For kort tid siden opplevde Ingvild Kruge å få et helt års arbeid lagt i en skuff, fordi det ikke var interessant nok. Det skyldes ikke dårlig innsats. Hun har glemt hvordan det er å ta bussen i rushtiden. Hun er på jobb tidligere enn som så og senere hjemme igjen.
Likevel renner doktorgradsstipendiaten over av lovord om arbeidsmiljøet ved Kavli-instituttet ved NTNU i Trondheim. Om det gode samholdet og de fantastiske sjefene.
Les også: Slik er arbeidsmiljøet hos nobelprisvinnerne Moser
Det gir ikke mening å sammenligne miljøet ved hjerneforskningslaboratoriet i Trondheim med enhver annen arbeidsplass. Virksomheten ved Kavli-instituttet krever skyhøy spesialisert kompetanse og er del av en konkurransedrevet global elitedivisjon. Likevel kan det være noen generelle triks å plukke opp.
For det første er det neppe tilfeldig hvem som blir tatt opp som doktorgradsstipendiater ved instituttet. Foruten nødvendige akademiske evner skårer de fleste høyst sannsynlig høyt på persontrekk som stamina, nysgjerrighet og indre motivasjon. Her nytter det antagelig enda mindre enn andre steder å sette seg ned og si: motiver meg.
Kruge forteller til DN at da hun først hadde bestemt seg for videre studier ved medisinsk fakultet ved NTNU, lå hun på telefonen nærmest daglig inntil hun kom inn. Hun er overbevist om at dette spilte inn da hun senere ble tatt opp som en av Mosernes stipendiater.
Nobelprisvinnerne er også kjent for sin faglige kompromissløshet. Derfor kan det drøye både ett, to og tre år over tiden før de lar doktorandene disputere. Men da er forskningskvaliteten på nivå med kravene i de internasjonale prestisjetidsskriftene Nature og Science.
For de naturlig ambisiøse er slike krav trolig mer inspirerende enn skremmende. Ytterligere to faktorer ser ut til å motvirke en destruktiv konkurransementalitet til tross for at det står så mye på spill. For det første at målet med virksomheten egentlig er såre enkelt: Å finne ut mer om hvordan hjernen vår virker. Et klart og tydelig mål virker samlende.
Alle de talentfulle, hardt arbeidende doktorgradsstipendiatenes arbeidskraft gires inn mot dette formålet. Og med sjefer som jobber minst like mye som dem og til enhver tid har detaljert oversikt over stipendiatens «graf på side 66», er det mulig å dyrke et tett fellesskap.
Å bli sett og anerkjent av ledere man har dyp faglig respekt for er motiverende i seg selv.
May-Britt Moser ser i tillegg ut til å behandle sine høyt presterende ansatte som rotter, det vil si med omhu, ros og belønninger.
Når de leverer. Men der rottene ikke ser veldig mye lenger enn snuten og neste godbit, er mennesker som kjent istand til å jobbe mot abstrakte belønninger i det fjerne. Jobb på et internasjonalt anerkjent universitet på den andre siden av kloden for eksempel. En doktorgrad veiledet av en Moser minsker sikkert ikke sjansen for at så en dag kan skje. For fast jobb ved instituttet kan de glemme.
To tredjedeler av de ansatte går på midlertidige kontrakter, hvorav halvparten er stipendiater. Når doktorgraden er vel i havn fyller instituttet på med sultne folk nedenfra klare til å legge inn sine beste år i hjerneforskningens og Moser-parets tjeneste.
Dette er ingen A4 arbeidsplass. Så gir den heller ikke A4 resultater.
Eva Grinde er kommentator i Dagens Næringsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.