En fjellklatrer fra Sogndal poster et bildet av en fjellvegg i Gudvangen i Aurland på Facebook. Det er ikke veggen som er interessant, men den sammenhengende stripen med is som har festet seg til den – 800 meter frossent vann.

Det er stupbratt, isen henger stedvis i løse luften, søyler digre som kirketårn. Flere klatrere ser bildet. De vet det er nå eller aldri.

Om sommeren er fjellet blankskurt og vått – det finnes knapt sprekker å lirke fingertuppene inn i. For å klatre opp fjellveggen må man vente på vinteren, vente på at isen fester seg i en ubrutt linje og hjelper dem opp. Det skal uhyre mye til for at naturen spiller på lag, sist det skjedde var i 2009.

Den gang var det en tysker og en sveitser som nådde toppen av det klatremiljøet anslo å være det råeste noen hadde gjort på is. Ruten ble sammenlignet med det berømte fjellet El Capitan i Yosemite-dalen i California.

Men fjell er urokkelig, is forandrer seg fra år til år, fra dag til dag, time til time. Dagen etter førstebestigningen i 2009 slo mildværet inn – siden har ruten vært umulig å bestige. Til nå. Det var det bildet viste. Den sildrende bekken fra Hardangervidda hadde igjen blitt forvandlet til et frossent monster.

Fosslimonsteret.

KAPPLØPET

– Sovet godt? spør klatrer Martin Skaar Olslund (25).

Klokken er tre på natten på en rasteplass langs E16 i Gudvangen. Pawel Karczmarczyk (40) lener seg ut av bobilen og rister på hodet.

– Ikke jeg heller, sier Olslund.

Etter å ha sett bildet av Fosslimonsteret har de avlyst alle avtaler, meldt i fra til sine nærmeste og krysset landet fra øst til vest. Pawel Karczmarczyk, opprinnelig fra Warszawa, men bosatt i Oslo, har overnattet i baksetet, lager frokost over gassblusset. Nå skal det skje. Den frysetørkede gulasjsuppen inneholder 2000 kilokalorier. Energien skal holde i opptil 15 timer og de må klatre fort, fort og hele tiden sjekke at lufttemperaturen holder seg stabil. De pakker lett. Et par energibarer og én liter vann hver.

Utstyret spres ut på bakken. Isskruer, fjellsikringer, slynger, karabiner, isøkser, tau og stegjern. Hva kan utelates? Olslund, som pleier å ha med to ekstra par hansker, legger nå igjen det ene. Hvor mange fjellsikringer? Disse er eneste utvei hvis de møter partier uten is.

Bildet de har lagret på telefonen – og som skal fungere som et slags kart – viser at det skal være mulig å klatre i is hele veien. Men det er tatt skrått nedenifra, ingen optimal vinkel.

Olslund og Karczmarczyk låser bilen. Månelyset skinner i den blanke isveggen. Dette er annen gang i historien noen skal forsøke seg på den beryktede isruten i Gudvangen.

Ved en brøytestikke er det farvel til asfalten. De snakker ikke. Fortsetter opp gjennom hard snø og løvskog, styrer ut i en steinrøys som gradvis forvandles til en røys av knust is. De fester stegjernene til støvlene, de siste 200 meterne balanserer Olslund og Karczmarczyk på et underlag av store isblokker. Når har disse løsnet? Og hvor i veggen satt de opprinnelig? I mørket avsløres få detaljer.

Klokken fire om natten ankommer de innstegspunktet. De har ingen tid å miste, blir enige om at Karczmarczyk klatrer første taulenge på 60 meter. Han klipper isskruene til selen mens Olslund trekker på seg varmejakken. Han plasserer seg helt i isens ytterkant så fallende biter ikke skal treffe ham i hodet. Pawel Karczmarczyk hever isøksen.

Det første hugget sitter som støpt.

FØRSTE ETAPPE

Tauet glir sakte ut av taubremsen til Martin Skaar Olslund. Han sikrer hvis Karczmarczyk faller. Isen ser tykkere ut enn den gjorde på bildet. Et godt tegn, det betyr at det blir lettere å sette gode isskruer på veien opp. De har med tolv.

Det er skruene som skal holde dem i live. I solid is kan de bære vekten av flere tonn – men i porøs, vannholdig is med luftlommer, tåler de minimalt. Tuppen er slipt, sylskarp – de skrus inn som et isbor. De fleste er i lett aluminium.

Lyskjeglen til Pawel Karczmarczyk beveger seg raskt opp den vertikale isveggen. Retningen på lysstrimen viser hva han konsentrerer seg om: Det over ham. Veien videre. Hvor skal han hugge øksen? Flere steder ser isen ut som blomkål. Iblant, når Olslunds hodelykt lyser ham opp nedenifra, ligner Karczmarczyk på Spiderman. Klistret til veggen, kryper han nærmest oppover – og tempoet er høyt.

Det er fortsatt mørkt i Gudvangen. Stillheten brytes av kontante slag fra øksebladene som treffer isen, strømmen av små og store isklumper som suser ned langs veggen. Og smellene når de treffer bakken.

FORELDRENEKT

I motsetning til klatring på fjell, finner man i teorien grep og sikring overalt på is. Det gir en følelse av flyt som er helt unik, mener Martin Skaar Olslund.

Isklatring var det eneste moren og faren hans nektet ham å drive med under oppveksten på Kongsberg. Den spinkle, sjenerte gutten fantes ikke høyderedd. Han testet alle klatreformer, og snappet opp ryktet om gode isforhold på Rjukan.

– En helg foreldrene mine dro på hytta, jeg var vel rundt 15 år, haiket jeg til Rjukan. Isen tiltrakk meg veldig. Det var følelsen av å nå steder i naturen som ellers er utilgjengelige, sier han.

Isen tiltrakk meg veldig. Det var følelsen av å nå steder i naturen som ellers er utilgjengelige MARTIN SKAAR OLSLUND — isklatrer

Olslund utviklet seg til å bli en av landets mest anerkjente og respekterte storveggklatrere, tross den unge alderen. Han har besteget sagnomsuste Cerro Torre i Patagonia, Tomahawk og Exocet – isruter i verdensklasse. Og han har soloklatret El Capitan i Yosemite-dalen.

I fast fjell kan man pugge ruten ned til hvert minste grep. I is handler alt om det foranderlige, det man ikke styrer.

NYOPPDAGET

– Det var ikke isklatrere her før, sier Olav Hylland (56), hotellsjef ved Gudvangen Fjordhotell, kvelden i forveien.

– Vi har oppdaget dem de siste tre–fire årene. Ryktet om masse is har spredt seg, sier han.

– Men de sier ikke i fra før de klatrer. Vi vet ikke at det er noen i fjellsidene før det plutselig blinker i hodelykter.

I fjor besteg en gruppe en av de lengste, litt enklere rutene ovenfor hotellet, men da de nådde toppen var de så slitne at de ikke kom ned og måtte hentes ut av et Sea King-helikopter.

– Mange feilberegner hvor høyt det faktisk er her. Det er ekstremt langt å klatre, sier Hylland.

– Men vi ønsker dem hjertelig velkommen! Vi trenger vinterturister, sier han og rekker over visittkortet.

– Ingen lokale driver med dette?

– Isklatring? Å nei, vi har lyst til å leve vi, vettu.

HÅNDVERK

Pawel Karczmarczyk sjekker temperaturmåleren: minus to grader. Det er perfekt. I streng kulde er isen sprøere, den kan sprekke opp rundt øksebladet, og man blir tvunget til å hugge gjentatte ganger på samme sted for å få god plassering. Nærmere null oppfører den seg mer plastisk. Men i plussgrader blir det farlig. Vil temperaturen vedvare?

Han står støtt på et slakere parti, lener venstre skulder til veggen, og fisker opp telefonen fra jakkelommen. Ifølge Yr.no skal temperaturen holde seg stabil utover morgenen.

Martin Skaar Olslund nærmer seg slutten av andre taulengde, rundt 120 meter over bakken. Isklatring er et håndverk, å lese isen er det viktigste man gjør. Han sier han aldri slår øksen inn i utbulinger, der isen kan ha spenninger og sprekke opp.

Han løfter øksen og slår den inn mellom to formasjoner, i en innsenkning, og passer på at den sitter i senterlinje av kroppen og helst så høyt at armen er strak. Øksebladet trenger en centimeter inn i isen. Huggene settes langt fra hverandre så ikke slaget fra den ene øksen slår ut isen der den andre øksen sitter. Da er man plutselig i fritt fall. Og den siste isskruen er det som forhåpentlig redder livet ditt.

Stegjernet er festet til de stive støvlene som en gammeldags skibinding. Olslund klatrer med to tagger foran som peker frem og litt skrått ned. Dobbel fronttagg gir mer støtte sideveis. Andre, som Pawel Karczmarczyk, foretrekker én fronttagg som gir bedre presisjon.

Olslund finner små kanter i isen han kan plassere taggene oppå, og spare krefter, i stedet for å sparke hardt. Er isen formasjonsløs har han ikke noe valg og tupper foten inn i veggen. Ofte flaker det ytterste islaget av og han må sette nytt steg i lagene innenfor. Bena beveges trappetrinnvis, før han drar ut nederste øks, mens øverste øks og føttene danner en stabil trekantformasjon.

Olslund stopper når tauet tar slutt, oppretter standplass. De tar en kort pause sammen – diskuterer videre linjevalg, og Karczmarczyk, som fører neste taulengde, overtar alle isskruene. I nesten tre kvarter blir Olslund stående alene på hyllen og se hvordan Nærøydalen lysner opp, han ser fullastede dumpere og lastebiler på steinbruddet langt der nede – de ligner små lekebiler i en sandkasse.

Plutselig lyder et drønn. Har noe løsnet?

Jeg vet ikke om noen plasser der det raser så mye is som der. Vi er her hver dag og hører drønnene stadig vekk FRODE ØSTHUS — jobber ved Fosslimonsteret

DALBUNNEN

– De første gutta som kom på jobb så plutselig to hodelykter som beveget seg oppover isen.

Frode Østhus, daglig leder ved Gudvangen Stein, ser over på andre siden av dalen, mot fjellsiden og stripen med is.

– Vi hadde aldri sett noen klatre der før, sier han og rister på hodet.

– Jeg vet ikke om noen plasser der det raser så mye is som der. Vi er her hver dag og hører drønnene stadig vekk. Det skjer når temperaturen svinger – noen ganger er én grad nok.

Igjen rister han på hodet.

– Vil man utfordre skjebnen, så er det bare å gjøre det.

Men i år har det vært helt spesielle værforhold i Gudvangen.

– Det har vært kaldt og stabilt, og isen har bygget seg opp kraftig, sier Østhus.

Østhus ser mot toppen, starten av Hardangervidda.

– Hvordan gikk det egentlig med dem?

DRØM

Samtidig sitter tre franske klatrelag hjemme i Chamonix og følger værmeldingen tett. De har også sett bildet, og booker flybilletter til Norge.

– Vi bestemte oss med én gang, sier Aymeric Clouet.

Den svært erfarne franske klatreren har drømt om Fosslimonsteret siden 2009. I Himalaya er det for tørt, i Alpene for mildt. Det er på Vestlandet man finner den beste isen i verden.

– Vi visste at vinduet for å kunne klatre ruten var svært lite. Vi visste også at det skulle mye til for å komme seg opp. Slike ruter er skjøre, det skal ikke mye til for at partier raser ut, stabil temperatur er avgjørende, sier han.

De følger været time for time, og studerer notater og filmer førstebestigerne gjorde i 2009. Planen er å pense seg inn på linjen med de faste boltene, bruke disse som sikring for å komme seg gjennom det farlige partiet. Klarer de det, så vil de mest sannsynlig nå toppen.

– Fosslimonsteret er en mulighet man kanskje bare får én gang i livet, sier Clouet.

OVERRASKELSEN

Martin Olslund og Pawel Karczmarczyk sitter inne i en slags hule i isen. Fra bildet på mobilskjermen ser de at fjerde taulengde inneholder to tynne issøyler etter hverandre. De hører et nytt drønn, rykker instinktivt til. Det er bare en lastebil som dumper stein.

Olslund klatrer videre mens Karczmarczyk sitter igjen i hulen, godt beskyttet mot fallende is. Isen videre er formasjonsrik, skjør og glassaktig, et tydelig tegn på at den er helt fersk. Det er uventet. Øksen treffer plutselig fjellet bak isen, som er svært tynn og skjør, og han klatrer så forsiktig han kan frem til søylen. Bruker han for mye kraft her, kan hele formasjonen løsne.

Det er fortsatt kaldt, søylen skal i teorien ha høy egenvekt og fint tåle 70 kilo. Samtidig må Olslund hugge hardt nok til at han får tak. Han hører noe som treffer hjelmen, ser opp. En strøm iskaldt vann kommer fossende ned. Han klarer ikke returnere, er presset til å fortsette oppover med en strøm av vann over seg, klatrer mot venstre side av søylen for å unngå vannet, men isen er mer porøs. I flere meter klatrer han i en iskald dusj.

Høyere oppe, på et lite utspring, legger han umiddelbart de gjennomvåte hanskene inntil magen, innenfor jakken. De må tørke. Kalde og ubevegelige fingre er livsfarlig. Det betyr også at ullundertøyet vil være fuktig i mange timer fremover. Han angrer på at han ikke tok med et par ekstra klatrehansker. Skalljakken er kledd i et panser av is og har stivnet.

Heldigvis har han med seg tykke varmevotter han bruker når han sikrer Karczmarczyk opp den samme taulengden. De er snart 500 meter over bakken. Nå trekker han på seg hetten for å unngå vann i nakken.

ISEN

En forutsetning for at det skal bygges is, er vannsig hele vinteren.

– Snøen kom før kulden i år, sier Olav Hylland ved Gudvangen Fjordhotell.

Oppe på kammen over stupet satte derfor ikke telen seg skikkelig, under det beskyttende snølaget fikk vannet flyte tilnærmet fritt. Men for vedvarende islinjer må også temperaturen være lav over lange perioder.

– På hotellet har vi ikke sol fra 12. november til 12. februar. Oppe i Nærøydalen kan solen være borte i et halvt år.

I tillegg er Fosslimonsteret vendt mot nord, og vannet som kommer fra Hardangervidda er svært kaldt. Det skal altså ikke mye til at det fryser. Når isen først fester seg til fjellet, vil vannet som renner oppå isen få voldsom nedkjøling. Selv små bekker forvandles til noe monumentalt og sterkt.

For eksempel kan blank stålis som materiale tåle sammenligningen med metall. Og isen bygger seg fort opp, men den raser enda raskere ned.

UTFORDRINGEN

Klokken er nå ti. Temperaturen holder seg fint, men det er to grader kaldere på rundt 500 meter, der de to klatrekameratene står på en hylle og speider opp mot hengende istapper. Etter noen litt lettere taulengder på et mindre bratt parti, er de kommet til rutens vanskeligste punkt.

Det er spesielt én svær issøyle som bekymrer dem. De må holde seg langt unna. Enda verre er det at det 50 meter høyere opp er mindre is enn de trodde. En søyle som forbandt linjen må nylig ha løsnet. For å komme videre må de «drytoole» – klatre på bart fjell med stegjern og øks de hekter på lister og i sprekker i fjellet. De har heldigvis flere fjellsikringer på selen. De tar seg god tid til å diskutere hvordan de skal angripe partiet.

Olslund fortsetter. Klatrer i sikksakk mellom store isformasjoner, gjør en skummel travers fra høyre mot venstre. Det er til dels tynn is her, og over ham henger svære søyler, hvorav den ene ser svak ut. I nesten tre timer forsøker han ulike veier forbi det blanke fjellpartiet. Så ser han dem: boreboltene.

Under førstebestigningen i 2009 boret Robert Jasper og Robert Schäli faste bolter inn i fjellet ved rutens vanskeligste parti. Dette gjør klatringen tryggere, men bryter samtidig med norsk klatreetikk og standard om sporløs ferdsel i naturen. Bestigningen i 2009 var kontroversiell. Martin Skaar Olslund har med en fastnøkkel for å fjerne boreboltene, for å reetablere det urørte.

Nede på hyllen begynner Karczmarczyk å bli kald. Olslund lager standplass, sikrer, så han skal få varmen. Det er mellom fem og ti meter fra dem og opp til der isen fortsetter. Og derfra vet de at siste etappe til topps skal være mulig å bestige. Men fjellet er blankskurt og overhengende. Karczmarczyk gjør et forsøk og leter etter is og steder å sette fjellsikringer. De har snart vært ute i ti timer.

Mørket vil komme, sulten. Hva skal de gjøre?

EVENTYRET UTE

Martin Olslund og Pawel Karczmarczyk rekker ikke frem til boreboltene. De står under søylen som skulle ta dem videre – men som er brukket tvers av høyt oppe. Det fosser vann fra den, som betyr at den kan bygge seg raskt opp i kaldt vær. Men ikke raskt nok til at de kan vente.

De bestemmer seg for å snu. Fem meter skiller dem fra suksess.

Nå må de rappellere ned i 60 meters etapper – like langt som tauet. Ingenting skal etterlates i veggen. Derfor borer de inn to hull på skrå med den lengste isskruen slik at de treffer hverandre dypt inne i isen. Tauet føres deretter gjennom isen ved hjelp av en krok og kan nå enkelt dras ned ved neste rappell 60 meter lenger nede.

Det er som om de aldri har vært der.

To timer senere senker mørket seg over Nærøydalen. De planter bena på bakken. Karczmarczyks øyne er blanke. Han er trøtt.

– I dag slo monsteret oss, sier han mens han kommer gående ned steinrøysen med tauet over skuldrene.

SISTE HUGG

Når franskmennene fem dager senere når det samme partiet, er søylen igjen så lang at den binder ruten sammen. Fosslimonsteret strekker ut en hjelpende hånd.

De klipper seg på de faste boltene, hugger seg opp gjennom det vanskeligste partiet, og kommer seg trygt opp til siste etappe. Franskmennene når toppen.

Én uke senere publiserer Norsk-klatring.no nyheten: «En av verdens råeste is-ruter er repetert».

– Det er det som er så fascinerende med isklatring, sier Martin Skaar Olslund.

– Isen har bygget seg opp utrolig raskt.

Han bare ler når han tenker på hvor nær han var å kunne fjerne boltene.

– De har en litt annen holdning til det med faste bolter nedover i Europa, sier han.

– Uansett, det har aldri vært mer is her enn det er akkurat nå, sier Olslund.

– Dere vil prøve en gang til?

– Ja, vi tenker det.

LIVSMINNE

I mellomtiden unner Pawel Karczmarczyk seg en tur i alpinbakken ved Tryvann i Oslo. Han svinger seg ned de oppkjørte løypene. Så faller han. Benet brekker.

– Jeg merket det umiddelbart. Benet hang liksom ikke sammen lenger, sier han på telefon.

At det han driver med kommer med en risiko for stygge skader, har han akseptert. At benet går fyken under en kosetur på ski, er verre å forstå. Han har fått operert inn en titanplate fra kneet og ned til foten.

– Livet er ironisk, eller hva? sier han.

Samme dag polakken skrives ut av sykehuset, er den franske klatreren på vei hjem til Chamonix.

– Det er det råeste jeg har klatret på is, sier Clouet.

Han står utenfor innsjekkingen til Brussels Airlines på Gardermoen. Det er 50 minutter til flyet forlater Norge.

– Vi var ekstremt heldige. Og veldig slitne. Men vi kommer til å huske dette resten av livet.

Han viser bilder fra bestigningen, en selfie.

– Vi visste faktisk ikke at noen andre prøvde før oss, sier han og ler:

– Men det er jo ingen konkurranse dette her.

Clouet går gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen og forsvinner, klar for neste ekspedisjon i Nepal. Samtidig er Olslund på vei tilbake til Gudvangen med øks og stegjern. Han kan fortsatt bli første nordmann til å bestige Fosslimonster én gang for alle.

I Pawel Karczmarczyks fravær har han fått med seg en svensk klatrer. Men de ser det allerede fra veien: Søylen har rast ut igjen, sammen med større deler av midtpartiet.