Trærne her ute er presset inn i en evig krokbøyd posisjon under det mørke skylaget. Det er sludd i kastene der syklisten setter seg på sykkelsetet og bøyer seg over bukkestyret.
– Jeg vet at det kommer til å bli jævlig. Det positive er at jeg vet det og at det ikke kommer som noen overraskelse, så jeg har en mulighet til å forberede meg mentalt på det, sier Stausholm.
Han snakker utmattelsesprøven Race Across America fra vestkysten til østkysten av USA, der 4800 kilometer må gjøres unna i løpet av 12 døgn. Rittet er regnet blant de tøffere utholdenhetskonkurransene i verden, typen konkurranser der deltagerne møter hetesjokk, nattekulde og euforiske tilstander.
De er 200 i tallet fra start hvert år, hvorav rundt 40 utholdenhetsekstremister legger ut i soloklassen med østkysten av USA i blikket. Men to titanskiver i nakken skiller Stausholm fra andre deltagere.
Kollisjonen
Aprildagen i 2001, da to biler kjørte inn i hans Volvo 740 bakfra, noen kilometer fra hjemmet, ble begynnelsen på et mareritt som har vart frem til dags dato. Det som virket greit i starten endte med at to av nakkeskivene ble byttet ut med titanskiver. Og smertene har fortsatt å holde et jerngrep om hverdagen.
– Noen tror jeg bløffer, men de ser meg bare ute i treningstøy. Mange stiller seg spørsmålet at dersom jeg kan gjøre dette, kan det da feile meg noe, sier Stausholm.
Fysikken på sykkelsetet er det ingenting å si på. Det er gått åtte år siden han startet på veien til å komme seg ut av en tilværelse da dagene var blitt fylt av smertestillende medisiner og inaktivitet. 12 måneder etter at han startet å trene seg opp ble han med andrelaget til Jæren i Styrkeprøven fra Trondheim til Oslo på 15 og en halv time i 2009. Men 54-åringen forteller om 16 år med smerter som oftest gjør det umulig å sove mer enn et par timer om natten. I perioder på flere uker kan solid søvn være unntaket. Smertene blir trolig aldri borte.
– Jeg vil bare dette så mye at jeg veldig ofte graver dype hull for å finne krefter til å sparke meg selv i gang, forteller dansken som har bodd i Norge halve livet og nå skal delta for Norge.
Annenhver uke får han en rekke injeksjoner med lokalbedøvende behandling i nakkeområdet hos legen sin. Lindringen varer i tre til fem dager.
– Det er ikke tvil om at han har det vondt. Smertene er det bare han selv som kjenner. Men jeg ser på ham at han kjemper hardt fysisk og psykisk med smertene og jeg kan se det på muskulaturen. Det er ikke en mann som gir seg lett, sier legen Birger Christensen som har behandlet 54-åringens muskelsmerter siden 2009.
Da Stausholm opererte skulderen ble det også funnet påfallende mye betennelse i leddet og han har fått påvist en leddgiktsykdom, i tillegg til de kroniske smertene.
– Det er en stor utfordring å leve med kroniske smerter. På dette nivået med trening vil jeg si det er ganske unikt det han gjør. Han er i utgangspunktet en ressurssterk person som setter seg klare mål. Dette er ikke løsningen for alle. Det som er utfordringen er at alle må finne sin måte å takle livet med smerter. Dette passer Johnny som har disse egenskapene, sier Christensen som sier de forsøker å finne en kur med gode resultater som ikke har for store bivirkninger.
– Det å være i en jobb er veldig forskjellig fra det å sykle og presse seg på den måten. Det å styrke muskler gir en generell bedring i helsen og kan være styrkende for den psykiske helsen. Dette viser egentlig hva vi mennesker kan til når man virkelig går inn for en ting. Han har jo smerter 24 timer i døgnet også når han er på sykkelen, sier Christensen.
Stausholm er registrert som 100 prosent uføretrygdet. Det var han også da han jobbet i 50 prosent stilling som ingeniør opp mot oljesektoren i en bedrift noen år før det ble nedskjæringer i 2015. Stausholm var da en av dem som mistet jobben.
– Det har vært en hard kamp. Det har det vært, sier Stausholm stille og sier han ikke vil noe annet enn å få en ny jobb, men plagene setter begrensninger.
«Veldig belastende»
Jens Glad Balchen er den eneste nordmannen som har fullført soloklassen i Race Across America. Da rogalendingen deltok i 2011, lignet hagl tennisballer.
– Forberedelsene og gjennomføringen er veldig belastende. Veldig mange helt friske og godt trente klarer ikke å gjennomføre. Johnny kommer inn i dette og har allerede smerter fra start. Det er et enormt handikap, men samtidig kan man kanskje si at det å utvikle sår og smerter for en som er helt frisk og i god form er et større fall enn det vil være for Johnny. Det er et handikap men kan samtidig bli en fordel for ham, sier Balchen.
Med dager bestående av 17 timer sykling, tre timer med ulike typer innlagte stopp og fire timer søvn gikk 11 og et halvt døgn unna for Balchen.
– Det er lite søvn og en fysisk utmattelse, men det var tyngst fordi du syklet alene. Det var ensomt på sykkelsetet, sier han.
Han forteller derimot at det lettet mot slutten da han syklet de siste 200 kilometerne på under syv timer, det raskeste han har syklet 200 kilometer alene til dags dato.
Balchen sier det er vanskelig å sette seg inn i hva Johnny Stausholm må hente frem av ressurser og motivasjon for å komme seg gjennom smertene til vanlig. Han har sett hvordan 54-åringen har måttet legge seg ned på bakken for å knekke opp kroppen under deres felles treningsøkter, før han presser seg videre.
– Det er mange tilfeldigheter som avgjør om du klarer å gjennomføre rittet eller ikke, sier Balchen og forteller om en råsterk konkurrent som klarte å være med videre i rittet ved å tilføre ni liter intravenøs væske gjennom ørkenen i 50 varmegrader.
Fikk total lykkefølelse
Slitet fra kyst til kyst i USA er blant de ekstreme konkurransene som er listet opp i Richard Hoad og Paul Moores bok «The World's Toughest Endurance Challenges». Der blir utmattelsesprøvelsene målt etter kategorier som temperaturer, distanse, teknisk vanskelighetsgrad, høydeforskjell, vær, terreng, mental prøvelse og vannstrømmer. Den norske triatlonkonkurransen Norseman Xtreme er også på Hoad og Moores liste.
Men Paal Hårek Stranheim, som var mannen bak triatlonkonkurransen fra Eidfjord til Gaustatoppen, har selv dratt strikken vesentlig lenger. I 2011 testet han seg ut i en trippel triatlon-konkurranse i Nord-Tyskland.
– Inn i den andre natten ble det veldig slitsomt. Etter hvert var jeg som i en tåkete bakrus selv om kroppen fungerte fint likevel. Jeg hadde par tunge timer før kroppen våknet til liv, uten å vite hvorfor, sier Stranheim.
Med 28 kilometer igjen, den siste natten, fikk han sin rareste opplevelse. Han hadde da vært ute i godt over 40 timer.
– Klokken fire på morgenen bare fyrer kroppen min plutselig av. Etter å trasket i lang tid begynner jeg å løpe fortere og fortere. Jeg ble tatt av en voldsom energi og gråt av lykke. Jeg løp like fort som jeg i form kunne være i stand til på en halvmaraton de siste 28 kilometerne. Jeg hadde nok ikke klart å løpe fortere om jeg hadde stilt i halvmaraton med blanke ark, sier Stranheim som da hadde tilbakelagt 12 kilometer svømming, 540 kilometer sykling og løpt nesten 100 kilometer, da det plutselig lettet i firetiden den siste morgenen.
Egentlig skulle han gjerne opplevd følelsen på nytt, men kjenner godt advarselen om varig hjertefeil som kan oppstå dersom kroppen presser seg over evne uten å føle den smerten den burde lenger.
– Det var slitsomt underveis, men man kan lade opp mye mental energi og lyst til å bygge en svær rakett man kan sette fyr på. Det å gjøre noe slikt halvmotivert tenker jeg på med gru, sier Stranheim.
Derimot var ettervirkningene sterke. Kroppen klarte ikke å roe seg og søvnen var bare rot.
– Tre netter etterpå måtte jeg gå til anskaffelse av sovemedisin og sov veldig mye de neste par døgnene, sier Stranheim.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.