller lederegenskaper, og vilje til å utfordre etablerte sannheter.
  • Er norsk statsborger eller permanent bosatt i Norge.

Hva betyr det når journalistikk er sponset?

Eksterne sponsorer bidrar økonomisk til at et DN-prosjekt kan gjennomføres. Det er DN som definerer hva prosjektet skal være og hvordan det skal gjennomføres, men vi får økonomisk støtte fra partnere som ønsker å markedsføre seg knyttet til nettopp dette innholdet. Sponsoren har ingen påvirkning på det journalistiske innholdet, kan ikke kreve å bli intervjuet eller være kilde til journalistikken. De har heller ingen innflytelse over hvilke intervjuobjekter eller kilder DNs journalister velger å bruke. Bare redaksjonelle konsepter og enkeltstående prosjekter kan sponses. DNs løpende nyhetsjournalistikk kan ikke sponses.