Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Amerikanske universiteter vil ha et søknadsbrev der de blir kjent med deg som person. Foto: Tomas Alf Larsen
Amerikanske universiteter vil ha et søknadsbrev der de blir kjent med deg som person. Foto: Tomas Alf Larsen les mer

Utenlandsstudier

Slik skriver du søknad til universiteter i USA

Skal du søke på studier i USA? Se eksempel på et «essay» her.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

For mange studenter som vil begynne på et universitet i utlandet høsten 2017 er det søknadssesong nå. I den forbindelse henter DN frem tidligere publiserte saker om søknadsprosessen.

I tillegg til karakterer og standardiserte tester (SAT eller ACT) krever de fleste amerikanske universiteter og høyskoler at søkerne skriver et personlig søknadsbrev, et essay.

Flere hundre amerikanske universiteter er en del av et felles opptakssystem (common application). Essayet går derfor ut til alle skolene man søker på.

Man søker seg dessuten ikke til en bestemt linje, fordi man først velger hvilke fag man skal spesialisere seg i senere i studieløpet.

En del skoler har egne tekstoppgaver man må levere med søknaden i tillegg.

Målet med søknadsbrevet er derfor bare å vise hvem du er som person.

Britiske universiteter har helt andre krav til søknadsbrevet. Få tips og eksempel på en søknad til universiteter i Storbritannia her.

Slik skriver du en god søknad til skoler i USA:

  • En kreativ og velskrevet tekst som gjør at leseren blir bedre kjent med deg som person.
  • Det første avsnittet er ofte det vanskeligste. Tenk over hvordan teksten skal bygges opp. Få leseren hektet og hold på spenningen.
  • Ikke vær for formell. Lat som om du snakker til en venn på kafé.
  • Bruk et levende språk. Dropp klisjeer som «jeg vil skape en bedre verden». Beskriv heller hva du føler når du opplever urettferdighet.
  • Forklar hvorfor du er kvalifisert, men gjør det på en ydmyk, nedtonet måte. Selv amerikanere liker ikke arrogante skrytepaver.
  • Å liste opp alle aktiviteter du har vært og er involvert i kan virke overflatisk. Konsentrer deg om den eller de tingene du har lært noe av, og som forteller noe om deg.
  • Fortsett å skrive selv om det ikke ble slik du hadde tenkt og selv om du føler deg fortapt. Det er lettere å gå videre og begynne redigeringen når du har en tekst.

(Kilde: Aleksander Dash og Linda Jensen ved Oslo international school)

Se eksempel på et søknadsbrev til USA (essay)

Aleksander Dash (19) fra Oppegård skrev ti utkast til det personlige søknadsbrevet. Han fikk tilbud om studieplass fra både Harvard og Stanford.

 

Tell us your story.

 

The Norwegian pine trees are silent lumbering smudges in my periphery as I run. The evergreen canopy smothers the autumnal sun’s rays, but I am numb to the cold. My pulse assaults my eardrums with arrhythmic beats and my parched throat screams, water! I am scared, in agony. My mind races.

 

In the beginning, there were lights. I became a mayfly, attracted to their tranquil, ethereal luminescence. Once I could talk, the questions poured forth. The label «gifted child» quickly followed.

 

Norwegian public schools are toxic wastelands to gifted children.

 

Year Four. I was 10. My academic prowess inspired jealousy, then spite.

Bullying is a systematic destruction akin to rape. Every day I faced a monolithic, charcoal-black mass, choking the sun, an angry hurricane tearing me apart, poisoning my mind, telling me nobody would ever love me. The storm raged for four years. Meteorologists would be impressed.

 

Desperation. You empty yourself to feel nothing: dysthanasia. You become a hollow shell. I lost my ability to communicate, to trust… and to love.

 

I escaped, by changing schools. And the storm subsided.

 

Students slowly seep into the auditorium. It is the last day of school, time for the annual Awards Ceremony. I settle down next to my new friends. One year has passed.

Year 7. Students are identified, scramble to the stage, receive academic awards, everyone claps politely, students sit back down, rinse, repeat.

Year 8. Our year. «Excellence in Mathematics… Aleksander Dash.» I somehow make it to the stage and back without any mortifying incidents. «Excellence in English… Aleksander Dash.» People stir. «Excellence in…» It goes on. Students murmur incredulously. The older students stare.

Afterwards, I thank the higher powers that I didn’t disgrace myself. Then my periphery registers movement. A senior is approaching. I panic and wait for the blast of cold air.

«Hey… Aleksander Dash, right?»

I manage to nod.

«Well, I just wanted to congratulate you on your achievement. All these awards! That’s incredible.»

Hang on. She’s not here to belittle me?

«Uh… thanks.»

She stares at me like I’m from another planet. I’m probably looking at her the same way.

«No, really. It’s incredible what you’ve done. Congratulations!»

Wow. She’s sincere.

My answer is a legendary, suave response.

«Uh… thanks.»

 

She woke me up: I had been indoctrinated. I was still only a victim of bullying because I acted like one.

 

My mother, upon seeing the awards, exclaimed: «Aren’t you glad to be rid of those bullies, those wolves, now?»

«Mom. They aren’t wolves. They are mice.»

The sun was bright that day.

 

I could become who I wanted to be: smart, caring, compassionate. So I began. My family helped. My friends. And she helped. Slowly, I form bonds, I communicate, I trust, I love.

 

Summer 2014. She has graduated. I have another year. We talk, and I am amazed. Our communication is unforgettable, lovely, liberating. I forget my vision ever darkened.

 

One day, something changes. We stop talking. My body responds first.

I awake to a hole in my stomach. Something is wrong.

It grows. A minor annoyance now overshadows everything.

This is the beginning of a vicious circle.

 

No.

 

I awake, pull on clothes. I’m off.

 

I’ve run far. I slowly stop. The summit is serene. I am surrounded by soft susurrus. Distant mountaintops kiss the cerulean sky. The sun warms my skin. I finally see.

I was afraid that loving would hurt. I didn’t need to be. Pain does not scare me anymore.

I had to tell her what I saw. And I was terrified.

But just because you are afraid, does not mean something bad will happen.

Everyone makes mistakes. How do you handle yours?

Tomorrow, I tell her. Terrifying? Yes. But absolutely worth it.

So I return to reality, at last. I turn around, my body resolutely pointed towards my future.

 

And with the sun in my eyes, I run.

 

 

Essayet er gjengitt med tillatelse fra Aleksander Dash.

 

Les også: Skrev ti utkast til skolesøknaden

Talent Utdannelse Samordna opptak DN Talent utland Utenlandsstudier
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.

Anbefalte videoer