Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Trofébarna

- Utbrente små voksne

Barn med fulle timeplaner er blitt status i enkelte miljøer, frykter lege Tobias Skylstad Kvernebo ved Volvat Medisinske Senter. Han advarer foreldre om et økende antall «utbrente små voksne».

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

De har toppkarakterer og er populære – både i vennegjengen, på idrettsbanen og blant lærere. Så én dag, sier det stopp.

– Når du er 15 år og må sette av tid med venner i kalenderen, har det gått for langt, sier lege Tobias Skylstad Kvernebo ved Volvat Medisinske Senter.

Utbrente trofébarn

Nettmøte DN.no

Hvor går grensene: Har du spørsmål om barn og unges psykiske helse? Mandag 12. januar stiller professor Willy-Tore Mørch til nettmøte på DN.no. Send inn dine spørsmål allerede i dag.

Vis mer
Han kaller dem «utbrente små voksne» og har de siste årene sett pasientgruppen vokse. I ni år har Kvernebo jobbet som lege, de siste årene mot autorisasjonen i idrettsmedisin. I 2014 opplevde han en kraftig økning av barn og unge i aldersgruppen 12 til 20 år med tilsynelatende uforklarlige muskel- og skjelettplager.

Nå ønsker Kvernebo mer oppmerksomhet rettet mot det han hevder kan være roten til problemet: eksternt press. Det kan nesten virke som om det er blitt status å ha barn som har mye å gjøre, hevder legen.

– Man kan få helt bakoversveis noen ganger, sier han om møtet med foreldrene.

Depressive symptomer

I Norge har økende individualisering og sterkere press om å lykkes på skolen i flere år har vært en bekymring, skriver Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (Nova) i rapporten Ungdata. Over ti prosent på ungdomstrinnet opplever at alt er et slit, viser undersøkelsen fra 2013. Andelen jenter med depressive symptomer har økt over de siste fire årene.

– Ungdom bruker mer tid på lekser enn tidligere. Samtidig har presset om å vise seg frem på sosiale medier økt. For noen kan hverdagen bli så stressende at det går utover helsen, sier forskningsleder Anders Bakken.

Foreldre med ambisjoner

Hos lege Kvernebo ringer alarmklokkene når pasienten fremstår som veldig «pasifisert» med tanke på egen situasjon. Drevet av andres engasjement og ambisjoner, men med liten kontakt med seg selv og egne ønsker. Ikke sjeldent opplever han foreldre som svarer på vegne av barna, selv der pasienten nærmer seg 20 år.

– Først når de er ute av rommet, kommer gjerne hele bildet frem.

De tristeste tilfellene er ifølge legen der avstanden mellom mor og fars ambisjoner og barnas evnenivå og motivasjon er veldig stor.

– Sykdom og smerter kan da bevisst eller ubevisst bli en slags vei ut, hevder Kvernebo.

Unges psykiske helse

Barn og unge lever i dag under et ekstremt stort press, understreker Willy-Tore Mørch, professor i barn og unges psykiske helse ved Universitetet i Tromsø.

– Presset kommer fra minst tre kanter: Foreldre, venner og andre arenaer som skole og idrettslag, sier han.

Han mener foreldre bør unngå å pushe utover det som regnes som normal oppmuntring.

– Veldig mange kan få psykiske helseplager. Det gir seg oftest utslag i at de blir deprimerte og gir helt opp. Fordi det aldri blir bra nok uansett, sier han.

– Ungdommene er ikke nødvendigvis direkte syke i klassisk forstand, sier Kvernebo og viser til et sykdomsbilde som ofte er sammensatt.

I tillegg til fysiske smerter, ser han mye konsentrasjons- og søvnproblemer. Infeksjoner som ikke går over er heller ikke uvanlig.

Foreldre ønsker raske svar

Til Volvat kommer foreldre med ønske om raske og konkrete svar.

– Da blir det utfordrende å i det hele tatt komme inn på om noe av årsaken ligger i det psykososiale, sier han og legger til:

– Samtidig er det minst like viktig at man undersøker grundig, så de ikke avfeies med at det bare sitter i hodet.

Legen er ikke i tvil om at det er snakk om velmenende foreldre.

– Problemet er at egne ønsker og behov fort kan bli dekket over av mange lag med andres ambisjoner. Til slutt sier mange det rett ut: De vet egentlig ikke hvor motivert de er for det de driver med lenger. Det er trist og kan bli et stort problem, også senere i livet. Nedstemthet, langvarige diffuse muskel- og skjelettplager eller utmattelse kan bli konsekvensene, sier han.

Les også: - Skal ha tre barn, løpe maraton, være fotballtrener og få den mest spennende jobben

 

 Perfekt julemiddag?

Mesterkokkenes oppskrifter til jul: Hellstrøms ribbe og Skeies juletorsk ...og mye, mye mer  

 

 

Ville imponere foreldrene – møtte veggen

Oslo: Da Aina Stenersen (31) vokste opp, gjorde hun alt for å gjøre foreldrene stolte. I hennes øyne var de suksessfulle, med gode karrierer og «alt på stell». Fra tidlig alder følte hun på presset.

I oppveksten gjorde Aina Stenersen alt hun kunne for å imponere foreldrene. I 15-årsalderen begynte hun å slite psykisk. Senere – som 29-åring – førte ønsket om å imponere til en ny smell for Stenersen. – Jeg var veldig opptatt av å være helt perfekt på alle mulige områder, men gikk rett i veggen, sier 31-åringen, som i dag er vararepresentant til Stortinget for Fremskrittspartiet. Foto: Mikaela Berg
Etterhvert ble hun overbevist om at ingenting var bra nok. I 15-årsalderen begynte hun å slite psykisk.

– Jeg visste at de var glad i meg, men ville så gjerne imponere dem og drev meg selv altfor hardt, forteller hun i dag.

«Gikk i veggen»

Det intense ønsket om å imponere ville aldri gi slipp. I studie­tiden fikk hun toppkarakterer, trente knallhardt og hadde i en periode over 40 verv – som nestleder i Oslo Frp og vara til Stortinget. 29 år gammel sa det pang igjen.

– Jeg var veldig opptatt av å være helt perfekt på alle mulige områder, men gikk rett i veggen, sier hun.

Stenersen mener selv at forventningene hjemmefra har vært en viktig årsak.

Samtidig trekker hun frem blant annet mobbing i tenårene.

– De strengeste kravene stilte jeg selvfølgelig selv, sier 31-åringen.

Hjalp å snakke

I dag tar hun mastergrad på BI og møter på Stortinget. Å snakke åpent om vonde følelser, har vært til stor hjelp, forteller Stenersen.

– Foreldre ønsker det beste for sine barn, og har selvfølgelig gode intensjoner. Forventninger kan være en stor drivkraft, men samtidig er det slik at vi lever i et konkurransesamfunn. Satt på spissen er normen å ha flere biler, være topptrent, riktig adresse, mange hytter, villa og høyt synlig forbruk. Som ung føler man det på kroppen, sier Stenersen.

– Du blir uansett målt på alt du gjør. For et barn er det kanskje først og fremst nødvendig å få høre at de er mer enn bra nok, sier hun.

 

1. Hva ble forventet av deg i oppveksten? 2. Hvilke krav stiller du/har du stilt til egne barn?

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (36)

1. Mine foreldre forventet at jeg skulle gjøre skolearbeidet, være grei og hjelpe til hjemme. Ellers hadde jeg frihet under ansvar.

2. Hun er bare fem måneder gammel, så jeg stiller ikke så mange krav til henne.

NHO-direktør Kristin Skogen Lund (48)

1. Det ble forventet at jeg brukte evnene mine best mulig, men jeg ble aldri presset i en retning. Samtidig lå listen ganske høyt med tanke på hva foreldrene mine hadde gjort.

2. Barna mine er 12 og 15 år. Jeg har vært veldig opptatt av at de får en genuin læreglede. Da er det viktig å tørre å prøve nye ting som gir mestringsfølelse. Mine barn har blant annet vært på kortere skoleopphold i England.

Innovasjon Norge-leder Anita Krohn Traaseth (43)

1. Mine foreldre var mer opptatt av jeg skulle utvikle karakter og ikke karakterer, og jeg hadde mye frihet under ansvar. Jeg ble oppfordret til å tørre å mene noe. De var også opptatt av jobb­erfaring så tidlig som mulig.

2. Jeg prøver på det samme som mine foreldre, men jeg er nok ikke like flink til å være 100 prosent avslappet på mine døtres utvikling på skolen. Å strekke seg, å gidde å gjøre en ekstrainnsats er viktig. Men det er en balanse her, slik at det ikke blir opplevd som urimelig press og forventninger.

Investor Kristian Siem (65)

1. Det ble forventet at jeg utnyttet mine evner og tok ansvar for valg av yrke.

2. Jeg mener det er bra å stille krav. Barna bør vite at det forventes at de utnytter sine talenter og bidrar i samfunnet. Kunsten er å gjøre barna trygge – og ikke usikre på seg selv ved at forventningene overgår deres egenoppfatning av hva de er i stand til å prestere. Det jeg forventer av mine barn er ikke som forretningsmann, men som far.

Spekter-sjef Anne-Kari Bratten (50)

1. Det ble forventet at jeg gjorde så godt jeg kunne på skolen, var pliktoppfyllende og ­ansvars­bevisst, men aldri med noen krav til karakternivå.

2. At de gjør så godt de kan og ikke sluntrer unna.

– Så håper jeg virkelig at de får seg utdannelser og jobber som gjør at de vil bidra i samfunnet.

 

Les hele avisen

Talent Utbrent Psykisk helse Skole Utdannelse Helse Trofébarna
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.