tekst Ola Jordheim Halvorsen
foto og video Jimmy Linus

7. november 2019
Reykjavik, Island / Århus, Danmark

Snart kan para-utøvere bli jordens raskeste mennesker.

Proteseracet

Sport

«Vet du hva som har skjedd?» spurte Kim Wagner.

Dansken husker det som om det var igår. Daniel, hans 14 år gamle sønn, hadde nettopp våknet fra narkosen. Benet var saget av ti centimeter over kneet.

«Ja, jeg tror det», svarte Daniel, og så ikke engang ned på den bandasjerte benstubben.

«Jeg tror benet mitt er borte.»

daniel wagner

Paralympisk utøver



Født i 1993 i Vejle i Danmark.


Mistet benet etter en trampolineulykke i 2008.


Konkurrerer i klassen T42 (for personer som har amputert ett ben over kneet).


Har totalt fire bronse og tre sølv i paralympiske leker og para-VM.


Løper og hopper for medalje i para-VM i friidrett i Dubai, 7.–15. november.

Ettbensfantomet. Wagner mistet benet da han skadet seg stygt i en trampolineulykke. Smertene er nå borte, og protesene hans blir bedre og bedre.

Poesi og teknologi. Vulkanøya Island er i hovedsak en vakker skorpe som dekker en enorm indre uro. At det gjenspeiles i verdens høyeste konsentrasjon av skjønnlitterære forfatterskap er på en måte forståelig. Men ledende på høyteknologiske proteser?

Ikke sjelden lander muskelbunter med manglende lemmer på Keflavik Airport og eskorteres inn i et islandsk industrieventyr, etablert i 1971 av ortopeden Össur Kristinsson. Han oppfant silikontrekket som trekkes over benstubben og beskytter den, som får protesen til å sitte fast – og som alle med amputerte ben er avhengig av.

Kristinssons oppfinnelse forbinder altså det organiske med det teknologiske.

Hvor poetisk er ikke det?

Fremtidskarbon. Etter halvannet års utviklingsarbeid får Daniel Wagner teste en rekke nye prototyper hos Össur. Løpeprotesene blir tilgjengelige for alle før OL i Tokyo.

Rød løper. – Jeg er sulten allerede, sier Daniel Wagner.

Rundt ham står maskiningeniører, biomekanikere, bioingeniører og ortopediingeniører og diskuterer robotiserte maskiner som lager selvtenkende knær og hender. Össur, som selskapet heter, har rundt 3000 ansatte og omsetter for milliarder av kroner – og har Daniel Wagner som en av sine viktigste testpiloter.

Dansken, som er blitt 26 år og stjerne i det paralympiske miljøet, setter til livs en neve stenfrie druer, og signaliserer at han er klar til å prøve noen nye løpeproteser,  blades, som er utviklet gjennom halvannet år.

Testbanen strekker seg som en rød løper gjennom kontorlandskapet der 150 ansatte skriver instruksjonsmanualer, og ender på terskelen til en avdeling så hemmelig at vi ikke engang får nærme oss den.

Wagner rykker til. Lander det første steget på venstre fot – skapt av vår himmelske far, Skaperen selv. Så løfter han frem høyre kneledd – produsert av «årets entreprenør» i Tyskland i 2003, Hans Georg Naeder, god for 20 milliarder kroner og eier av Ottobock, Össurs hovedkonkurrent.

Kneets rotasjonshydraulikk er skreddersydd for å mestre høy skrittfrekvens, så Wagner kontrollert kan skyte frem løpeprotesen, som er laget her på Island av 100 prosent karbonfiber, og formet etter gepardens bakben – det raskeste dyr på jord.

God som noen.  Før han skjøt og drepte sin kone og ble buret inne, rakk Oscar Pistorius å vise at man ikke trenger ben for å løpe fort. Sørafrikaneren vant VM-sølv på 400 meter stafett og ble i 2012 OLs første deltager med to amputerte ben.

Selv om det fortsatt strides om protesene gir en fordel eller ulempe, og parautøverne siden er holdt utenfor OL-arenaen, ble Pistorius en pionér og et varsel på hva som kommer. For nå er parautøverne flere og bedre enn noen gang. Under VM for parautøvere i Dubai, som startet torsdag 7. november, deltar 123 nasjoner, 23 flere enn under forrige mesterskap.

Deriblant amerikanske Blake Leeper (30), som i sommer senket 400-meterrekorden til 44.38 – det hadde holdt til fjerdeplass i VM i Doha tidligere i høst. Den tyske lengdehopperen Markus Rehm (31), som mistet det ene benet i en wakeboard-ulykke, har en personlig rekord på 8,48 meter – som i Doha ville holdt til gull. Rehm har sagt han skal bli den første til å slå Mike Powells 28 år gamle verdensrekord på 8,95.

Så raskt utvikler parasporten seg, at newzealenderen Liam Malone, som ble regnet som en av sportens raskeste, sluttet i fjor i en alder av 24 år, for å heller satse på en karriere innen teknologi og kunstig intelligens. Malone løp 100 meter på 10,90, og er overbevist om at mennesker med proteser vil slå Usain Bolts rekorder. I 2018 ble han i et intervju med tenketanken Ideaxme, oppfordret til å sende nettopp Bolt en melding:

«Kroppen din er utdatert», sa han.

Startproblemer.  I starten av løp er protesene dårligere enn benet, men i toppfart kan det fungere vel så bra. Derfor tror Daniel Wagner at den første rekorden parautøvere kan sette, er på 400 meter.

Pioner. Oscar Pistorius ble den første utøveren med to benproteser til å delta i OL.
Foto: Charlie Forgham-Bailey / Rex / NTB Scanpix

Seig. Parautøver Blake Leeper løp i sommer 400 meter 44.48. Verdensrekorden er på 43.03.
Foto: Ben Stansall / AFP / NTB Scanpix

Spretten. Markus Rehm har hoppet 8,48 meter. Mike Powell har verdensrekord på 8,95.
Foto: Anke Waelischmiller / Sven Simon / NTB Scanpix

Kvikk. Liam Malone ble dobbelt paralympisk gullvinner i Rio og løp 200 meter på 21.06. Verdensrekord: 19.19.
Foto: Carlos Garcia Rawlins / Reuters / NTB Scanpix

God som noen.  Før han skjøt og drepte sin kone og ble buret inne, rakk Oscar Pistorius å vise at man ikke trenger ben for å løpe fort. Sørafrikaneren vant VM-sølv på 400 meter stafett og ble i 2012 OLs første deltager med to amputerte ben.

Selv om det fortsatt strides om protesene gir en fordel eller ulempe, og parautøverne siden er holdt utenfor OL-arenaen, ble Pistorius en pionér og et varsel på hva som kommer. For nå er parautøverne flere og bedre enn noen gang. Under VM for parautøvere i Dubai, som startet torsdag 7. november, deltar 123 nasjoner, 23 flere enn under forrige mesterskap.

Deriblant amerikanske Blake Leeper (30), som i sommer senket 400-meterrekorden til 44.38 – det hadde holdt til fjerdeplass i VM i Doha tidligere i høst. Den tyske lengdehopperen Markus Rehm (31), som mistet det ene benet i en wakeboard-ulykke, har en personlig rekord på 8,48 meter – som i Doha ville holdt til gull. Rehm har sagt han skal bli den første til å slå Mike Powells 28 år gamle verdensrekord på 8,95.

Så raskt utvikler parasporten seg, at newzealenderen Liam Malone, som ble regnet som en av sportens raskeste, sluttet i fjor i en alder av 24 år, for å heller satse på en karriere innen teknologi og kunstig intelligens. Malone løp 100 meter på 10,90, og er overbevist om at mennesker med proteser vil slå Usain Bolts rekorder. I 2018 ble han i et intervju med tenketanken Ideaxme, oppfordret til å sende nettopp Bolt en melding:

«Kroppen din er utdatert», sa han.

Startproblemer.  I starten av løp er protesene dårligere enn benet, men i toppfart kan det fungere vel så bra. Derfor tror Daniel Wagner at den første rekorden parautøvere kan sette, er på 400 meter.

Pioner. Oscar Pistorius ble den første utøveren med to benproteser til å delta i OL.
Foto: Charlie Forgham-Bailey / Rex / NTB Scanpix

Seig. Parautøver Blake Leeper løp i sommer 400 meter 44.48. Verdensrekorden er på 43.03.
Foto: Ben Stansall / AFP / NTB Scanpix

Kvikk. Liam Malone ble dobbelt paralympisk gullvinner i Rio og løp 200 meter på 21.06. Verdensrekord: 19.19.
Foto: Carlos Garcia Rawlins / Reuters / NTB Scanpix

Seig. Parautøver Blake Leeper løp i sommer 400 meter 44.48. Verdensrekorden er på 43.03.
Foto: Ben Stansall / AFP / NTB Scanpix

Spretten. Markus Rehm har hoppet 8,48 meter. Mike Powell har verdensrekord på 8,95.
Foto: Anke Waelischmiller / Sven Simon / NTB Scanpix

Pioner. Oscar Pistorius ble den første utøveren med to benproteser til å delta i OL.
Foto: Charlie Forgham-Bailey / Rex / NTB Scanpix

Ettbensfantomet. Når Daniel Wagners protese treffer bakken, høres det ut som om noen spenner en fjær. All kraft i steget absorberes i protesen, som presser seg sammen og lagrer energien som frigis når han sparker ifra. Der forskning har vist at en vanlig fot kan gi 240 prosent energi fra steget tilbake, returnerer protesene foreløpig ikke mer enn 90 prosent.

– Men denne protesen har mer aggressiv geometri, sier Aron Albertsson, maskiningeniør og utvikler i Össur, mens han følger den danske løperen som spurter gjennom kontorlandskapet.

Wagner er rask, har paralympiske medaljer i lengdehopp og 100 meter. En ansatt som har reist seg og skal på do, undervurderer farten hans.

–  Whoops!  sier Albertsson og Wagner bråstanser, for å ikke krasje.

Ingeniørene har lekt med form og geometri i 20 måneder, men har landet på noe som ligner grunndesignen etter gepardbenet. Små justeringer har imidlertid enormt å si. Hvor langt under kneet kommer «bendet»? Hvordan skal protesen pendle, hvor er sentermassen i den? Og tåpartiet? Wagner vil ha et blad som minner om forfotløping, som dytter ham fremover.

Proteseutvikling handler mye om følelse. Det er ingen elektronikk, sensorer, magneter eller annet som skaper fremdrift.

– Det er en helt enkel fjær. Men den er full av teknologi, design og funksjon, sier Albertsson.


Det er en helt enkel fjær. Men den er full av teknologi, design og funksjon

Aron Albertsson – maskiningeniør og utvikler i Össur


– Så vi er helt avhengig av topputøvere som klarer å formidle følelsen av å løpe på den. De er den viktigste brikken i utviklingen.

Wagner kommer gående tilbake, puster tungt, han sies å være en av de beste til å forklare hvordan en protese føles.

– Det er noe i denne jeg liker, sier han.

– Jeg får et «push».

– Er det et bra push, spør maskiningeniør Maria Gudrun Sveinbjörnsdottir.

– Ja. Den dytter meg forover.

Wagner leter etter ordene, beveger armene som når han løper.

– Men jeg må nesten forandre teknikken litt, kjenner jeg. Det føles som om det er lettere å plassere foten med denne.

Nye idealer. – Man kan rett og slett tenke seg Paralympics som det neste store, som der du ser det nye supermennesket, som er en kombinasjon av biologi og teknologi, sier Sigmund Loland (62), professor ved Norges idrettshøgskole.


Man kan rett og slett tenke seg Paralympics som det neste store, som der du ser det nye supermennesket, som er en kombinasjon av biologi og teknologi

Sigmund Loland – professor ved Norges idrettshøgskole


– Menneskenes idealer er jo historisk betinget, og kanskje er det den som er best til å bygge seg selv ved hjelp av alle tilgjengelige midler som står frem som helten i fremtiden?

Loland mener det allerede er i gang, også på andre områder enn i parasporten, som for eksempel i skjønnhetsindustrien.

– Vi er i et grensefelt nå, der biomedisin og bioteknologi begynner å gjøre kjempefremskritt med proteser, implantater, kirurgi, finkirurgi, individualisert medisin, medikamenter som er tilpasset akkurat din fysiologi, din genetiske egenart.

Dette diskuteres mye i bioetikken, temaet er «human enhancement» – menneskelig forbedring; når går funksjonsnedsettelse over til å bli funksjonsfremming?

– Dette er noe vi må begynne å forholde oss til, både i idrett og samfunn, sier Loland.

– Og der tror jeg kanskje Paralympics er en type Formel 1, det er en frontsone, som viser hva som kan være mulig.

Big in Japan. De slanke, lette løpeprotesene av karbonfiber ble oppfunnet av den amerikanske ingeniøren Van Phillips og satt i produksjon av Össur utpå 1990-tallet. Overgangen fra vanlige aluminiumsproteser til blades skrellet tre sekunder av 100-metersrekorden, til 11.36.

Össur Kristinsson solgte seg ut av selskapet i 1999, Jon Sigurdsson overtok som konsernsjef. Han hadde høye ambisjoner. Össur-protesene dominerte løpsøvelsene i paralympiske leker i Aten i 2004, men hovedkonkurrenten Ottobock laget blant annet kneprotesene som utøverne foretrakk. Da Oscar Pistorius i 2008 satte verdensrekord på 100 meter (11,16), 200 meter (21,67) og på 400 meter (47.49), løp han alle distansene med Össur-protesen Flex-Foot Cheetah.

I 2009 tok Jon Sigurdsson Össur på Nasdaq København-børsen. Selskapet inngikk et samarbeid med Nike om å lage såle til protesene – tidligere hadde utøverne limt på vanlige skosåler, eller strimer fra bildekk. Og da Tokyo ble tildelt OL i 2020, våknet det asiatiske markedet. Det japanske selskapet Xiborg ble lansert i 2014, og skulle, med hjelp fra blant annet Sony Computers, utvikle de raskeste protesene på jord.

Den japanske sportsutstyrsgiganten Mizuno hev seg på og begynte å produsere proteser i 2016. Hele 90 prosent av alt som ble solgt i Asia var enten fra Ottobock eller Össur – og løpeprotesene kostet et sted mellom 40.000 og 60.000 kroner.

Mizuno halverte prisen.

Cyborg. Danske Daniel Wagner entret arenaen i 2012, og er siden blitt en av stjernene i det paralympiske miljøet.

Risikosport. – Dagene på Island er krevende, sier Daniel Wagner og setter seg ned på en stol.

– Men det er verdt det. Ikke bare for min egen del.

Han er sliten, får hjelp til å bytte protese, sikkert for 15. gang denne dagen.

Dagen for tolv år siden skulle han også gjøre nøyaktig det samme som han hadde gjort hundrevis av ganger. Hoppe på trampoline, ta en dobbel frontflipp i luften og lande fjellstøtt. Siden han var to år hadde han drevet med gymnastikk, turn og snowboard. Akrobatisk aktivitet var en del av dna-et hans, og han ble en del av Vejles juniorteam som reiste rundt og holdt turnoppvisninger.

Men det var noe med belysningen som var annerledes denne kvelden, husker han nå. Spotlighten var rettet mot selve trampolinen, landingsmadrassen lå liksom litt i mørket der borte. Allerede i svevet merket han at landingen ikke ville bli vellykket. Da han traff madrassen, var det med all vekt på høyrebenet, som var helt strakt.

Kneleddet klappet sammen, kneskålen forsvant opp i låret hans.

Og alt gikk i svart.

Kim Wagner, Daniels far, fikk to valg, og det hastet. Mens sønnen lå i full narkose, strakk legene benet hans tilbake, hentet kneskålen som lå oppe i låret. Men det var ingen blodforbindelse mellom leggen og låret, blodstrømmen var kuttet.

Under den 13 timer lange operasjonen hentet de en blodåre fra låret, som de brukte som pipe ned til leggen. Det fungerte i en stund, men blodstrømmen stanset igjen.

De sa de kunne prøve å redde benet én gang til. Men det innebar en risiko for at sønnen kunne dø av nyreforgiftning.

Alternativet var å amputere.

Formel 1. – Hadde jeg virkelig noen valg, spør Kim Wagner (56) nå.

– Nei, jeg hadde ikke det.

Sønnen har kommet hjem fra Island, og tester flere av de nye protesene på Århus Idrætspark. Daniel Wagner må nå bestemme seg for om han skal løpe på prototypen allerede under VM i Dubai, eller om han skal vente til OL neste år.

– Daniel har takket nei til flere sponsorer, sier faren, som under de paralympiske leker i 2012 så sønnen ta sin første mesterskapsmedalje.

Lekene i London ble også et parahistorisk vendepunkt. Billettene var utsolgt, tribunene fullsatte og flere av verdens største merkevarer hadde kommet på banen.

– Det er virkelig i ferd med å skje noe i parasporten, sier Kim Wagner.

Han synes det er spesielt interessant at den japanske bilprodusenten Toyota har involvert seg så tungt. I 2015 signerte Toyota en langtidsavtale med Den internasjonale olympiske komité (IOC) og ble en av bevegelsens hovedsponsorer, sammen med McDonald's og Coca-Cola.

Dette regnes som den dyreste formen for sponsing i verden – men Toyota insisterte på at de skulle støtte parasporten på samme nivå som de olympiske lekene. Dette bekrefter bilprodusenten også overfor D2.

«Med den forandringen som bilbransjen står overfor med nye teknologier som tilkoblingsmuligheter, autonomi, delt mobilitet og elektrifisering, har Toyota ambisjoner om å transformere seg fra en tradisjonell bilprodusent til et mobilitetsselskap», skriver Jean-Yves Jault, kommunikasjonsdirektør i Toyotas Europa-divisjon.

«Mobilitet er en stor kilde til frihet, og kanskje kan ingen forstå dette konseptet bedre enn noen med nedsatt funksjonsevne.»

De har allerede hjulpet flere utøvere med ingeniørarbeid og har også invitert Daniel Wagner til TMG-instituttet i Köln for å jobbe med «karbonsokkelen» som stiver opp lårstubben og festes til selve løpebladet.

TMG-instituttet er for øvrig der Toyota utviklet Formel 1-bilene sine.

Vulkansk aktivitet. Siden Daniel Wagner begynte å løpe og konkurrere med proteser, har parasporten utviklet seg voldsomt. Han sier at det nå er en langt større bredde, mange unge utøvere som i fremtiden kommer til å gjøre konkurransen hardere.

På hodet. Det er blitt lansert teorier om at det i rekordidrettene snart nås en grense for hva som er mulig å gjøre med funksjonsfriske, dopfrie kropper, blant annet i boken «The Perfection Point» (2010), av John Brenkus. 

Selv om det finnes unntak, som da Eliud Kiphoge i oktober ble det første menneske noen gang til å løpe under to timer på maraton, riktignok med hjelp fra 41 «harer», settes det sjelden nye rekorder. 

I parasporten, derimot, ses ikke de samme trekkene. Men utviklingen kan også utfordre etablerte menneskesyn og reise en rekke etiske dilemmaer, mener professor Sigmund Loland.

– Ser vi for oss en fremtid med beinhard perfeksjonisme, der vi forventer at alle mennesker skal korrigere kroppslige «feil»? Vil forskjellen mellom de ressurssterke som kan ta teknologien i bruk, og de ressurssvake, bli enda større enn i dag? Eller vil vi klare å regulere teknologiene til beste for alle? spør Loland, som er en internasjonalt anerkjent idrettsfilosof.

Et annet spørsmål er hva som egentlig skjer hvis proteseløperne begynner å sette verdensrekorder: Ville vi brydd oss?

– Med én gang vi får et menneske med amputerte ben som setter verdensrekord på proteser, vil denne teknologien plutselig bli interessant for mange flere enn de med amputasjoner, mener han.


Med én gang vi får et menneske med amputerte ben som setter verdensrekord på proteser, vil denne teknologien plutselig bli interessant for mange flere enn de med amputasjoner

Sigmund Loland – professor ved Norges idrettshøgskole


– Sponsormarkedet kan endre seg. Publikumsinteressen kan dreie mot de store prestasjonene i parasport. Utviklingen kan rett og slett snu verden litt opp ned.

Detaljblikk. Protesene ser like ut. Men ikke for et trent øye.

Parasport

Idrettskonkurranser for mennesker med nedsatt funksjonsevne, inkludert både fysiske og intellektuelle funksjonshemminger.



Utøverne deles inn i ulike klasser etter grad av funksjonshemming. For eksempel så løper danske Daniel Wagner i klasse T 42, for atleter med én amputasjon gjennom – eller over kneet. I denne klassen kan også utøvere med svekkelser sammenlignbart med ett amputert ben få delta, som for eksempel nedsatt hofte- og knefunksjon.


Parallelt med parasportens økende status, har også klassifiseringssystemet blitt beskyldt for å kunne slå urettferdig ut, ved at utøvere kan overdrive sine funksjonshemminger for å havne i en klasse der de har en fordel.

Til det ytterste. – Atletene er ekstremt viktige for å teste utstyret til det ytterste, sier Jon Sigurdson, konsernsjef i Össur.

Han nevner Daniel Wagner og Markus Rehm, som begge inngår i Team Össur. Rehm var en av de første lengdehopperne som brukte protesen som satsfot. Rehm – eller «Blade Jumper» som han også kalles – viste hele verdens amputerte hvor mye en protese faktisk tåler, hvor mye han stoler på den, og hvordan han kunne fly.

– Det har enorm betydning, sier Sigurdsson.

Selskapet har i snitt hatt ti prosent årlig salgsvekst de siste fem årene, og omsatte i 2018 for over seks milliarder kroner. Globalt viser anslagene at protesemarkedet vil vokse mellom fem og ti prosent årlig, og ifølge flere analyser være verdt rundt 30 milliarder i 2025. Det skyldes hovedsakelig eldrebølgen og medisinske fremskritt.

– Konkurransen fra andre selskaper blir stadig tøffere. Det er flere som lager proteser enn noen gang.

– Hvorfor skjer dette nå?

– For det første har stigmaet forbundet med å være handikappet, forsvunnet litt. Selv Armani har hatt amputerte modeller på catwalken. Jeg sier ikke at stigmaet er borte, men det har skjedd mye positivt på ti–femten år. Og så tror jeg den generelle interessen for menneske og teknologi er stor.

– Klarer dere å lage en protese som blir raskere enn vanlig ben?

– Ja, sannsynligvis. Men det kommer nok med en rekke bieffekter.

Para-VM i Dubai

Arrangeres 7–15. november



VM i parasport ble for første gang arrangert i 1994, og siden arrangert annethvert år.


Årets mesterskap blir det største noensinne, med 1500 deltagere fra 123 nasjoner.


VM blir siste gang de største stjernene i parasporten møtes før Paralympics i Tokyo neste år.


Norge stiller med fire utøvere, Salum Kashafali (100 meter, T12), Ida Yessica Nesse (diskos, F44), Odd Markus Lutken (racerunning) og Ida Louise Øverland (100 meter, T47)

Pause. Innimellom testløping, slapper Wagner av med gå-protesene.

Nytt liv. Det regner lett der Daniel Wagner farer bortover løpebanene i Århus. I samarbeid med Össur holder han årlig flere løpekurs en rekke steder i verden, blant annet hjemme i Danmark. Dit kommer mennesker som har sittet i rullestol i 20 år og plutselig får løpe igjen, eller barn som kanskje er født uten ben og rekrutteres inn i idretten.

Selv har den mesterskapsaktuelle dansken bestemt seg: Han løper på de nye sprintprotesene i para-VM i Dubai. Dermed må protesen hans i produksjon og bli tilgjengelig for alle innen ni måneder, for å unngå problematikk rundt såkalt teknisk doping.

Daniel Wagner pakker bagen full av knær og kunstige ben, snører den igjen og småhalter over gressmatten. Ved siden av ham går hans far. Sønnen sier han aldri har grått en eneste tåre på grunn av det som skjedde. Ikke engang da han våknet opp fra narkosen, en aprilmorgen i 2008, og så for seg et liv i rullestol:

«Jeg tror benet mitt er borte».

«Hva tenker du om det» spurte faren.

Svaret fra sønnen kommer Kim Wagner aldri noen gang til å glemme:

«Det er vel ikke så mye å få gjort med det nå.» d2

Sprettfot. Tidligere brukte parautøvere den friske foten til å satse med. Men stadig flere bruker nå protesen i stedet, slik som Daniel Wagner gjør her.