Fredag 25. januar var det to år siden Egypts tidligere president Mubarak måtte innse at slaget var tapt, og at det var på tide å overlate landet til mer demokratiske stemmer. Problemet? To år etter er det langt fra alle egyptere som er enige i at landet er blitt mer demokratisk under den folkevalgte presidenten Mohammad Morsi. Dermed har det i lengre tid vært konflikter mellom ulike grupper, og særlig den siste uken har det vært heftig.

 



Fra balkongen min ser jeg støtt og stadig grupper med mennesker på vei mot Tahrir-plassen for å demonstrere. Og blant annet langs Nilen, ikke langt unna leiligheten min, har det det vært harde, daglige kamper mellom politiet og demonstranter.

 



Mange har sendt meg eposter i det siste for å spørre om det er trygt å studere i Kairo og Egypt generelt i disse tider. Svaret her er at det kommer veldig an på hvilket område du oppholder deg i. I enkelte bydeler merker du fint lite til opptøyene, og du kan leve helt som normalt. I nabolaget mitt, 10-15 minutter til fots fra Tahrir, har tåregassen ligget som et tykt teppe enkelte dager. Og for den som måtte lure; nei, det er ikke behagelig. Nysing, tårer og følelsen av at gassen tar opp plassen for oksygen i halsen. Her om dagen var jeg lettere dødssulten og kjøleskapet var tomt, men jeg kjente ingen steder at jeg orket å gråte meg til butikken, så da ble det nudler. Og ringer du takeaway-steder og spør om levering, får du gjerne til svar: «Vi leverer ikke, det er revolusjon».

Ellers har vaktmesteren låst dørene til bygningen min tidlig denne uken, for ungdommer har visstnok hatt en tendens til å gå inn i fremmede hus og tenne fyr på dem. I gaten min var det en liten minibrann, og da jeg var på oppdagelsesferd i nabolaget så jeg ungdommer kaste brannfakler mot vinduer og balkonger. Hovedgaten, Kasr Al Aini, 20 meter fra huset mitt, er dessuten sperret av to provisoriske murvegger. Det fører til at det tar litt tid å komme seg rundt i disse dager. Gate etter gate er sperret av politiet for å ha kontroll på demonstrantene, og dermed blir det mange omveier.

Likevel føler jeg meg slett ikke utrygg i nabolaget hvor jeg bor nå.

Jeg er vel kanskje mer nysgjerrig enn redd (dumdristig?), så når det nå en gang foregår forsøk på en slags andre revolusjon (som enkelte sier) like rundt hjørnet, føler jeg jo at jeg må ta det i nærmere øyesyn. Etter å ha studert både statsvitenskap, historie og Midtøsten, føles dette som en unik mulighet. Jeg er i et land som for to år siden gikk gjennom en revolusjon og kvittet seg med en diktator. Nå skal landet bygges opp igjen, inshallah som en mer demokratisk versjon av seg selv, og jeg er her, midt i det hele.

 



Derfor var det for meg naturlig å ta en tur til Tahrir, for å være med på demonstrasjonene. Klok av skade fra forrige gang, før jul, valgte jeg denne gangen å ta på hijab for å ikke skille meg for mye ut. Det har vært flere tilfeller av brutal vold mot kvinner på Tahrir, og enkelte har rapportert om voldtekter. Da jeg før jul tok turen til Tahrir med en kompis, ble vi skilt fra hverandre, og jeg havnet midt i en gruppe villmenn som ikke lot meg gå. Kompisen min hørte heldigvis hylene mine, og fikk, bokstavelig talt, dratt meg bort fra menneskemengden før det ble altfor ille. Med andre har det ikke gått like bra. Blogginnlegg forteller om jenter som har blitt antastet og avkledd, midt på Tahrir, foran flere titalls mennesker, og ingen har villet hjelpe dem. Brutaliteten og kaoset jeg selv opplevde på Tahrir like før jul, gjør at jeg ikke tviler på denne typen historier. Selv kvinner med vide klær og hijab står i fare for å bli antastet, i mer og mindre alvorlig grad.

Det får en til å spørre hva disse mennene holder på med? Tåregassgrananter kastes. Folkemengden løper. Og mennene benytter anledningen til å antaste kvinner, selv med hijab. Av og til blir jeg så provosert at jeg kunne spist gråstein. Hva foregår i hodene på disse barbarene? Barbarer som ikke later til å skjønne at det er noens mor, datter, søster eller kone de antaster. Vanærer. For i et samfunn som stort sett er strengt muslimsk, og hvor fremmede kvinner og menn ifølge deres tro ikke engang burde ta hverandre i hendene, sier det seg vel selv hvor alvorlig det er når de berører fremmede kvinner i skrittet. For meg er dette en fryktelig dobbeltmoral som jeg mer enn gjerne skulle kommet til bunns i.

Uansett grunn: Jeg akter ikke å la denne typen barbarer hindre meg i å oppleve revolusjonens ettervirkninger. Derfor, utstyrt med to kompiser denne gangen, samt både hijab og vide klær, satte vi kursen mot Tahrir. Med en mann på hver side, fikk jeg denne gangen gå i fred, og kunne dermed fritt snakke med mennesker fra de ulike gruppene som hadde samlet seg ved Tahrir.

På revolusjonens to års-dag, var stemningen forholdsvis rolig på selve Tahrir-plassen. Mange menn, en del kvinner – med og uten hijab samt barn oppholdt seg på plassen. Kampene mellom politi og demonstranter foregikk litt lengre unna. På selve plassen lyste grønne lasere opp med diskomønster. Over høytalerne hørtes kraftfulle stemmer som talte mot presidenten og sa at folket ikke ville bli lurt. De ville ha en demokratisk president, ikke et talerør for det Muslimske Brorskap. Små boder bød på alt fra popcorn til sandwicher.

For oss forløp altså revolusjonsmarkeringen rolig. For en annen studiekamerat endte det ikke like godt. Han havnet midt i gatekampene da han skulle ta bilder, og fikk dermed en stor stein i øyet. I all hast ble han operert ved et lokalt sykehus her i Egypt, før han ble sendt hjem til Spania for nok en operasjon. Selv om det går bra med ham, risikerer han å bli blind på det ene øyet...

I løpet av timene jeg tilbrakte på Tahrir, litt på avstand fra selve kampene, observerte jeg skytteltrafikken av skadde menn og ambulanser.

 



Både fredelige protester, og de av et litt mer voldelig slag, har fortsatt den siste uken. Da jeg tok turen til Tahrir for et par dager siden for å prate med demonstrantene, viste de meg en utbrent militærbil.

– Vi vil ha en ny president. Vi vil ha en president for hele Egypt, ikke bare det Muslimske Brorskap, sa Ahmed (26).

For noen dager siden gikk bilder av politiet som kledde en mann naken og banket ham opp, verden rundt. Den dagen ble minst en drept i skuddveksling mellom politi og demonstranter, og 100 såret.

 



Bare tiden vil vise hva som skjer fremover. Det er i alle fall spennende tider.

Nå pakker jeg imidlertid sekken og drar på klosterbesøk i ingenmannsland for noen dager, før studiehverdagen venter. Vi blogges når «søster» Maria kommer tilbake igjen.







Maria Abdli (21) fra Narvik er DN Talents faste blogger. Du vil finne ukentlige oppdateringer fra studentlivet i Kairo på dn.no/talent.  

Maria Abdli tar en bachelorgrad i Midtøsten-studier og arabisk ved Sciences Po Paris. Dette året er hun på utveksling til Egypts hovedstad, Kairo.

Som en av de første vestlige kvinnene har hun fått studieplass ved det sunnimuslimske prestisjeuniversitetet al-Azhar. Her er hun halve uken for å studere islam.

De andre ukedagene tilbringer hun på Det franske kultursenteret og lærer arabisk med andre internasjonale studenter.

Vis alle stillinger

Tidligere innlegg

Hei mamma. Fremme i Oman, ble med taxisjåføren hjem - 24. januar 2013

Mitt arabiske eventyr - 17. januar 2013(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.