Oslo og Longyearbyen

Simen V. Gonsholt

Tekst

Sigurd Fandango

Foto

Båt til båt med Norges mest inspirerende tech-gründer og havforkjemper.

Teknologi

Christine Spitens kamp for elementene

Simen V. Gonsholt

Tekst

Sigurd Fandango

Foto

Oslo og Longyearbyen

Båt til båt med Norges mest inspirerende tech-gründer og havforkjemper.

Teknologi

Christine Spitens kamp for elementene

SpitenSvalbard_1184_RGB.jpg

Bording med drone. Christine Spiten inviterer seg selv ombord på Greenpeace--skipet «Esperanza», som betyr håp på spansk. Skipet er innom Svalbard på en klimapolitisk pol-til-pol-ekspedisjon.

Christine Spiten (29) har hatt en hektisk, men ikke helt utypisk morgen. Den startet med hot yoga. Så ble hun intervjuet av CNN. Så møtte hun en høyskolestudent som hadde lånt undervannsdronen hennes til et bachelorprosjekt om plastavfall i Glomma. 

Nå står hun ved Dronningen Marina på Bygdøy i Oslo og skraper rur av kjølen under en utslippsfri seilbåt.

En middelaldrende mann kommer bort. Han heter Thomas Schjetlein, har hvit pikétrøye med emblemet til Kongelig Norsk Seilforening på brystet og er marinaens havneassistent.

– Hvor mye flyr du? spør han.

– Altså, mener du privat …? begynner hun.

Schjetlein virker imidlertid mindre opptatt av den distinksjonen enn av hva han selv har på hjertet.

– Jeg flyr aldri. Har ikke fløyet på mange år, fortsetter han, og legger til at han har en Range Rover.

– Men den bruker jeg bare til å plukke søppel på stranden. 

SpitenSvalbard_1184_RGB.jpg

Bording med drone. Christine Spiten inviterer seg selv ombord på Greenpeace-skipet «Esperanza», som betyr håp på spansk. Skipet er innom Svalbard på en klimapolitisk pol-til-pol-ekspedisjon.

Et slags håp. Kanskje er dette en typisk samtale langs bryggekanten på Bygdøy. Men den sier trolig også en del om effekten tech-gründeren, miljøaktivisten og singer/songwriter-musen Christine Spiten har på omgivelsene. For noen ganger er det som om hennes blotte nærvær får mennesker til å snakke om – og, i enkelte tilfeller, på grensen til mansplaine – sitt miljøengasjement. «Jeg er ikke sikker på om hun selv vet helt hvorfor», sier Erik Dyrkoren (46), hennes medgrunnlegger av teknologiselskapet Blueye Robotics, «men hun har en evne til å spre varme og inspirasjon og et slags håp. Ordet ’håp’ er noe jeg har brukt mer og mer om henne».

Siden 2015 har Trondheim-baserte Blueye Robotics jobbet med å utvikle en drone som forener kapasiteten til en industriell ROV, eller fjernstyrt undervannsfarkost, med funksjonaliteten til moderne smartteknologi. Nå er den ferdig. Pioneer, som den heter, kan gå ned til 150 meters dyp, direkteoverføre video til en app på telefonen og styres med Xbox-lignende kontroller. Å bruke den er som å spille «’Mario Kart’ under vann», foreslår Christine Spiten, men også «livsviktig for å forstå».

– Det handler om å skape en mye tettere relasjon mellom mennesker og hav, sier hun.

– Det jeg ønsker, er å la folk få se med egne øyne alt det fantastiske som skjuler seg under havoverflaten, men også alt det som ikke hører hjemme der. Og jeg tror vi er nødt til å gjøre det personlig. Det holder ikke bare å se en BBC-dokumentar på tv. Man må føle det på kroppen. Man tar ikke vare på noe man ikke er glad i. Og for at noen skal bli glad i noe, må man skape det forholdet.

Føling og plast i fjæra. Selv har hun for så vidt alltid vært glad i havet. De siste tre årene har hun bodd i en 33-fots seilbåt, som for tiden ligger ved øya Killingen vest for Bygdøy. Før det, under oppveksten i Asker, var hun konkurranseseiler; i 2007 ble hun norgesmester med Zoom8-jolle. Og hver sommer, så lenge hun kan huske, har hun tilbrakt med å samle skjell i fjæra ved familiehytta i Nevlunghavn, et Unesco-vernet tettsted langs Vestfolds solkyst.

– Så skjer det jo noe, selvfølgelig, når du finner mer og mer plast som ikke hører hjemme der. Og det tar ikke slutt. Det begynner å bli ganske mange år siden det gikk opp for meg at jeg aldri kom til å sette min fot på en plastfri strand, sier hun.

– Men jeg tror vi trenger å forestille oss at vi faktisk kan klare å redde det marine økosystemet. Og jo flere som er koblet på, og ikke bare går på autopilot, jo raskere finner vi løsninger. 

Før hun begynte å interessere seg for droner, gikk hun selv litt på autopilot: Hun tok økonomilinje på videregående, fordi begge foreldrene er utdannet økonomer, og ungdomskjæresten var det, og hun hadde en god lærer, og «det var bare sånn … lett å velge». Men det slo henne at som økonom er det ikke du som skaper løsningen, du bare betaler for den, i beste fall. Så hun tok opp realfag og begynte på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås. Der skrev hun en masteroppgave om applikasjonsområder for undervannsdroner og laget selv en prototype. 

Slik kom hun i kontakt med Erik Dyrkoren og marinteknologmiljøet ved NTNU. Med to millioner i startkapital fra engleinvestoren og oljeselskapsdirektøren Erik Haugane ble Blueye Robotics etablert. Siden har selskapet fått nærmere 30 ansatte og en kinesisk ekssjef i Goldman Sachs på aksjonærsiden, alt mens Christine Spitens «offentlige posisjon har tatt av noe så voldsomt», som Erik Dyrkoren sier.

Hun havnet i fjor på det amerikanske magasinet Forbes’ liste over de 30 mest innflytelsesrike teknologene i Europa under 30 år. Hun deltok på sin første slottsmiddag, hvor hun satt ved siden av båtplassnaboen kong Harald og hobbydykkeren Kate Middleton, hertuginnen av Cambridge. Hun har møtt romfartsentreprenøren Richard Branson, dyphavspioneren James Cameron og naturprogramlegenden David Attenborough. Hun er blitt tatt opp i det norske chapteret av den amerikanske oppdager- og forskerforeningen Explorers Club. Hun har inspirert det siste albumet til den norgesaktuelle australske protestsangeren Ziggy Alberts – «It’s like she’s the earth / My heart’s the sun it’s been revolving around», synger han; de er ikke lenger sammen – og til høsten kommer hennes første kampanje for det franske kosmetikk­selskapet L’Oréal.

Men først: Svalbard.

Båt-til-båt-aksjon. – Er det et sted man virkelig får klimakamp og bærekraft i fleisen, så er det her, sier hun, noen dager senere, forrest i en liten gummijolle.

Hun er på vei over Adventfjorden utenfor Longyearbyen for å gi miljøorganisasjonen Greenpeace en impromptu drone­demonstrasjon.

– Å borde Greenpeace … Det er så rått, det! roper Mads Grimsæth (24), bak ved påhengsmotoren.

Han er skipper på seilbåten «Valiente», som tilhører turoperatøren SeilNorge og ankom Longyearbyen kvelden i forveien. Her møtte han tilfeldigvis Christine Spiten, som han kjenner fra somrene i Nevlunghavn. Da hun så at «Esperanza», det største skipet til Greenpeace, lå ute i fjorden, kalte hun dem opp over skipsradioen hans og inviterte seg selv om bord. 

– De hadde en ROV om bord som ikke funker, sa de. Da burde de ha en som funker, sier hun.

«Esperanza» er på Svalbard sammen med søsterskipet «Arctic Sunrise» i anledning deres ambisiøse «30x30»-kampanje, som har som mål å verne 30 prosent av havet innen 2030. Greenpeace skal gjennomføre en pol-til-pol-ekspedisjon med forskere og marinbiologer frem mot FNs klimatoppmøte neste år, for å studere effektene av klimaendringer og aksjonere for en global havbeskyttelsestraktat.

– Denne kampanjen fokuserer virkelig på vitenskapsbiten, så det er interessant å se hva en drone kan gjøre, sier Karin Björk, skipets finske annenstyrmann, som tok imot radioanropet.

Hun legger til, ikke uimponert, kanskje bare litt finsk:

– Den ser jo ut som en symaskin.

Christine Spiten rigger opp og senker dronen ned akterut. Snart er kameraet direkte inne fra skroget til «Esperanza». Det er synlig begrodd av alger, som skaper friksjon og krever mer drivstoff, nevner hun.

– Jeg er sikker på at den andre båten også vil være interessert. De dokumenterer algeveksten, sier Karin Björk. 

– Har de et større dronebudsjett? spør D2.

– Jeg vet ikke om noen av oss noen gang har hatt et dronebudsjett.

Episentrum. – Det er alltid miljø når du reiser til Svalbard. Du er jo i episenter for klimaendringer, sier Christine Spiten, her på vei tilbake til fastlandet.

Vi er bare mennesker. Etter bedriftspresentasjonen går Christine Spiten ned i byssa for å varme seg med en kopp te. Der sitter Francesco «Franky» Pisanu, en fransk bamse av en matros. Han spør om hun er på Whatsapp. Så begynner han å snakke om klimaavtrykket sitt.

– En fyr som dyrker sin egen hage, har solcellepaneler og samler regnvann, gjør mye mer for miljøet enn jeg gjør på et skip, sier han.

– Vi vinner noen seire, men det er alltid en pris å betale. Vi kjører for full maskin i Arktis i øyeblikket – jeg mener, det er kubikkmeter med drivstoff. Og jeg må ta mange flyturer, når jeg mønstrer av og på, så hvis jeg var på land, ville mitt CO₂-fotavtrykk vært bedre. Og vi er en stor organisasjon, beslutningsprosessen involverer så mange mennesker, og vi har ikke alltid rett. Vi er bare mennesker.

– Men Greenpeace har hatt noen ganske store kampanjer. Dere spiller en viktig rolle i å beskytte Arktis, sier Christine Spiten.

– Jo da, det er en balanse. Hvis vi kan forandre meningene til noen politikere og store selskaper, er det kanskje verdt det. Og jeg har sittet i fengsel i Russland i to måneder, sier Pisanu, som var en av aktivistene som ble arrestert under en aksjon mot oljeutvinning i Karasjøen i 2013.

– Så jeg gir jo også noe tilbake.

En annen verden. Det var i Senegal, høsten 2015, Christine Spiten først erfarte at en undervannsdrone ikke bare kan føre mennesker tettere på havet, men på andre mennesker. Hun var i ferd med å mønstre på en feministisk mikroplastkartlegging-ekspedisjon over Atlanterhavet til Brasil, men hadde sendt droneprototypens batteripakke som frakt, og slet med å få hentet den ut hos to medarbeidere på DHL-kontoret i hovedstaden Dakar uten passiv bestikkelse, inntil hun viste dem en Youtube-video av de nedbrutte korallrevene utenfor Senegal-kysten.

– De aller færreste der kan svømme, så de har jo filla peiling på hva som er i havet, bortsett fra at de får fisk derfra, og mindre og mindre av det, sier hun.

– Men du så at det bare skjedde noe med hele deres oppfatning av hav, natur og … Jeg viste dem en helt annen verden, var følelsen jeg fikk. Etterpå var de sånn: Her er batteriene og her er eposten vår og numrene våre og hold kontakt og fortell hvordan det går med å redde vannet.

Siden har hun hatt med seg undervannsdronen hvor enn hun drar. Hun er imidlertid ikke på Svalbard primært for å promotere den, men for å delta på et seminar i regi av foredragsbyrået Talerlisten. I øyeblikket er resten av deltagerne – en futurist, en digitaliseringsekspert, en hukommelsesforsker og en tidligere Aftenposten-kommentator – i isødet på hundeslede. Etterpå skal de evaluere hverandres retoriske virkemiddelbruk. 

– Jeg er interessert i å lære mer om formidling, sier Christine Spiten, som blant annet har holdt foredrag på Ted-konferansen og NHOs årsmiddag.

– Men med mindre man er så proff som den gjengen her er, skal man passe seg litt for å bare bli en som snakker, tenker jeg. Man må ha noe å snakke om. Ikke bare være inspirerende og underholdende.

I sine foredrag har hun gått fra å formidle historien om Blueye til å snakke mer generelt om bærekraft, innovasjon og menneskehetens forhold til havet. For i fjor sa hun opp stillingen sin i Blueye Robotics. Hun er fortsatt medeier og vurderer å stille til styrevalg ved neste generalforsamling, men fungerer i dag som innleid strategisk konsulent.

En naturlig utvikling. – Det handler ikke om at jeg ikke tror på Blueye, sier hun.

– Snarere tvert imot: Nå står selskapet på egne ben, produktet er i markedet, vi har kunder, og de kundene som har fått droner, bestiller flere droner. Nå er jeg opptatt av at dronen havner i gode prosjekter og gjør en forskjell. 

Hun har samarbeidet med Great Barrier Reef Legacy, den største forskningsinstitusjonen knyttet til Det store barriererevet på nordøstkysten av Australia, som har brukt Pioneer-dronen til å undersøke døende koraller, men også nye korallarter som vokser frem, «så det er ikke dermed sagt at alt dør for ikke å komme tilbake igjen», sier hun.

Hun ser også på hvordan man kan «sørge for at muligheten til å oppleve havet distribueres til så mange som mulig» – ved at brukte droner selges rabattert til skoleklasser, for eksempel. I løpet av utviklingsfasen økte nemlig den varslede utsalgsprisen på Pioneer fra 20.000 til drøye 85.000 kroner, noe som i praksis har gjort den mer aktuell for shipping- og akvakulturindustri enn hvermannsen.

– Det er egentlig en naturlig utvikling, sier daglig leder Erik Dyrkoren i Blueye Robotics.

– Vi lærte at industrier knyttet til hav er mye mer egnet til å skalere bedriften på enn et umodent og risikabelt konsummarked. Da kunne vi også la prisen skli. Så vi er egentlig veldig glade for at vi har turt å ta den snuoperasjonen.

Han tar også Christine Spitens oppsigelse med fatning.

– Hun har vært med på å definere bedriften, men den viktigste rollen hennes har vært i den utadrettede virksomheten. Og hun fortsetter egentlig litt med det samme, men da mer i egen regi, sier han.

– Så vi håper vi kan få til å utnytte det videre til inspirasjon til det beste for jorden og mennesket.

I det store og hele. Christine Spitens mest faste arbeidsplass er i dag gründerfellesskapet Mesh i Oslo. Hun har innredet sitt hjørnekontor med femtitallsmøbler, globus og en biografi om Leonardo da Vinci. I «hot desking»-avdelingen ved siden av går selvstendig næringsdrivende på tredemøller under stående skrivebord. Selv har hun beholdt skipperlua på. 

– Jeg jobber best når jeg veldig travel. Å sitte stille vil jeg helst unngå, sier hun.

I morges våknet hun til en sms med et inspirerende David Attenborough-sitat fra kapteinen på Greenpeace-skipet «Esperanza». Nå skal hun i et møte med Bård Vegar Solhjell, den nye generalsekretæren i miljøorganisasjonen WWF Norge. Så er det Engineerathon i Oslo, ekstremsport- og startupfestival på Voss, Explorers Club-samling i Lisboa og Arendalsuka.

– Av og til hadde det så klart vært deilig med rutiner og fastere rammer, men i det store og hele foretrekker jeg å jobbe på denne måten, sier hun.

– Så er det jo mange som sier: Det er bare nå, det. Fordi du er så ung. Men jeg er ikke så ung.  D2

Jurymedlem Cilia Holmes Indahl har ikke vært
med i juryens diskusjoner rundt Christine Spiten.

Noen utfordringer. – Det jeg brenner aller mest for, er at undervannsdronen havner i gode prosjekter og er med på å løse noen ut-fordringer. Det er jo et verktøy, og et verktøy er bare så nyttig som mennesket gjør det til, sier Christine Spiten.

Noen utfordringer. – Det jeg brenner aller mest for, er at undervannsdronen havner i gode prosjekter og er med på å løse noen ut-fordringer. Det er jo et verktøy, og et verktøy er bare så nyttig som mennesket gjør det til, sier Christine Spiten.

SpitenSvalbard_0820_RGB.jpg

Annonsørinnhold fra partnere

980x60Magstripe_6for60_NY.png
980x60_Ledestjerner stripe.jpg

Annonsørinnhold fra partnere

Annonsørinnhold fra partnere

Magasinstripe-ledestjerner-414x50_DNbla_oppdat.jpg
414x40_DN Ledestjerner_MagstripeMob.jpg
Gruppebilde_jury_sh.jpg

Kjetil Trædal Thorsen – partner i arkitektfirmaet Snøhetta
Silje Lundberg – leder i Naturvernforbundet
Mai Oldgard – direktør for bærekraft i Telenor Group
Hege Yli -Melhus Ask – konsernsjef i NHST Media Group
Mari Sundli Tveit – rektor ved Norges miljø- og -biovitenskapelige universitet
Jenny Skavlan – kreativ direktør for Tise.
(Cilia Holmes -Indahl administrerende -direktør i investornettverket Nordic Impact, var ikke tilstede da bildet ble tatt.)

Juryen

Foto: Kjetil Skårdal Andersen

Juryen

– Man fylles jo med optimisme og beundring av kraften og kreativiteten denne gruppen unge folk bidrar med for å lage en bedre fremtid, sier jurymedlem Jenny Skavlan (33).

Sammen med de seks andre i den tverrfaglige juryen, og ved hjelp av en leserbasert nominasjonsprosess, har D2 lett etter mennesker som vil gjøre verden bedre, med gode ideer, handlekraft og lederegenskaper. Vi har valgt å kalle dem ledestjerner.

Mot lyset. En ledestjerne er, i ordets opprinnelse, et referansepunkt for astronomisk navigasjon – en stjerne på nattehimmelen å styre etter – og brukes i overført betydning om en person «som man lar seg lede av (i liv, handling, virksomhet)», ifølge Det Norske Akademis ordbok.

– I en tid med en uløst klimakrise, er det mye som føles mørkt. Vi synes det er på tide å dra de unge med de beste bærekraftige løsningene frem i lyset, sier Ingrid Røise Kielland (41), journalist i D2 og prosjektleder for Ledestjerne-kåringen.

FNs bærekraftmål – «verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030», med FN-sambandets ord – har vært en rettesnor for kåringen. Det har også vært et poeng at ledestjerner kan finnes i mange ulike felter og sektorer.

Lidenskap. Juryen har plukket ut 30 personer under 30 år, som fyller hele denne utgaven av D2. Av disse 30, har juryen også diskutert seg frem til en topp ti-liste, med personer juryen syntes var spesielt imponerende. Utifra den kan leserne via nettstedet D2.no/ledestjerne gjennom sommeren kåre en «vinner».

– Vi var veldig imponert over hvor mange dyktige, unge talenter som brenner for bærekraft i Norge, forteller jurymedlem Hege Yli Melhus Ask (45), konsernsjef i NHST Media Group.

Basert på bunken med nominerte som D2 i løpet av våren har fått inn fra leserne, møttes juryen i to omganger til utsiling av kandidatene.

– Enkelte kandidater var det umiddelbar enighet om, andre diskuterte vi oss frem til, sier Ask.

Juryen har lagt spesielt vekt på at en ledestjerne selv driver et bærekraftig prosjekt videre – det holdt ikke å ha en stilling eller verv innen bærekraft.

– Det var en enestående opplevelse å få innsikt i hvilket mangfold av lidenskapelige og innsiktsfulle personer og organisasjoner som ser på fremtiden som en mulighet til endring, sier jurymedlem Kjetil Trædal Thorsen (61), partner i arkitektfirmaet Snøhetta.

Eller som Jenny Skavlan sier:

– Det hjalp på klimaangsten å gå igjennom alle de nominerte. REDAKSJONEN

Gruppebilde_jury_sh.jpg

En ledestjerne

  • Er under 30 år. (Blir 30 år etter 30. august 2019).
  • Jobber aktivt, profesjonelt eller frivillig, for å fremme ett eller flere av FNs bærekraftmål. Vi legger spesielt vekt på målene som handler om klima og miljø.
  • Utmerker seg med ideer, handlekraft eller lederegenskaper, og vilje til å utfordre etablerte sannheter.
  • Er norsk statsborger eller permanent bosatt i Norge.

Hva betyr det når journalistikk er sponset?

Eksterne sponsorer bidrar økonomisk til at et DN-prosjekt kan gjennomføres. Det er DN som definerer hva prosjektet skal være og hvordan det skal gjennomføres, men vi får økonomisk støtte fra partnere som ønsker å markedsføre seg knyttet til nettopp dette innholdet. Sponsoren har ingen påvirkning på det journalistiske innholdet, kan ikke kreve å bli intervjuet eller være kilde til journalistikken. De har heller ingen innflytelse over hvilke intervjuobjekter eller kilder DNs journalister velger å bruke. Bare redaksjonelle konsepter og enkeltstående prosjekter kan sponses. DNs løpende nyhetsjournalistikk kan ikke sponses.