Første gang jeg fikk en smak av Toyota-luksus var under en grillfest i Telemark. Toyota Crown Club of Norway holdt sommertreff med pølser på menyen. Fra 1964 til slutten av syttiårene var Toyotas toppmodell en slags forløper til Lexus. Den majestetiske designen hadde små kronesymboler i grillen, langs sidene og på bagasjelokket. Et kvinnelig klubbmedlem forkynte at Crown var deiligere enn sofaen hjemme og at «panseret var stort som et dansegulv».
Sniktitting. Verdens største bilprodusent, Toyota, har egentlig alltid laget limoer som er designet for å imponere. Toyota Crown Club of Norway tar vare på de få eksemplarene som har funnet veien hit til landet. Før Toyota bestemte seg for å skape et eget luksusmerke for det amerikanske markedet i 1989, var Crown først og fremst ment for japansk næringsliv og offentlige administrasjon.
Historien om Lexus starter på kundeparkeringen til et «upscale» kjøpesenter i California. Et team fra Toyota har installert seg i en van med mørke ruter. Her tilbringer de dagene med å sniktitte på folk: Hvordan du åpner bagasjelokket. Hvilke ting du slenger i baksetet. Om du har armen ut av vinduet når du glir ut av p-plassen, og så videre.
Denne informasjonen ble brukt til å lage en luksusbil til lavpris, Lexus LS, som ble lansert eksklusivt i USA. Bilblader og forbrukerrapporter rangerte den straks på topp. Amerika hadde fått sin Cadillac tilbake, med diskret, japansk logo.
«Ingen spør, lytter, observerer mer enn Lexus,» mener toppsjefen, og her ligger også problemet. Lexus er det nærmeste du kommer «forbrukerorientert design». Bildesign går i sirkler: Lexus startet som et friskt alternativ til tungsinnet luksus, og endte med å bli den mest konservative av dem alle.
Designsjefen, Kengo Matsumoto, innrømmer det også: «Lexus has been so successful because there's nothing harsh about the design. But the flip side is that there isn't much to grab you visually.»
Brutalisme. L-Finesse er navnet på den nye designretningen som skal gjøre alt godt igjen. Matsumoto har vist en rekke konseptbiler i LF-serien der grillen havner nedenfor frontlysene og sidene preges av en horisontal linje i totalt vater.
Lexus lar seg ikke inspirere av hverken Audis nye bølger over hjulbuene, Mercedes' stigende kurve langs siden eller BMWs ultrakorte overheng foran. Designavdelingens tre målsettinger, «dynamic, simple and elegant,» er ikke egnet til å støte noen, men heller ikke begeistre. Det Lexus design mangler av finesse, tas igjen i en slags monumental brutalisme, en sumobryterdesign. Og det har absolutt sin sjarm.
Statusbil. I løpet av 19 år har Lexus gitt oss et par oppsiktsvekkende design i SC-modellene. Villskapen temmes likevel fordi Lexus nå selges til flere verdensdeler enn USA. Prisen for å skreve over flere kontinenter samtidig er forglemmelige former. Riktignok er linjeføringen omkring lys og luftinntak tiltalende, lånt av tøffe japanske tegneserieansikter, men silhuetten forblir massiv.
Jeg tror Lexus med hell kan la seg inspirere av Toyotas egen hybridsuksess, Prius. Den er blitt en statusbil mye takket være en annerledes design. Selv Hollywood-stjerner foretrekker å gjøre entré i en Prius fremfor en klassisk limo. Lexus markedsføres også som den første luksushybriden, men det skal godt gjøres å se at du kjører miljøvennlig. Mediene veier likevel opp: Vi vet nå at kongefamilien og finansfolk har anskaffet Lexus LS Hybrid. Kongefamilien uten soltak for å få plass til hattene.
Baksetet i LS har bilindustriens beste og eneste Shiatsu-massasjefunksjon som kan nytes mens bilen lukeparkerer seg selv. Eksteriøret er absolutt en videreføring av den gedigne kroppsmassen som Toyota Crown Club of Norway er så glade i. Det er på høy tid at noen starter Lexus King Club of Norway.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.