Norske Garasjer

Så rødt alt er. Fire blankpolerte røde biler, to røde skinnsofaer, rød kjøkkeninnredning og en rød kjeledress fra Ferrari som kun brukes under polering.

– Jeg har ønsket meg garasje siden jeg kjøpte den første bilen sammen med en kamerat, sier Morten Scharffscher.

De var tolv år, og av en sjømann kjøpte de en Opel Rekord som ikke startet.

– Vi sto i hagen og skrudde på den. Det var bensinpumpen som var gåen, så vi klemte fast en flaske med bensin mellom skjermen og panseret som sto halvåpent. Sånn kjørte vi mange kilometer.

Tolv år gammel kjørte han rundt i hagen og i nabolaget.

– Det var der det begynte. Nå har jeg hatt nesten 70 biler.

I garasjen har han to Ferrarier som han har reparert, en motorsykkel han har bygget, og en De Tomaso Pantera som han har restaurert.

– Den gjør nok over 300 nå. Jeg har montert datastyrt innsprøytning, forbedret stempelet og tenningsanlegget og modifisert hjulopphenget. Jeg vil sette mitt særpreg på bilene. Da føler jeg at jeg skaper noe.

Når han kommer hjem fra jobb, går han inn i huset og spiser middag. Så går han ned trappen som leder rett inn i garasjen.

– Her kan jeg være til klokken elleve. Jeg kan være her hele helgen også. Jeg trenger ikke dra noe annet sted.

Å sitte bak rattet gir ham ikke så mye. For Scharffscher er det viktigere å skru enn å kjøre.

– Det er rekreasjon. Da fokuserer jeg bare på bilen, og kobler ut alt annet. I garasjen har jeg jo også gitar og forsterker, kalde pils i kjøleskapet og tv. Jeg har alt jeg trenger her inne.

Så setter han seg inn i den røde Ferrarien og vrir om nøkkelen. 350 hestekrefter og eksos fyller garasjen.

– Lukten av bensin …, sier Scharffscher.

– Det er som den beste parfyme, det.

Edgar Forseth tar av seg skoene og går inn i puben han har bygget innerst i garasjen, med bardisk, discokule i taket og dødninghoder på hyllen. «Brunpuben» står det på et skilt.

– Dette er en rock’n’roll-garasje. Vi skrur og mekker og spiller musikk. Og kona og jeg pleier å ta morrarøyken og morrakaffen her ute.

I garasjen står en svart campingvogn og en svart Corvette han har skrudd på i 15 år.

– Jeg glemmer tid og sted når jeg holder på med bilen. Noen kvelder kommer kona inn og sier fra at hun går og legger seg. Jeg svarer at jeg kommer snart, men når hun våkner om morgenen, er jeg fortsatt her i garasjen.

– Noen ganger føles det som om han ikke bor i huset, sier Berit og smiler.

På døren til garasjen står det «Rolling Stones fan lives here», og portretter av bandet er spraylakkert på bilen og på campingvognen, en skulptur av Keith Richards som Edgar fikk til 60-årsdagen, står i bokhyllen, og på en tv i hjørnet flimrer gamle Stones-videoer over skjermen.

– Stones har vært hele livet mitt. Jeg har hatt mange oppturer og nedturer, og Stones har vært der hele tiden.

Edgar blir stille en stund.

– En gang i livet hadde jeg en kjæreste, og vi var ikke så gamle, bare fjorten og seksten år, og vi hadde sniffet lynol og lim … og hun døde i fanget mitt mens vi hørte på Stones.

De satt på festningen, og Edgar husker han så utover byen og sjøen og at «Lady Jane» strømmet ut fra kassettspilleren han hadde med seg. Han husker det lange svarte håret hennes utover fanget sitt.

– Så derfor er det blitt Stones for meg.

Derfor har han også i mange år forsøkt å møte bandet. Han har vært på konserter, ventet utenfor og innenfor hoteller.

– Og jeg og sønnen min kjørte til London med Corvetten og campingvognen på slep. I tre uker campet vi i bakgater og forsøkte å møte Rolling Stones. Vi delte ut brev på arenaen og hotellet, hvor jeg skrev hvor mye det hadde betydd for meg å møte dem. Det er drømmen min, og den drømmen lever ennå, så lenge det er liv i dem, sier Edgar.

Hver dag, i garasjen eller i Corvetten, så setter han på den sangen, setter på «Lady Jane». Og hver dag hører han den myke gitarintroen før Mick Jagger begynner å synge:

My sweet Lady Jane
When I see you again

Garasjen til Tommy Lund har ni poleringsmaskiner i en skuff og små modellbiler i et glassmonter, men den har ikke vinduer. Ikke et eneste vindu.

– Kona sier at jeg lider av vinterdepresjon. Jeg hater snø og vinter. Da går jeg inn hit, lukker døren, og siden jeg bygde garasjen uten vinduer, slipper jeg å se ut på det dårlige været, slipper å tenke på alt som skjer der utenfor. Her inne har jeg varmepumpe og kan gå rundt i t-skjorte i min egen verden, sier Lund.

Bilen, en Lotus med påklistret haikjeft, kjører han mer på bane enn på vei. Hvert år reiser han til Nürburgring i Tyskland og en Formel 1-bane i Belgia. Det er hans tjuende bil.

– Faren min hadde hatt 50 biler innen jeg fylte ti. Han likte å bytte biler. Det er vel der jeg har det fra.

I dag er det bilpleie Tommy Lund brenner for, og det startet med at han pusset og gnikket på sin første moped da han var 15 år. Så begynte han å pusse på biler, mer og mer, lakken skulle stadig bli blankere, metallet mer skinnende, og de siste årene, sier han, har han tatt bilpleien til et høyere nivå.

– Da jeg kjøpte Lotusen, brukte jeg 60 timer på vasking, polering og skinnfarging. Jeg strippet den helt ned, tok ut stolene for å vaske den innvending. Jeg tok av hjulene og lakkerte bremsekalipene. Til og med slangeklemmene i motorrommet polerte jeg.

– Alt skal skinne?

– Alt skal skinne. Når alt blir rent, starter liksom bilen på null igjen. Du kan gjøre mye med en bil ved å vaske og polere den. En slitt og gammel bil kan bli blank. Du kan gjøre gråstein til gull.

En helt vanlig polering bruker han 15 timer på, i lyset fra spesiallamper, med ulike fargetemperaturer for å oppdage riper.

– For meg er dette lidenskap, og garasjen er et fristed. Dette er min plass. Jeg kan lukke igjen døren og glemme resten av verden.

Med en mopp vasker Hans Olav Strand bort hjulsporene på det flislagte garasjegulvet.

– Jeg er ofte borte en uke på jobb, og vasker alltid garasjen før jeg reiser. Da er det trivelig å komme hjem. Jeg vasker verktøyet etter bruk også. Det er like rent som bestikket i kjøkkenskuffen, det.

Strand har bygd garasjen selv, en stor, hvit bygning med fire garasjeporter, svart skinnsalong, store høyttalere og fastnøkler som henger blanke og systematiserte på verktøytavlen. Her i garasjen har han feiret sin egen 50-årsdag og barnas konfirmasjoner.

– For mange er garasjen bare et sted du parkerer bilen, men for sånne som meg er garasjen viktig. Du må ha et sted å holde på med bilene. Noen dager kan jeg være her 12–14 timer i strekk.

Høsten 2015 la Strand ut et bilde på Facebook av bilen han holder på å bygge, og han stusset litt over at flere kommenterte garasjen enn selve bilen. Senere samme dag opprettet han Facebook-gruppen «Ja, vi elsker Garasjen vår», som nå har over 20.000 medlemmer.

– Jeg gjorde det for å få tips og råd, og for å se hvordan andre har løst ting og tang i garasjene.

I sin egen garasje bruker Strand mest tid på å bygge om en rød Volkswagen stasjonsvogn fra 1974.

– Da jeg var 16 år, besøkte jeg revefarmen til søskenbarnet mitt. Dit kom en veterinær, og han kjørte en sånn stasjonsvogn, med Porsche-motor. Da ble det tent en gnist som aldri har sluknet, sier Strand.

Mange år senere fikk han tak i en slik bil, og uten noensinne å ha tatt i et sveiseapparat, begynte han å bygge den om. Nå, etter 16 års arbeid i garasjen, har han ennå ikke kjørt den på veien.

– Den har vært plukket fra hverandre til molekyler. Jeg sluttet å telle timer da jeg passerte 2000.

Deler av karosseriet og understellet kommer fra Porsche 911. Det gjør også interiøret og motoren med over 500 hestekrefter.

– Det gjenstår bare litt rørleggerarbeid rundt turboene, nå. Så snart … har jeg den på veien.

Nede ved elven står en pickup og en suv parkert foran en stor garasje med tre hvite porter. Den midterste glir sakte opp, og der inne står et vingeløst fly på tvers.

– Jeg har ikke plass til bilen, sier Thomas Hauklien.

Mikroflyet av karbon og kevlar har to seter, en 160 hesters turbomotor og en utskytbar fallskjerm i nesen.

– Det er verdens raskeste mikrofly. Jeg har fløyet det i 196 knop, og det er uoffisiell verdensrekord. Men nå er flysesongen over. En venn av meg glemte å senke hjulene før han skulle lande.

Thomas driver eget firma fra garasjen, i tillegg til at han reparerer sitt eget fly. Ekteparet bruker flyet til å reise på turer og ferier.

– Vi pleier å sette fingeren på kartet, så flyr vi dit, sier Thomas.

De pakker en liten bag hver, ordner barnevakt, så flyr de.

– Vi fløy til Venezia i fjor sommer. Vi skulle egentlig ikke til Italia, men vi var i Tyskland, og så var det så fint vær, sier Karoline.

De har fløyet på ferie til Sverige, Tyskland, Tsjekkia og Slovakia.

– Uten mål og mening flyr vi til et sted vi ikke har vært før. Det er ikke alltid vi har med riktig valuta, men på flyplassene er folk hyggelige og bestiller taxi eller kjører oss fra hotell til hotell til vi finner et ledig rom. På kvelden rusler vi i byen, neste dag flyr vi videre, sier Thomas.

En propell ligger på gulvet. Over garasjen er himmelen lettskyet.

– Det finnes jo ingen kjørefelt eller sperrelinjer der oppe. Vi har friheten til å reise akkurat hvor vi vil.

Under høye bjørker, ikke langt fra en sildrende fontene, ligger den hvite stallen som ble bygget for veddeløpshester i 1897. Hestene holdt til der frem til 1970-tallet, men aldri har stallen rommet så mange hestekrefter som nå. Bak den ene stalldøren står en Toyota som Inge Mauseth har kjørt siden sin 25-årsdag. Bak den andre står en varmblodig hingst av aluminium, karbonfiber og titan, med gapende eksospotter og gullfargede magnesiumfelger, en Ferrari Scuderia med 530 hestekrefter og toppfart på over 300.

– Det er en racerbil med skilt på. Uten gulvmatter og støyisolering. En brutal skapning. Når du virkelig tar i … så føler du deg litt som en bølle.

Denne versjonen av bilen finnes det kun syv av i verden, ifølge Mauseth, og et par ganger i året slipper han hestekreftene løs på racerbanen Nürburgring.

– Når du kjører den, føles det nesten som om tankene dine styrer motoren, og den har et fantastisk lydbilde. Det er som en symfoni når du drar ut gir på gir.

Han slipper den ofte ut av stallen og ut på Sons svingete veier også. Der kjører han, uten å skulle noe sted.

– Og … det er jo litt harry … men det er hysterisk morsomt å ligge sidelengs i rundkjøringer.

Nesten hver dag går Mauseth over grusveien fra det store hvite huset til garasjen. Noen ganger bare for å stå og se på skapningene – han kaller bilene sine det – en time eller to.

– Hver gang jeg åpner porten og ser Ferrarien, får jeg en følelse av å være veldig privilegert. Den var en uoppnåelig drøm.

Han forteller om da han var liten gutt på 60-tallet og fikk en grønn Matchbox-bil som han syntes var så flott.

– Så jeg spurte mor om hva slags bilmerke det var. Jeg hadde ikke lært å lese ennå. Hun sa det sto Ferrari på undersiden. Jeg svarte: «Da skal jeg ha Ferrari når jeg blir stor».

Han var fra Bærum, hun fra Tøyen, og de så hverandre for første gang på Haugenstua i 1969. Snart kjørte de sin første biltur, utover Gamle Mossevei mot Tyrigrava. Snart giftet de seg, og snart, i 1976, skulle Jahn kjøpe den første av mange amerikanske biler som de skulle kjøre sammen, alltid de to, i forsetene.

– Åh, hjælpe meg, sier Solfrid.

De sitter i garasjen hvor en Thunderbird skinner i lyseblå lakk og hvitt skinn.

– Jahn kom hjem fra jobben og sa at han hadde solgt den fine Mercedesen vi hadde, for å kjøpe en Ford. Åh, herregud, svigerfar tauet den hjemover fra Hønefoss, og jeg gledet meg til å se den, men der kom Jahn, sittende i et skall av en bil! Den hadde ikke ruter, ikke motor. Den så ut som en rund Opel! Jeg holdt på å dåne, jeg, altså, og jeg tenkte at er ikke dette skilsmissegrunn, så er ingenting.

Jahn, som var bilmekaniker, lovte at Forden, den skulle være kjøreklar innen fjorten dager.

– Hvor mange år tok det da, Jahn? Seks–syv år før den var på veien?

Snart måtte de kjøpe hus, for de trengte en stor garasje til alle de amerikanske bilene, og de trengte et nabolag hvor V8-ere kunne rumle gjennom nattemørket.

– For noen år siden var det jo en del ragging, sier Solfrid.

– Vi hev oss i bilen da klokken ble syv og kjørte til sentrum. Fredag, lørdag og søndag, iblant midt i uken. Datteren vår sov i baksetet med dyne og pute mens vi sto parkert på Youngstorget. 30–40 biler var vi, nesten alle amerikanske. Vi sto der til klokken fem om morgenen, og innimellom dro vi rett på jobb.

Jahn mekket på de amerikanske bilene. Hver dag skiftet han etter middag, gikk ut i garasjen, kom inn igjen rundt midnatt.

– Det er noen år siden jeg var så gal, sier Jahn.

– Du er blitt bedre, sier Solfrid.

Men Jahn er fortsatt ivrig.

– For ikke så lenge siden låste jeg meg inne i bagasjerommet på Thunderbirden. Jeg krabbet nedi for å fikse noe, og så låste lokket seg.

Han lå i mørket, ropte, før han til slutt klarte å tyvkoble ledningene slik at kabriolettaket åpnet seg.

– Og jøss, da kom han løpende inn i huset, sier Solfrid.

– «Hører du ikke at jeg ligger der ute og skriker?». Da hadde han ligget i bagasjerommet i flere timer. Jeg visste jo ingenting, så jeg hadde ikke savnet ham.

Solfrid ler.

– Men jeg hadde nok savna'n før jeg gikk og la meg.

I en sving ligger seks hus i rekke med seks små boder i oppkjørselen. Alt er likt. Bortsett fra at en av dem har en liten port, som sakte glir opp. Der inne står en Harley-Davidson med styret på skakke, i en garasje på fem kvadratmeter.

– Det var jo en bod, som var så full av spader, raker og rot at vi nesten ikke kom inn, sier Torbjørn Lura.

Da han ble pensjonist for fem år siden, tok han motorsykkellappen. Så gjorde hans kone det også. Sammen kjørte de i USA, de kjørte til Nordkapp, og de trengte et sted til syklene om vinteren.

– Alt rotet i boden som vi ikke kastet, stablet vi i en putekasse. Så skar vi ut veggen og installerte en helautomatisk port. Følelsen av å ha sykkelen i nærheten, at jeg kan gå ut og se på den når jeg har lyst, er viktig, sier Torbjørn.

– Vi går jo ut der og klapper på dem, sier Sidsel.

– Ja, om vinteren får vi … hva er det man kaller det … PMS, sier Torbjørn.

– Parked Motorcycle Syndrome, sier Sidsel.

– I januar begynner jeg å bli urolig og utålmodig. Det snør og regner, og jeg går bare og venter på at vi kan kjøre igjen, sier Torbjørn.

For ham er garasjen blitt noe mer enn en garasje.

– Ofte går man bare ut i garasjen for å skifte dekk, hente en spade, eller sette seg i bilen for å kjøre av gårde. Mens jeg går noen ganger ut dit for å ta meg en liten pause, en fredelig stund, og se på sykkelen.

Der ute tikker et gjøkur, der henger en klokkestreng hans mor broderte for 50 år siden, og i hjørnet står en liten krakk.

– Så setter jeg meg på krakken, og der sitter jeg og tenker på turer vi har vært på og turer vi skal på. Ja, jeg sitter der og tenker på turene.

– Skal vi stige inn i det aller helligste? Roterommet?

Omringet av gammelt verktøy står en grønn Morgan og en sølvblå Jaguar med skinnende eikefelger og ratt av tre.

– Jeg har hatt mye glede av den bilen, sier Larsen og forteller historien om Jaguaren, som også er en historie om kjærlighet.

Det var 1976 og Morten Larsen jobbet på bensinstasjon, og svingende inn kom hun som skulle bli hans kone, med en Fiat 850 som trengte smøring og oljeskift.

– Søt jente, tenkte jeg, og stelte ekstra pent med Fiaten. Hun lurte på når hun kunne hente den, og jeg svarte at jeg kunne levere bilen hjem til henne. Den skjønte hun ikke!

På deres første date lot han Jaguaren, som han hadde kjøpt året før, stå i garasjen.

– Jeg kjørte en Triumph for ikke å skremme henne bort. Først etter en uke turte jeg sjekke om hun tålte å se dette flotte gliset.

Det gjorde hun. Litt senere gled de nedover Europa i Jaguaren.

– Vi kjørte til Paris, og oppe i Eiffeltårnet fridde jeg.

De fikk barn, flyttet i rekkehus, og Jaguaren ble parkert på en låve i 20 år. Så arvet han dette huset og denne garasjen.

– Her brukte jeg fem år på å restaurere Jaguaren. Til slutt tok jeg fri fra jobben i tre måneder og sto her inne og skrudde.

Det hadde han lært av faren, bilmekanikeren.

– Da jeg var liten, husker jeg han sto i kuldegrader og skrudde bil for naboene og slo floker for å holde varmen. 73 år gammel flyttet han hit og bygde denne garasjen selv. Her skrudde han bil til sine siste dager.

Han forteller at faren gikk på bilskolen på 1920-tallet og lagde sitt eget verktøy.

– Jeg finner masse verktøy etter fatter'n her.

Han åpner lokket på en gammel blikkboks.

– Sånne samlet fatter'n på. Gummiringer og pakninger. Små ting som han tok vare på, som jeg nå tar vare på. Dette er jo halvveis et museum.

– Det er ikke alle som har bryllupsbildet i garasjen, sier John-Geir Fagerlid.

Det henger der, i svart-hvitt, ved siden av et ødelagt traktorstempel. Over bildet henger John-Geirs samling av capser, hundrevis, helt opp til taket. Han vet ikke hvorfor han begynte å samle, men han pleide å ha dem på kjøkkenet. Helt til han giftet seg.

– Huset er til å sove og spise i. Alt annet foregår i garasjen, sier John-Geir.

– For deg, ja, sier hans kone Eidis, og ler.

– Du møter jo kamerater her, drikker kaffe, prater og mekker.

John-Geir sier at garasjen er viktig for hele familien.

– Vi spiser pizza her, vi polerer motorsyklene, vi snekrer, vi har fester, og når katten skal barberes, legger vi den flatt på benken og kjører på med høvelen. Her inne gjør vi alt. Og finner vi ikke Sindre når klokken er tolv på kvelden, så vet vi hvor han er, sier John-Geir.

– Da er jeg her og skrur på bobla, sier Sindre.

Over døren henger de to skinnjakkene John-Geir brukte da han kjørte motorsykkel på 80-tallet. Han og kona kjørte ikke motorsykkel på 22 år, nå har de begynt igjen.

– Jeg pleier å si til kona at vi har bygget en garasje for fremtiden, sier John-Geir.

– Andre må på sykehjem når de blir gamle. Vi kan ha hver vår seng i garasjen, så kan hjemmehjelpen parkere mellom sengene, stelle oss, og kjøre igjen.

– Naboene har hørt mange V8-ere på raka rør … uten eksosanlegg, altså, sier Arild Pedersen, som har beltespenne fra Chevrolet og et gammelt Esso-skilt i garasjen i et rolig boligfelt i Fredrikstad.

– Jeg husker første gang jeg startet motoren på Plymouthen som jeg hadde bygget opp fra bunnen av. 500 hester, fri eksos. Da kom et øredøvende vræl, og det skramlet og drysset støv ned fra vinduer og hyller. Det er et av de fineste øyeblikkene jeg har hatt her i garasjen.

Nå synger Elvis «Peace in the Valley» lavt over stereoanlegget, og i taket henger griller og hjulkapsler til amerikanske biler han kjørte for lenge siden, hver dag etter arbeidstid, sammen med kamerater han møtte i sentrum.

– Jeg har kjørt amerikansk bil siden 1974. Jeg har hatt Plymouth, Dodge, Pontiac, Buick, Ford, Chevrolet. Jeg kjøpte en bil som var dårlig, skrudde på den hele vinteren, kjørte den hele sommeren, solgte den om høsten og kjøpte en ny som jeg skrudde på hele vinteren. Sånn fortsatte det, år etter år.

Han gjør alt her inne, sveiser, løfter ut motorer, plukker dem fra hverandre.

– Garasjen er et fristed. Jeg går ut hit, slapper av og holder på med ting som jeg koser meg med. Jeg pusler, jeg stresser ikke. Jeg kan bruke tre–fire år på å bygge en bil.

Så skal han kjøre sin turkise Chevrolet inn i garasjen. V8-eren rumler. Han trykker gassen i bunnen, dekkene blir stående og spinne og svidd røyk legger seg over gårdsplassen. Så kjører han inn, og etterlater to svarte gummispor på asfalten. Gjennom røyken, ut av garasjen, kommer han gående.

– Ble det noe røyk? Jeg spinner litt på hver kjøretur. Kona liker det ikke, jeg er jo over 60 år, men jeg må røyklegge litt.