«I midten av vår ferd gjennom livet, våknet jeg bortkommen i en mørk skog.» Slik begynner Dantes episke verk om reisen gjennom helvete til Paradis. Selv befant jeg meg i en liknende skog en del tidligere i livet. Jobb var for meg slit og tull. Nå er det annerledes, og her får du vite hvorfor!
Jeg er på vei til videregående en mørk høstmorgen i 2007. Foran meg på den gjørmete stien går tause, ukjente medelever i en lang rekke, ansiktene er vendt nedover bort fra regnet. Det er for tidlig på morgenen, for mørkt, for vått og for kaldt. Vi er små svarte maur, som strever oss blindt bortover denne kalde, våte skogstien morgen etter morgen. Vi stopper ikke opp og tenker, gjør ikke opprør mot denne meningsløse vandringen mot døden, bare går og går i stillheten og mørket.
Det bildet står fortsatt klart for meg, den deprimerende følelsen av verken å ha mål eller mening. Det representerte i sjeldne stunder skolegangen min, og arbeidslivet som ventet etterpå. Jeg skulle slite med ett eller annet hele dagen lang. «Jeg gleder meg til jeg blir pensjonist,» kunne jeg si helt fra barneskolen og oppover. Det høres kanskje i overkant dramatisk ut, men ta det med en klype salt og hold fast ved metaforen.
Dante kommer til slutt til Paradis. Det ville nok være en overdrivelse å si at jeg er helt der ennå, men en god smakebit har jeg da fått. Mye har endret seg siden den triste høstmorgenen i den mørke skogen. Jeg har skrevet om akkurat det før, om at jobben kan være kun noe vi lever av, eller noe av det vi lever for. Da jeg jobbet for Utenriksdepartementet på ambassaden i Roma opplevde jeg for første gang i mitt liv det enorme kicket av å prestere, å ha fantastiske kolleger og spennende arbeidsdager, som nesten gjorde meg til komplett arbeidsnarkoman.
Da var det første jeg gjorde om morgenen å sjekke jobbmailen på telefonen - til og med før morgenkaffen! - og det var det siste jeg gjorde før jeg la meg. Jeg nøt det. I Roma oppdaget jeg mange faktorer i jobbhverdagen som gir glede og inspirasjon. Denne uka har også min nye arbeidsplass bydd på inspirasjon til ettertanke.
Det er to uker siden jeg startet sommervikariatet mitt i Forliksrådsekretariatet hos Namsfogden. To uker, kanskje hundre innregistrerte saker, utallige tastetrykk, sifre, binders og stifter siden. Jeg har det man kan kalle en typisk kontorjobb, en «kjedelig» jobb, vil du kanskje si? Det får du ikke lov til, ikke ennå, i hvert fall. Jeg vil dele et par tips med deg som får meg til å nyte min nye jobb. Nøkkelen er innstilling.
Jeg jobber med å sjekke om diverse juridiske krav er oppfylt i mottatte saker, jeg «puncher» inn informasjon, og sender sakene videre oppover i systemet. Det er små, konkrete oppgaver jeg utfører. Når jeg studerer er det annerledes, da handler det om min egen lille boble og en enorm, nesten uoppnåelig oppgave. På jobb er det annerledes. Hver gang en forliksklage er ferdig innregistrert, har jeg oppnådd et resultat, og enda viktigere gjort en innsats for fellesskapet. På en måte kan du si jeg er med å ta klagens første steg på den mørke stien mot paradis (les: målet). Da kan jeg si til meg selv: «bra jobba Ole, ta én sak til før pause nå, så kan du være stolt.» Så blir det fort en til, og en til.
Og stolt er jeg. Det skal ikke mye til, men det virker som bare det. Det handler om å gjøre banale oppgaver om til små mål du når om og om igjen, om å dyrke positiviteten gjennom å fortelle deg selv at du oppnår noe. Det er forresten like viktig med oppvasken og støvsuginga som med jobben, har jeg erfart. Til høsten er målet å få til den samme mentaliteten i forhold til studiene. Det burde ikke bli vanskelig - jeg vet jo at det funker!
Mot slutten av en sak popper bokstavelig talt mitt andre inspirasjonstriks opp, i form av «POLITIET» i store bokstaver, og politiets logo (vi er direkte underlagt Politidirektoratet). So what? Jo, det har med tilhørighet å gjøre, og med barnslighet. Da jeg gikk i barnehagen var yndlingsantrekket mitt svart strømpebukse over bleia, og svart høyhalset genser. Da var jeg nemlig «pollti», og skikkelig kul.
Hvordan guttedrømmen befester seg har heldigvis endret seg drastisk med årene. Men jeg har fortsatt den samme barnslige entusiasmen i behold. Når «POLITIET» dukker opp på skjermen, får jeg et lite kick og tenker at: «dette er viktig, og jeg er en del av det». Selv om jobben min er aldri så liten, er jeg del av et system samfunnet vårt er avhengig av, som beskytter og forebygger.
I «min» seksjon jobber vi i tillegg i første rekke med å få til et forlik mellom to uenige parter, det vil si at dommerne først prøver å få partene til å bli enige gjennom konstruktiv dialog og gir dem en mulighet og ansvar til å løse situasjonen. Selv om det ikke er mye prestisje forbundet med å punche tall eller å skrive ut ark, er jeg skikkelig stolt over jobben min.
Enda et barnslig eksempel. Denne uka fikk jeg mitt eget etterlengtede ID-kort. Da øyeblikket var kommet og jeg holdt det flunkende nye kortet i hånda, med riksvåpen, vannmerker og det hele, føltes det som en æresutmerkelse. Jeg innrømmer det, og krysser fingrene for at jeg ikke høres helt fjern ut. Poenget er å ta vare på den barnslige entusiasmen som dukker opp altfor sjeldent. Hva begeistringen kommer av er irrelevant, det viktige er å respektere deg selv nok til å omfavne den. Det gjør i hvert fall meg til et mer positivt og lykkeligere menneske. Hva med deg?
Hvis det er én ting jeg håper du sitter igjen med fra dagens innlegg, håper jeg det ikke er bildet av bleier og svarte strømpebukser, men en beslutning om å omfavne enda flere av de små gledene det ellers er lett å overse i hverdagen. Jeg tror vi trenger dem. Det kan være alt fra morgenkaffen og et par minutters ro og fred, til å lese et blad eller klare én pushup til på treninga. Gjør en rutine om til et rituale, en liten oppgave til et lite mål.
Finner du et lignende eksempel fra hverdagen din, se på muligheter til å være ekstra tilstede eller tenk en positiv tanke. Kanskje du, som meg, vil like det? Lykke til!
Ole Heggeset Sand (21) fra Oppegård er DN Talents faste blogger. Du vil finne ukentlige oppdateringer fra Oxford-studenten på dn.no/talent.
Ole Heggeset Sand studerer filosofi og italiensk ved universitetet i Oxford.
Dette året har han et utvekslingsår, og driver for tiden selvstudier. Høstsemesteret tilbragte han i Roma som praktikant ved den norske ambassaden.
Han tok også videregående i Italia, som elev ved United World College (UWC).
Les tidligere innlegg her:
Min minst minneverdige 17.mai-feiring - 17. mai 2013
Høres jeg selvopptatt og virkelighetsfjern ut?- 6. mai 2013
Et fantastisk tilbud til alle studenter- 2. mai 2013
Et par tips fra en sulten og fattig student - 15. april 2013
Vi er de arbeidslivet ikke skriker etter - 8. april 2013
Hvordan studere når alle andre har fri? - 28. mars 2013
Slik takler du telefonintervjuet - 11. mars 2013
Dette lærte jeg av jobbintervjuene - 27. februar 2013
Slik starter du jobbsøkerprosessen - 21. februar 2013
En jobb til å grine av - 8. februar 2013
Hvordan ser du ut på nettet? - 4. februar 2013
Turist i egen by- 20. januar 2013(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.