↓

Nikolai Tefre Lunder har svømt 3800 meter, syklet 180 kilo­meter og løpt 42 kilometer – på 11 timer og 26 minutter. Hjertet hans har slått over 100.000 ganger, og for hvert eneste slag pumpet rundt én desiliter blod ut i kroppen. Over 10.000 liter blod har skyllet gjennom organene hans i løpet av konkurransen.

Nå er det over. Han ser slørete opp mot himmelen. Det hvite i øynene hans er grønt. Hjertet sakker farten. Blodtrykket faller – og det samme gjør han.

23-åringen graver først ansiktet ned mellom to steinheller, før han ruller rundt på ryggen og får et ullteppe over kroppen. ­Armene ligger nesten livløst ut til siden, en kamerat forsøker å få i ham vann. Men Lunder er vanskelig å få kontakt med.

Han ligner, som mange av deltagerne etter målgang i et av verdens tøffeste triatlon, Norseman, på et menneske som er i ferd med å dø.

Mysteriet. To uker senere, på sirkulasjonsfysiologisk laboratorium på Aker sykehus.

Jonny Hisdal (49), professor ved Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo, blar gjennom en bunke papirer fra Fürst Medisinske laboratorium. Det er blodprøvesvar fra over 100 deltagere – alle anonymisert – tatt etter målgang.

– Se på denne deltageren, sier han.

I blod finnes flere stoffer og molekyler – biomarkører – som kan måles, og som forteller noe om kroppens tilstand. Hisdal peker på muskelenzymet «ck», som skilles ut i blodet ved muskelødeleggelse.

Normalt har voksne personer ck-verdier i området 40–400 µmol/L. Men deltagerens konsentrasjon ligger over 26.000, et tegn på alvorlig muskelskade, som kan gi akutt nyresvikt – og som i verste fall er dødelig.

Forhøyede verdier av enzymet asat, som finnes i hjerte- og lever­celler, kan ses de første døgnene etter et hjerteinfarkt eller en leverskade. Og deltageren har en asat-verdi på 979 – 20 ganger øvre referansegrense på 45 µmol/L. Slike verdier kan også ses ved akutte hepatitter og store skader av skjelettmuskulatur.

Slik bare fortsetter det. Testosteronnivået i bunn. Høye betennelsesreaksjoner i kroppen. 

– Og her ser du hjertesviktmarkøren NT-proBNP, sier Hisdal.

For en voksen person er referanseområdet under 85 ng/L. Deltagerens verdi er 753 – og Hisdals forskerteam sitter på NT-­proBNP-målinger på nesten 2500 ng/l.

– Isolert sett sammenlignbart med hjertesvikt eller infarkt, sier Hisdal, og legger arket tilbake i bunken.

Beskyttet. – Det er skikkelig moment i dette nå, sier Stein Ørn (51), mannen som trolig sitter på flest svar.

Han er professor ved Universitetet i Stavanger og overlege ved kardiologisk avdeling ved Stavanger Universitetssykehus. Ørn er også stefar og trener til toppsyklisten Aleksander Kristoff.

– Det er ikke god nok forskning på denne responsen, bevisst­heten rundt dette er begrenset, sier han.

Ørn har målt troponinkonsentrasjonen i blodet til 1000 deltagere like etter målgang i det 90 kilometer lange Nordsjørittet i Stavanger. Troponin brukes vanligvis som en markør for hjertemuskelskade, og Ørn fant nivåer som tilsvarte hjerteinfarkt hos nesten 80 prosent av deltagerne.

– Hvis du bare ser på tallet så er det mange som blir sjokkert. Men dette er ikke dramatisk og ikke farlig. For verdien går raskt tilbake, sier han.

Det er fysisk inaktivitet som er en stor trussel mot folkehelsen, og det er langt farligere å være fysisk inaktiv enn fysisk aktiv.

– Det er når organene aldri blir stresset og utsatt for slike aktiviteter man bør bli bekymret, sier han.

– Organene må belastes regelmessig for at de skal fungere optimalt.

Han trekker frem forskning han har publisert i Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports, om crp-nivåene hos de samme syklistene. Crp skilles ut i leveren og sier noe om betennelsesreaksjoner i kroppen. Syklistene ble delt i fire kategorier, fra de sprekeste deltagerne til de minst spreke.

– De sprekeste hadde lavere crp-nivåer i kroppen enn de minst spreke. Og det til tross for at anstrengelsen og den fysiske belastningen hadde vært mye høyere under rittet, sier Ørn.

– De minst spreke får altså oftere små og store betennelsesreaksjoner i kroppen, som blant annet kan forklare mye av det ubehaget mange føler ved å komme i gang med fysisk aktivitet. Kroppen tilpasser seg etter hvert belastningen, sier han.

– Er dette overførbart til markørene som tyder på hjertemuskel-skade og hjertesvikt?

– Det gjenstår å finne ut.

Paradoks. Flere leger bekrefter at dette er verdier som også kan ses hos alvorlig syke intensivpasienter. Blant annet sier Haakon Lindekleiv, lege og fagsjef ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, at dette «isolert sett er prøvesvar vi ser hos pasienter med store muskelødeleggelser, hjertesvikt og begynnende multiorgansvikt»

Så hvorfor dør de ikke? Risikoen for å dø i slike konkurranser er minimal, statistisk sett dør cirka én person per 100.000 deltagere. Hjerteinfarktrisikoen for syklister er opp mot 18 prosent lavere enn hos inaktive, viste en dansk studie publisert i Circulation i 2016. 

Og i 2013 viste forskere fra Paris Cardiovascular Center at Tour de France-syklister har over seks år høyere gjennomsnittlig levealder enn normalbefolkningen. 

Er Nietzsches aforisme den nærmeste forklaringen her, at det som ikke dreper oss, gjør oss sterkere? Kroppen er jo konstruert for å overleve.

Målinger av blodprøver på hjertemuskelskade (troponiner) og hjertesvikt (bnp) er i utbredt klinisk bruk ved utredning av pasi­enter med hjertesykdom og i diagnostikk av hjerteinfarkt og hjerte­svikt. Men hvordan skal man skille hva som er ekte sykdom fra en normal fysiologisk reaksjon på hard fysisk aktivitet?

I 30 år har forskningen på feltet omtrent stått stille. Men nå har flere miljøer våknet. Og norske forskere baner vei.

Hardkjør. Etter sykkeletappen i 2016 måtte Hovda bryte konkurransen og ble sendt på sykehus av legen som undersøkte ham.

– På sykehuset fikk jeg beskjed om at jeg hadde blodpropp i lungene og at det var veldig alvorlig, sier Allan Hovda (33) da vi møter ham igjen et par uker senere, med årets blodprøvesvar for hånd.

– Men jeg følte meg langt ifra nær døden, sier han, og ler.

Hovda har tre Norseman-seire, og trolig Norges mest slitesterke kropp. Noen få dager etter sykehusinnleggelsen i 2016 var blodverdiene innenfor referanseområdet igjen, og han deltok uken etter i et nytt Ironman. Og vant.

– Menneskekroppen er fantastisk, sier han.

– Synes du ikke det er litt ekkelt å vite hvor slitne dere faktisk blir?

– Nei, men jeg synes det er veldig interessant. Man antar bare at idretter som dette er usunt å bedrive. Men disse målingene viser at vi tåler det.

Norsemans rekordinnehaver, Lars Christian Vold (27), blir heller ikke skremt. Han var kjent for å være ta seg fullstendig ut inn mot mål – litt Petter Northug-aktig. 

– Det er både deilig og helt forferdelig å være så sliten. En helt ut av deg selv-opplevelse som fascinerte meg veldig der og da. Jeg kunne se på meg selv i tredjeperson, sier Vold som nå har nå to små barn og full jobb som psykolog. 

– Men jeg må jo innrømme at jeg oftere og oftere tenker på om jeg kan ha tatt skade av det jeg holdt på med. Men det er lite som tyder på det, sier han.

Allan Hovda tror ikke at Norseman er i ytterkant av hva menneskekroppen tåler.

– Jeg stoler veldig på sikkerhetssystemene i kroppen, det er vanskelig å overstyre det. Kroppen sier ifra på ulike måter når det er fare på ferde. Men flere ganger har jeg tenkt at jeg vil prøve å løpe til jeg besvimer, altså prøve å ignorere alt som sier at jeg skal stoppe, all smerten, slik at kroppens siste skanse blir å besvime, sier han.

– Jeg lurer på om det i det hele tatt er mulig.

Plutselig, da deltageren stanset, skrudde systemet seg av. Deltageren slapper av mer enn det kroppen er klar for, blodtrykket faller, som er grunnen til at flere besvimer. Ved å løfte bena øker fyllingstrykket til hjertet, og hjernen vil få mer blod.

– Simon! Din sjuke jævel, ljomer det plutselig ut i den svale vinden.

Deltager 38 nærmer seg, minner om en doven sensommerveps.

– Du er sjuk, ass, roper kameraten imponert.

Og har jo rett: Hadde han blitt sendt på sykehus nå, ville ­legene trolig ikke kunne utelukke hverken infarkt, nyresvikt eller blodpropp i lungene – det har skjedd flere ganger tidligere i Norsemans historie. Blant annet med dagens nest raskeste utøver, ­Allan Hovda, i 2016.

Topptur. På Gaustatoppen sprer en nydelig rest av sol fortsatt litt varme i den norske tynnluften. Godt for tilskuerne. ­Kvelende for de halvtomsete og utsvettede triatletene.

– Nei, uff. Det er ikke så godt å se på, kommenterer en tilskuer, og setter tennene i en vaffel påsmurt nok rømme og bringebær til at halve innholdet skvises ut mellom fingrene.

På bakken ligger en deltager på ryggen mens helsepersonell løfter bena hans. Kroppen er rett og slett blitt fartsblind. I over tolv timer har det sympatiske nervesystemet vært i høyspenn – et slags krisesystem som aktiveres ved blant annet nedkjøling, oksygenmangel og fysiske anstrengelser, og som øker pulsen og blodtrykket.

Tegn på død. I slutten av august publiserte nederlandske forskere oppsiktsvekkende resultater i det anerkjente tidsskriftet Circu­lation. De målte troponin-konsentrasjonen hos 725 eldre deltagere i verdens største marsj, den fire dager lange Nijmegenmarsjen. 

Målingen ble utført like etter rundt åtte timers gange med snittbelastning på 68 prosent av maksimal hjertefrekvens. Også her fant forskerne økt troponin-konsentrasjon hos ni prosent av deltagerne.

27 prosent av disse hadde dødd eller gjennomgått omfattende hjertesvikt da de skulle testes på nytt etter 43 måneder. Blant deltagere som målte normale troponin-nivåer rett etter marsjen, var det kun syv prosent som hadde lidd samme skjebne. 

Forskerne skriver at funnet kanskje ikke kun betyr at de høye troponin-nivåene skyldes en fysiologisk respons på utholdenhetsaktivitet, men også kan være en tidlig markør på økt risiko for død og hjertesvikt.

Gir blodprøvesvarene etter målgang grunn til bekymring ­likevel?

Forskerinteressen. Nesten uten unntak har Norseman-forskerne funnet normale blodverdier og kroppsfunksjon dagen før start, altså i en hvilende, frisk kropp.

Ett døgn senere er tilstanden dramatisk endret innenfor ribbena.

– Vi var jo klar over at biomarkøren ville øke. Men vi visste ikke at verdiene skulle være så skyhøye, sier Jonny Hisdal.

I tillegg til forskere fra Norges idrettshøgskole, Oslo universitetssykehus, Universitetet i Oslo og Sykehuset i Vestfold, sam­arbeider de med forskere i Nederland, Tyskland, England og USA. Interessen for studiene har vært stor. For det er ikke bare blodverdiene som vekker oppmerksomhet.

De finner også svekkelser i selve blodårefunksjonen, åreveggene har ikke den samme evnen til å utvide seg etter konkurransen som før – nøyaktig det samme som Hisdal ser hos pasienter med hjerte- og karsykdommer. De har endog sett store utvidelser av hjertekammeret og en betydelig svekkelse av hjertets pumpefunksjon – helt spesifikt for hjertesvikt.

– Jeg ser for meg tre scenarioer, sier Hisdal.

– Kan de få varige mén av dette? Er det bare en forbigående tilstand, som er det mest sannsynlige? Eller er dette en form for prekondisjonering – at det gir beskyttelse senere?

Redder liv. – Utfordringen er å skille denne reaksjonen fra en annen form for overbelastning. Man kan ha med seg flere risikofaktorer inn i belastningen og få økte nivåer på grunn av det. Det er disse menneskene vi må finne, sier Stein Ørn, som bekrefter at det nå pågår «omfattende forskningsaktivitet» på dette. 

Problemstillingen er høyaktuell. De seneste årene har flere profilerte idrettsutøvere fått hjertestans, selv om de tilsynelatende har vært friske.

Ett døgn etter at Ørns forskerteam tok blodprøver under målgang i Nordsjørittet, testet de nemlig samtlige deltagere på nytt. Hos de aller fleste så hadde den høye troponin-konsentrasjonen gått tilbake til normalnivå.

Men ikke hos alle. Hos noen var verdiene fortsatt høye.

– Blant åtte av dem med høyest troponin 24 timer etter avsluttet belastning, fant vi alvorlig hjertesykdom selv om de var uten symptomer og trodde at de var helt friske, sier Ørn.

I 2018 kom forskere ved UiO og Akershus universitetssykehus (Ahus) med to nye studier, basert på Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (Hunt-studiene) som viste at de som hadde hjertesykdom, hadde høye nivåer av troponin lenge før de fikk symptomer – sammenlignet med dem som holdt seg friske. En slik blodtest kan altså varsle om sykdom. Men dette var snakk om blodprøver tatt av friske personer i hviletilstand.

Det spesielle med Ørns funn var at blodprøvene tatt i forkant av Nordsjørittet, viste helt normale verdier.

– Det er mulig at vi reddet åtte personer med metoden, sier Ørn.

– Vil dette si at det hos enkelte kun er hard aktivitet som kan avsløre hjertesykdom?

– Jeg vil i alle fall si at det er grunn til å tenke nytt hvis man skal lete etter underliggende hjertesykdom hos mosjonister. Personer som trener utsetter seg jevnlig for langt større belastning enn det de utsettes for når de testes på et sykehus eller legekontor. Kanskje vil det i fremtiden være mulig å bruke treningen til å diagnostisere hjertesykdom hos disse personene?

Ørn jobber med flere nye prosjekter.

– Du treffer oss i en følsom fase i vår utvikling, kan du si.

– Hva mener du med det?

– Vi arbeider med å utvikle en ny testmetode. Vi prøver å finne en måte som kan fortelle oss forskjellen på en normal og en unormal hjertereaksjon på hard fysisk belastning. Vi er foreløpig i utviklingsfasen, og det er for tidlig å si noe om vi vil lykkes, sier han.

– Men det handler jo om i større grad å bruke slike blodtester i trening og aktivitet som gir denne reaksjonen. Det er mye mer sensitivt.

Faresonen? Tilbake på sirkulasjonsfysiologisk laboratorium på Aker sykehus er Jonny Hisdal ekstra spent når han får inn blodprøvesvarene fra runde tre – tatt to uker etter konkurransen. Har noen fortsatt tegn på hjertesvikt? 

– Alle vi har testet ser ut til å være tilbake til normal funksjon, og med normale blodverdier, sier Hisdal.

– Det forsterker teorien om at dette er en forbigående tilstand.

Han diskuterer en pasient med lege og doktorgradsstudent Christoffer Nyborg (31), som har ansvar for blodverdiene i dette pågående forskningsarbeidet.

– Du kan jo også snu om på hele vinklingen her, sier Nyborg.

– Tenk på at en gammel dame på 85 år som har hjertesvikt går rundt og er like sliten som en frisk person som nettopp har løpt Ironman. Det sier mye om hvor tøft det er å gjennomgå – og at dette kanskje er noe vi skal ta med oss videre for å forstå pasienter bedre.

Forskerteamet fikk et par dager etter årets Norseman beskjed fra en blodanalytiker på Fürst om å umiddelbart ringe opp en av deltagerne for å høre om alt var bra. Prøvene tydet på at det meste hadde sviktet, muskelødeleggelsen var enorm.

– Men, ja, han var helt fin han, sier Hisdal og ler.

– Bortsett fra at han hadde litt vondt i magen. Han hadde jo trykket i seg 40 pakker energi-gel underveis.

ola.halvorsen@dn.no

Ikke skremt. En halvtime etter målgang sitter Nikolai Tefre Lunder på en steinhelle og ser tomt ut i luften. Nedenfor Gaustatoppen strekker Hardangervidda seg helt over til Eidfjord, der konkurransen startet. Han drikker vann. 

Hjertet pumper mindre blod ut i kroppen nå, men selv om han normalt har hvilepuls på 40, stabiliseres nå hjertefrekvensen 10–15 slag høyere – et tegn på at immunsystemet er aktivert – kroppen er i gang med å restituere. 40 slag i minuttet er ikke nok for å dekke alle behov. Muskelfibre og bindevev er revet over. 

Kroppen hans kommer til å kreve et sted mellom 30.000 og 50.000 ekstra hjerteslag mens han hviler de neste dagene.

To dager senere er Lunder tilbake på jobb som trainee i selskapet Fredensborg Fritid.

– Kroppen glemte heldigvis ganske fort hvor vondt det var, sier han.

– Hva synes du om disse blodverdiene forskerne har funnet?

– Det høres jo helt vilt ut, sier han.

– På en annen side kan jeg godt forstå det. Jeg kjenner det igjen i hvor sliten jeg var. Jeg husker nesten ingenting fra den siste timen annet enn at jeg bare ville legge meg ned, falle om rett og slett.

– Kommer du til å delta igjen?

– Jeg … jeg håper det. Det ga mersmak.

Les også: Norske hjertespesialister forsker på hvorfor topptrente hjerter ser syke ut