– Jeg legger ikke noe press på den her. Jeg lar den skli, sier Henrik Alpers (38) med barbermaskinen i hånden.
Det er en lett motordur i leiligheten til 38-åringen. En lyd man i utgangspunktet ikke ville tenkt på som sentral for syklister, som lever og ånder for å bevege seg i stillhet ved hjelp av egen kraft. Men her legges grunnarbeid ned før det blir tråkket 12.000-13.000 kilometer på sykkelsetet årlig. Ifølge Alpers og likesinnede skal benene være glatte og skinnende.
– Vi får være såpass uhøytidelige å si at dette er det proffene gjør og de har faktisk en grunn til å gjøre det. Vi amatører er som bjellesauer. Vi gjør det simpelthen fordi de gjør det, sier Alpers.
Koden i miljøet
Alpers' håp om å bli topprytter også i prestasjonsnivå stoppet etter en fulltidssatsing over to år i voksen alder. Det var sjanseløst, som han selv beskriver det, men at amatører etterligner proffene og at barberingsvaner ikke bare gjelder for et konkurranse- og prestasjonsmiljø.
– Det er en del av koden, litt på samme måte som rutete bukse i golf eller det golfspillerne bruker nå om dagen. Er man en del av et miljø, følger man gjerne koden. Det er for utenforstående den aller mest iøynefallende koden blant syklister, sier Alpers og referer til hår på bena som «pels».
– Proffsyklister har gjort dette i all sin tid fordi de får mye massasje. Der er man bevisst at massasje er bra for dem. For å unngå hårrotbetennelse, barberer proffene bena, fordi de i perioder kan få daglig massasje, sier Alpers.
Han påpeker at det også er enkelte myter forbundet med barberingen. Det at sår gror bedre uten hårete ben, ser han mer på som en positiv bieffekt enn avgjørende grunn til å ha blanke ben.
– Så er det dette med aerodynamikk. Man blir faktisk beviselig raskere med barberte ben. Man får noe turbulens av å ha hår på bena, men det er massasjebiten som er primærårsaken, sier Alpers.
Selv har han en massasjerull liggende på stuegulvet. Det er tilrettelagt for en viss form for restitusjonsfremmende aktiviteter også for en amatør.
Alpers peker mot en barberingskrem som visstnok er iblandet urter fra den legendariske Tour de France-klatringen opp Mont Ventoux. Det skal være skikkelige saker i likhet med en tysk krem som gir bena den rette finishen.
– Det estetiske er viktig. Landeveissykling er en stram idrett med tettsittende klær. Man sitter i en fremoverlent aerodynamisk stilling og det skal gå fort. Da er det viktig at bena som tross alt er motoren, er velsmurte og glatte og i samme fasong som hele mannen eller kvinnen, sier Alpers.
Hår blir kommentert
38-åringen ikke har høye konkurranseambisjoner lenger, selv om han syklet verdens største turritt i Sør-Afrika tidligere i vinter. Likevel har han endt med å ha sykkelsport som levebrød gjennom redaktøransvar for bladet Landevei. Der er det en viss stil, selvsagt.
– Det finnes unntak som ikke barberer bena, dessverre får man si. Det typiske er langrennsløpere som har sykling som off-season-trening. De gjør gjerne ikke dette og fyker rundt i villfarelse, sier Alpers.
Han vet også om folk som får negative kommentarer på hjemmebane for sine sesongforberedelser på badet.
– Det kan spøkes og kåseres med, men det blir kommentert. Det blir jo tema. Man skulle tro at terskelen for å gjøre dette er høy, i alle fall for menn, men den blir fort veldig lav av seg selv, sier Alpers.
Holmenkollen Cykleklubb har promotert seg som en klubb som setter korrekt stil på setet vel så høyt som syklingen. Som representant for Sagene Sykkeklubb, som er basert lenger øst i hovedstaden, tråkker Bærum-bosatte Martin Hoff (45) rundt med rakede ben året rundt.
– Føler man seg i litt dårlig form om vinteren, blir man straks i bedre humør av å barbere bena om man så ikke får trent, sier Hoff.
Han legger til at terrengsyklistene klubben har et langt mer avslappet forhold til barbering, og at barberingstrangen øker jo ivrigere folk er på landeveien.
– Jeg tror det er litt avhengig av nivå. Det er litt som evolusjon etter hvert når man begynner å trene og tilpasse seg uskrevne regler. Det er små detaljer man kan se på om en syklist har holdt på en stund eller ikke. Rykker en i ritt med flagrende trøye og hårete ben, kan man ta det helt med ro. Da vet man at man tar vedkommende igjen. Men er det aerodrakt og glinsende barberte ben, må man være mer på hugget, sier Hoff.
– Det spørs om det hjalp, sier Hoff.
Krever øvelse
Alpers sier seg fornøyd og smører bena inn med tysk kvalitetskrem. Tyskerne har peiling på slikt, mener Røa-mannen.
– Litt øvelse må til, og noen greier bare ikke å barbere knehasene. De er litt en egen type, kan man si. Det er gjerne syklisten som alltid har skittent kjede og litt rust på sykkelen, sier Alpers.(Vilkår)
