DETTE ER SCENEN QUENTIN Tarantino har drømt om å lage siden han så gjennom en kameralinse for første gang. Mélanie Laurent, en fransk Uma Thurman med isblå øyne og blondt hår, sitter alene på en bistro i Paris i 1944. Hun drikker et glass rødvin, røyker en fransk sigarett og leser Leslie Charteris’ første roman om krimhelten Helgenen.
I løpet av noen sekunder av «Inglourious Basterds» trekker Tarantino trådene tilbake til debutfilmen «Reservoir Dogs», samtidig som han endelig får hylle franske regissørforbilder som Jean-Pierre Melville, Jean-Luc Godard og François Truffaut på deres hjemmebane.
– Jeg er en stor fan av å skrive scener som foregår i restauranter, og gjør det hele tiden. Den første scenen i den første filmen jeg skrev foregikk i en restaurant. En fransk kaféscene var helt naturlig i en film fra det naziokkuperte Frankrike, forteller Tarantino til D2.
Han er blitt 46 år gammel, men ser yngre ut med en hårmanke som er mistenkelig svart og en rutete skjorte som avslører et solbrent bryst. Sommeren har vært god mot Tarantino. Han er endelig i mål med krigsfilmen som lenge så ut til å bli hans «Don Quijote », filmen Orson Welles puslet med i over 20 år uten noen gang å bli ferdig.
«Inglourious Basterds», filmen Tarantino begynte å jobbe med på slutten av 1990-tallet, ble mottatt med stående applaus i 11 minutter på filmfestivalen i Cannes. I filmen legger Tarantino følgende ord i munnen på skuespiller Laurent: «Jeg er fransk. Vi respekterer regissører i landet vårt.»
HISTORISK UKORREKT. «Historie er som å se en film. Det er fortellinger,» sa Tarantino i forbindelse med 1994s «Pulp Fiction». Men når Tarantino nå har laget sin første historiske film, er det Andre verdenskrig som må tilpasse seg Tarantino-universet, ikke omvendt.
– Jeg ble forelsket i researchen min, men kom med årene over ønsket om å lage en historietime. Da jeg begynte på nytt med manuset, skrev jeg ut historien uten å slå opp fakta underveis. Jeg ville ikke la historien stå i veien for hva karakterene mine kan gjøre. Mine karakterer forandrer utkommet av andre verdenskrig. Det som skjer i filmen har ikke skjedd, fordi mine karakterer ikke har eksistert. Men hvis de hadde eksistert, er alt som skjer i filmen troverdig, mener Tarantino.
Han har alltid hatt ett ben plantet i kunsten og det andre i søppelkassen. «Inglourious Basterds» er én del historisk ukorrekt krigsfilm, og en røverhistorie inspirert av spaghettiwesterns og macho krigsfilmer. Men den er også Tarantinos hyllest av tysk filmhistorie, restauranter, samtaler, nakne kvinneføtter, språk og kulturforskjeller.
En konfrontasjon mellom en tysk soldat og en engelsk spion handler om tyske dialekter, kulturelle referanser og de små forskjellene. Skuespillerne veksler mellom engelsk, tysk, fransk og italiensk.
– I «Ørneredet» vil regissøren ha oss til å tro at Richard Burton og Clint Eastwood er så gode i tysk at det bare er å ta på seg tyske uniformer og spasere rett inn på et vertshus uten bekymringer. I virkeligheten var språket forskjellen på liv og død. Språket er et spenningsmoment jeg har prøvd å utnytte til det fulleste, fordi jeg aldri har sett det bli skikkelig utforsket før.
TARANTINO-INTERIØRET. De har fått verdens beste milkshake servert av Buddy Holly, og da John Travolta og Uma Thurman kaster skoene for å delta i twistkonkurransen på 50-tallskafeen Jack Rabbit Slim’s, er én stjerne gjenfødt og to nye skapt. «Pulp Fiction» gjordeTravolta og Th urman til superstjerner, mens Tarantino ble 90-tallets mest kjente regissør – på linje med en Orson Welles, Steven Spielberg eller Alfred Hitchcock.
Spenning, blodig vold og mørk humor er ryggraden i suksessen, men Tarantinos øre for dialog, øye for detaljer og leksikalske kunnskap om filmhistorien er også viktige ingredienser.
Jack Rabbit Slim’s var den største enkeltutgiften i «Pulp Fiction». Filmsettet var en nøye planlagt hyllest av «googie»-arkitekturen. Den futuristiske 50-tallsstilen var påvirket av romalder og bilkultur, og filmsettet – med sine middagsbord i bilkarosserier, bilbaner mellom bordene og et dansegulv formet som et speedometer – viste frem et California som var ukjent og eksotisk utenfor delstatsgrensen. Tarantino lånte fra arkitekter som John Lautner og Albert Frey, Elvis Presley-filmen «Speedway» og James Caan-filmen «Red Line 7000».
TARANTINO-EKSTERIØRET. I «Inglourious Basterds » kaster Tarantino seg over tysk filmhistorie og arkitektur med samme glød som Los Angeles-arkitekturen. Høydepunktet var å spille inn scener i Studio Babelsberg, der Fritz Lang laget «Metropolis», Marlene Dietrich sang i «Den blå engel» og propagandaminister Joseph Goebbels tok kontroll over den tyske filmindustrien.
– Kinoen vår er bygget rundt scenen der Marlene Dietrich sang «Falling In Love Again», vi gikk rundt i samme gater som regissøren G.W. Papst og vår produksjonsleder holdt til i Goebbels’ gamle kontor, gliser Tarantino.
Goebbels’ rolle er et viktig element i filmen. Filmen «Stolz der Nation» skal bli hans mesterverk, mens hans nemesis – den engelske løytnanten og filmkritikeren Archie Hicox – vil sabotere premieren.
– Jeg er som Hicox, jeg har en fetisj for tysk 20-tallsfilm. Og jeg elsket å fremstille Goebbels som noe annet enn ondskapens arkitekt, en studioboss av den gamle skolen. Goebbels var ingen Cecil B. DeMille, som var en forretningsmann, men mer lik David O. Selznick, som innerst inne var en kunstner, forklarer Tarantino.
Som så ofte i Tarantinos filmer er det ingen klart definert hovedperson i «Inglourious Basterds», men Brad Pitt fronter filmplakaten i rollen som den amerikanske løytnanten Aldo Raine.
– Brad er et ikon. Han vet hva han gjør, og han har vokst ut av sin gutteaktige sjarm til fordel for en mer mannlig barskhet. Å jobbe med ham på dette stadiet av karrieren hans er noe av det mest spennende jeg har gjort, både når det gjelder hans popularitet, personlighet og ikonstatus. Når jeg ser ham, forestiller jeg meg begeistringen Sydney Pollack må ha følt da han filmet Robert Redford i «Jeremiah Johnson».
SKURKESHOW. Den franske bonden Perrier LaPadite hugger ved idet han hører dem. Nazistene, anført av den beryktede oberst Hans Landa, er på vei mot LaPadites vesle melkefarm. Bonden lukter trøbbel. Åpningsscenen i «Inglourious Basterds» er som hentet fra en av Sergio Leones spaghettiwesterns, en scene båret frem av langsom dialog og truende stillhet, og som eksploderer i vold. Brad Pitt til tross, det er alltid skurkene som stjeler showet hos Tarantino. Velkledde, veltalende, kunnskapsrike, med humor og sjarm. Oberst Landa er intet unntak, og Tarantino lar som vanlig ikke en detalj være tilfeldig. Bare se på pipen hans.
– Alt Landa gjør er teater, for å få deg til å slappe av eller skremme deg. Hvem sier at han røyker pipe i det hele tatt? Han vet at LaPadite røyker pipe, så han tar med seg en pipe som rekvisitt, bare for å plage ham. Og det er en kalabaspipe, en slik som Sherlock Holmes bruker. Landa gjør dette bare for å signalisere at han vet veldig godt hva som egentlig foregår, forklarer Tarantino.
NAZISTENES MOTESANS. Nypussede naziuniformer vil neppe prege motebildet like sterkt som Tarantinos svarte gangsterdresser på 1990-tallet, men det er liten tvil om at regissøren har kost seg med å uniformere sine skuespillere i siste skrik innen 40-tallsmote – for så å oversprøyte dem med blod, så klart.
– Du kan si hva du vil om nazistene, men du kan ikke klage på motesansen deres. Soldatene hadde definitivt slående klær, og arkitekturen deres var også et syn for øyet. Det var moro å lære seg alt om de forskjellige uniformene, og de to vaktene som står utenfor Hitlers losje i kinosalen er kledd i spesialuniformer som var forbeholdt Hitlers livvakter. Det er faktisk første gang de er blitt brukt på film, sier Tarantino.
Et spørsmål om han bevisst prøver å minne folk om at de ser en film, ved hjelp av effekter som fortellerstemme, pekende piler og kapitteltekster faller på stengrunn. Tarantino har aldri sett en film uten å være klar over at han ser en film. Spørsmålet er snarere om andre regissører glemmer triksene og effektene som står til deres rådighet.
Selv har han bare forsterket etablerte Tarantino-klisjeer som «mexican standoff»-scenen, der menn med skytevåpen holder hverandre i sjakk, og fotfetisjscenen, der kameraet dveler ved en naken kvinnefot.
Brad Pitt havner i diskusjon med en tysk soldat om hvorvidt deres konfrontasjon kan regnes som en «mexican standoff» eller ei, mens Diane Kruger må blotte sin fot i en Askepott-inspirert scene.
– Disse scenene dukker opp helt naturlig mens jeg skriver manus. Jeg planla aldri en «mexican standoff», min vri på Sergio Leones dueller, men plutselig skjer det bare: Karakterene mine peker pistolene sine mot hverandre under et bord. Jeg prøver ikke å pushe yndlingstemaene inn i filmene mine, de bare dukker opp av seg selv og begeistrer meg.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.