Bak to lydtette dører i fjerde etasje i Olavskvartalet i Trondheim får musikkstudenten Tabita Berglund (23) beskjed om å spille cellopartiet mer «ironisk».
– Selvfølgelig, det var ikke meningen å være spretten, sier hun.
Siden tenårene har hun vært under vingene til musikklærer Øyvind Gimse. Når han ikke etterlyser ironisk klang, er han kunstnerisk leder i kammermusikkorkesteret Trondheimsolistene. Der følger han hele regionens musikktalenter tett. Berglund er ett av talentene som er blitt fulgt siden kulturskolen, og senere som medlem i Trondheimsolistenes juniororkester. Som 19-åring, før hun i det hele tatt hadde begynt å studere musikk, lot Gimse henne spille med det profesjonelle hovedorkesteret.
Selv om de 130 musikkstudentene i Trondheim kan sies å spille annenfiolin i ingeniørbyen, er det til dem Statoil ser med misunnelse. Senest i forrige uke ble Øyvind Gimse invitert til Statoils forskningsavdeling på Rotvoll i Trondheim for å snakke om talentutvikling.
– Jeg beundrer dem. De drives fremover av perfeksjonisme. Det er kvalitet og presisjon i alt de gjør. I tillegg jobber de godt med talentutvikling. De plukker unge talenter tidlig, og nøler ikke med å gi dem krevende oppgaver. Her kan man trekke paralleller til store deler av næringslivet, sier forskningsdirektør Karl Johnny Hersvik i Statoil.
Nådeløs perfeksjonist
Tabita Berglund starter om igjen, før lærer Øyvind Gimse bryter av nok en gang. Berglund på cello, Hilde Kolstad Huse (25) på fiolin og Marita Kjetland Rabben (27) på piano må være «mer eterisk og drømmende, mer hjerte, smerte» i et annet parti. Én gang til, ny stopp: «Her kan det være litt mer jazzy, altså».
– Jeg tenker aldri at «nå kan jeg det». Jeg kan være fornøyd, men aldri ferdig. Detaljene er kjempeviktig. Hvis jeg ikke spiller passasjen ironisk kan alt annet miste sin mening. Når læreren pirker betyr det dessuten at han tar oss alvorlig, det er det beste, sier Berglund.
Aller strengest er hun imidlertid med seg selv.
– Jeg er nådeløs. Man er aldri bedre enn man er på øvingsrommet.
Noen timer senere drar Hilde Kolstad Huse og flere andre musikkstudenter ned i underetasjen i samme bygg. Der venter konsertøvelse med kammermusikkorkesteret Trondheimsolistene og popartisten Jonas Alaska. Tabita Berglund blir sittende i fjerde etasje og øve på egenhånd. Hun er ikke plukket ut til å være med denne gangen.
I 11 timer hver dag, fra klokken åtte på morgenen til syv på kvelden, er hun på musikkonservatoriet.
Likevel er ikke Berglund garantert plass hver gang. Det er heller ingen av de profesjonelle musikerne i orkesteret. Hver konsert, turné eller innspilling er et nytt prosjekt med en ny besetning. Det eneste sikre er at én tredjedel av orkesteret til enhver tid skal bestå av musikkstudenter.
– Det er en del av gamet. At man ikke er med én gang, betyr ikke at man er helt ute, sier Berglund.
– Jeg har fått vært med mange ganger tidligere, og blitt mye bedre og mer forberedt på arbeidslivet. Det er utrolig inspirerende å spille med profesjonelle, vi øver jo som gærninger for å komme forberedt. Det smitter nok andre veien også, de eldre blir livredde for å være dårligere enn de unge, sier cellisten.
– Her skal ingen kjenne seg for trygge. Når man må kjempe for å være med, vil man også strekke seg for hver gang, sier Øyvind Gimse.
– De unge blir satt i situasjoner der de må strekke seg for å henge med. Og de eldre, profesjonelle må ta seg sammen når de unge puster dem i nakken. Konkurransen er bare sunn og skjerpende, sier Gimse.
Filosofien har så langt resultert i seks Grammy-nominasjoner og internasjonal anerkjennelse - og et samarbeid med Statoil.
Næringslivet kopierer
Statoil har i ti år bidratt med drøyt 600.000 i året til Trondheimsolistene. I retur får de konserter og nye ideer til hvordan talentene kan rekrutteres og utvikles.
– Vi sponser dem ikke fordi de spiller god musikk. Vi samarbeider med Trondheimsolistene for å lære av dem. Ut fra en relativt mager plattform har de skapt et produkt som er høyt oppe i verdenssammenheng, sier forskningsdirektør Karl Johnny Hersvik.
– Kan konkurransen innad i orkesteret også overføres til næringslivet?
– Vi har jo ikke prøvd, men må nok ha mer kontinuitet. I Trondheimsolistene er de 16 på scenen, forskningsavdelingen vår består av nesten 900 personer. Vi kan ikke bytte ut hele staben for hvert nye prosjekt.
– Hva med et «junior-Statoil»?
– Trondheimsolistene jakter på folk med potensial mer enn vi er i stand til å gjøre, fordi de kan starte så tidlig. Det er vanskelig å overføre. Men det er mye å lære av hvordan de kontinuerlig utvikler seg ved å presse talentene ut av komfortsonen, sier han.
«Det dummeste du kan gjøre»
For kort tid tilbake gikk industrigründer Ståle Kyllingstad hardt ut i DN og påsto at musikkelever blir lurt. Han ville ha behovsprøvd utdannelse, for å skaffe flere ingeniører. Han får ikke støtte av Statoils forskningsdirektør.
– Jeg tror nå en gang på mangfold, at folk er best der de er. Jeg ville for eksempel blitt en forferdelig dårlig musiker, sier Hersvik.
Fra fjerde etasje i Olavskvartalet er det bare et par hundre meter i luftlinje til NTNUs hovedcampus, Gløshaugen. Det var egentlig der Tabita Berglund skulle studere.
– Planen var å bli matematiker. Jeg bestemte meg egentlig ikke for å bli musiker før jeg kom inn på konservatoriet. På mange måter er det det dummeste og mest usikre man kan gjøre. Musikk er bare noe du studerer hvis du ikke klarer å la være, sier hun.
– Og jeg klarte ikke å la være, jeg ble fanget av musikken. Jeg liker fortsatt matte kjempegodt, men i forhold til musikken føles det tørt og trist.
