Opp fra dypet
Uten tilførsel av luft stiger han opp fra 20 meters dyp. Ute på havet kan treningen i tanken på Haakonsvern bety forskjellen på liv og død.
Luftboblene legger seg som fartsstriper rundt kroppen til skipsdykkeraspirant Christian Bruno Størseth (21). Ifølge Boyle-Mariottes lov, vil trykkfallet fra 20 meters dyp til overflaten få gassene i blodet og lungene til å ekspandere til trippel størrelse dersom panikken og overlevelsesinstinktet med å holde på luften slår inn. Den ballongeffekten vil ikke lungene takle. Derfor gjør Størseth det motsatte av hva man ville tenke var fornuftig 20 meter under vann.
Han puster ut.
- Det er bevist at man kan evakuere fra 200 meters dyp. Det er det dypeste man har prøvd. Men det er klart det er en risikabel aktivitet. Hvorvidt det går an å gjøre det dypere er det ingen som vet, sier Ole Budal.
Dykkerlegen ved Sjøforsvarets dykker og froskemannsenter på Haakonsvern har hatt medisinsk ansvar for dykkere og ubåtmannskap her de siste ti årene.
Instruktører forbereder seg til fridykk for å gi aspirantene sikker trening. De har timesvis i tanken og er trent i å holde pusten lenge. Instruktørene kalles det viktigste instrumentet til å trene relevant på både fysiske og psykologiske faktorer i tanken.
Fylt med vann i 1961
Minedykkere, ubåtmannskap, marinejegere og skipsdykkere har gjennom snart seks tiår fått kjenne på trykket inne i tårnet nede ved havnen på Haakonsvern Orlogstasjon. Siden 1961 har en sjakt på knappe fem meter fra kant til kant ledet nedover mot et ubåtkammer i bunn, der luken ut ligger 18 meter under overflaten. Budal har unngått å hanskes med alvorlige skader så lenge han har vært på jobb.
- Men det har vært episoder hos kolleger i andre land da vi har vært på øvelser internasjonalt, der man har øvd på dette ute i sjøen. Jeg skal ikke si at det er fordi vi har vært veldig flinke, men det viser at det ikke er risikofritt selv om man trener masse på det, sier Budal.
Lyset utenfra slår ned øverst i tanken. Kommandørkaptein Erik Bjørndal har blikket vendt nedover.
- Noen ganger kan vi ikke trene helt realistisk på et nødscenario fordi det ikke er fysisk mulig. Men vi trener så tett opptil som mulig, på en måte som fortsatt ivaretar sikkerheten, forteller Bjørndal.
Den tidligere marinejegeren har vært knyttet til tanken siden han trakk i uniform for 36 år siden. Nå er han skolesjef for opptreningen til oppdragene som skal løses under vann.
Døren til et nytt moderne trykkkammer tre meter unna står åpen. Går det galt kjempes kampen her inne på direkten for å normalisere kroppens tilstand. Lege Ole Budal forklarer hvordan et blokkert lungeavsnitt der man ikke får luft under oppstigning kan gjøre at lungen brister.
- Det er en skade som er kjedelig i seg selv. Men det verste som kan skje er at den luften går over i blodbanen. Da er det slik at den går gjennom blodbanen og opp i hjernen. Luften vil også utvide seg som følge av trykkfallet og vil følge blodstrømmen til den setter seg fast der det er trangt, sier Budal og påpeker hvordan det vil være som et hjerneslag bare at det ikke er levret blod, men en luftboble som blokkerer blodstrømmen. Da haster det.
Instruktøren Jan Rune (i midten) briefer skipsdykkeraspirantene før store deler av ubåtkammeret skal fylles med vann og oppstigningen ut i tanken på 18 meters dyp skal foregå opp stigen i slusen.
Tragedien «Kursk»
20 meter lenger nede fører en jevn vannstrøm ned i et kammer fra tanken over. For noen minutter siden føk to ubåtmannskap opp luken over i overlevelsesdrakt. Nå skal skipsdykkeraspirantene inn iført badebukse.
- Laveste nummeret skal først inn.
Det telles høyt samtidig som det tråkkes inn gjennom luken. Det plasker i vann før de 11 ungguttene er på plass. Buldringen tiltar i det døren er lukket og vannet stiger oppover kroppene som står på rekke langs veggene der inne.
I august for 17 år siden endte ulykken med den russiske atomubåten «Kursk» i en tragedie. Ubåten havnet på 100 meters dyp i Barentshavet. Eksplosjoner under forberedelsene til torpedoavfyringer krevde først 97 liv. 23 personer mistet senere livet i et kammer før redningsmannskap klarte å ta seg inn.
Men det har skjedd utrolige ting fra havbunnen. Størstedelen av mannskapet døde umiddelbart da ubåten USS «Tang» ble senket av en av sine egne torpedoer, utenfor kysten av Kina i 1944. En liten gruppe overlevde imidlertid og ble med ubåten ned til havbunnen på 60 meter. Gjennom en sluse langt fremme i den senkede ubåten, klarte åtte av tretten menn å komme til overflaten i det som er sett på som den eneste kjente evakueringen fra en totalhavarert ubåt. Kun fem av de som steg opp fra 60 meter overlevde lenge nok til å oppleve at de ble plukket opp til et brutalt japansk krigsfangenskap.
Noen kontorlokaler bortenfor dykkertanken på Haakonsvern forklarer lege Ole Budal hvorfor farene er flere enn drukning når ulykken skjer ute på dypet.
- Dersom vann lekker inn i ubåten vil trykket øke. Oppholder man seg der over tid vil mye nitrogen komme inn i kroppen. Hvis man da skal unnslippe, kan all gass i kroppen gå over til bobledannelse og da kan man få dykkersyke på vei oppover. Men sjansen for å drukne er selvsagt større jo dypere man er med tanke på hvor lang tid det tar å komme opp til overflaten, sier Budal.
Dyp konsentrasjon
Dugget har lagt seg innenfor det lille runde vinduet som gir innsyn inn i kammeret under bunnen av tanken. Instruktøren Marte Liøkel (24) har kjørt mange gjennom dette løpet i løpet av de siste årene.
- De har vært selektert på forhånd gjennom vanntester så vi vet at de er komfortable i vann. Dette er noe de aldri har gjort før, men de har såpass grunnleggende undervisning på forhånd at de vet hva som skjer, sier hun.
Blikkene til de elleve karene som står langs veggene der inne er konsentrert og rettet fremover.
-Jeg aldri opplevd at det er panikk der inne. Men det er ytringer av ubehag og uro. Instruktørens fremtoning for å balansere stemningen i slusen er veldig viktig, sier Bjørndal og poengterer hvordan instruktørene ivaretar elevenes sikkerhet i alle faser av aktiviteten i tanken.
Det blåses i ørene for å utligne trykkøkningen fra overflaten til 20 meters dybde i kammeret. I sentrum av rommet fører en stige opp i en sluse.
-Det klassiske hvis man får panikk er at man blokkerer luftveiene. Man holder pusten fordi man sparer på det man har. Blir man stresset er det lett for at man glemmer prosedyrene eller verktøy som er innlært. Da er det om å gjøre å ha automatisert ting mest mulig, så man handler på instinkt heller enn å tenke. Den rasjonelle biten forsvinner når man er stresset, forklarer Budal.
Christian Bruno Størseth (21) gisper etter luft etter oppstigningen fra bunn av tanken. På rundt sju sekunder stiger skipsdykkeraspirantene opp de 18 meterne med utpust hele veien opp til overflaten.
Gisper etter luft
En shortskledd skikkelse ligger opp-ned nederst i stigen som leder ned fra overlaten til tre meters dyp. Froskeformasjonen minner mest om en angrepsstilling fra amfibienes verden. Instruktøren skyter ut nedover fra nederste trinn, tar tak i flytevesten og blir med Størseth det siste stykket til han dukker opp på overflaten med et gisp. Det er under ti sekunder siden han forlot bunnen av tanken. Pekefingeren og tommelen formes til et «ok-tegn».
- Dere skal ikke gjøre fysisk trening de neste tre timene og dere skal ikke være alene de neste tre timene. Ok?
Kontrolloffiseren tar et blikk ut i rommet. Han får tause nikk til svar.
- Jeg tømte lungene før jeg kom til overflaten. Det var ikke noe lungespreng på meg, sier Størseth.