Førsteinntrykket av Amazons lesebrett Kindle er lekkert. Den hvite, glatte designen gir et umiddelbart inntrykk av at man her er på vei rett inn i fremtiden, og assosiasjonene til renhet, fremtid og modernitet har alt som skal til for å gjøre den til et umiddelbart statussymbol.
Personlig foretrekker jeg nok lesebrett som med skinnbind imiterer en gammeldags bok, fremfor Kindles futuristiske krysning mellom en Iphone og en gigantisk kalkulator. Men: Brettet er solid, tiltalende og brukervennlig. Det er lett å forstå, alt er forhåndsinnstilt, og bøkene suser inn fra Amazons trådløse netthandel før man rekker å blunke. Det er virkelig sus over det første gang man innser at drømmen om å kunne skaffe en bok på et par sekunder, uansett hvor du er, den holder man her i hånden.
Boksidene er tiltalende og oversiktlige, det er lett å bla, søke etter stikkord og skrive inn notater. Jeg er vant til å lese på lesebrett og vet at det kan gi en god leseropplevelse. Derfor var det en liten overraskelse å merke at det på tross av at teksten fremstår svært lesbar, likevel gikk litt trått når man faktisk skulle fordype seg i en bok. Det skyldes en anelse gjenskinn i skjermen i noen belysninger, en effekt som forsterkes av den hvite plast-innrammingen. Man løser det ved å vri lesebrettet i riktig vinkel. Men det er et spørsmål om det blir en vanesak eller et irritasjonsmoment.
Et minus er det også at bokens originale sidetall ikke blir med inn i Kindle-formatet. En lesebrettskjerm er mindre enn en bokside, og teksten blir derfor omformatert. Når Kindle forteller deg hvor du er i boken, refererer den imidlertid bare til elektroniske «locations», uten sammenheng med sidetall i den trykte boken. Kindle egner seg dermed ikke for dem som skal bruke den i profesjonell sammenheng der det å kunne referere presist til kilder med sidetall er nødvendig. Og som andre lesebrett, egner Kindle seg best for ren tekst: Jo flere grafer, illustrasjoner og tabeller, desto mer krøll.
Kindle lanseres med drømmen om et verdensbibliotek bare et tastetrykk unna. Det er langt fra sannheten. At man ikke kan kjøpe norske bøker, visste vi fra før. At utvalget av engelskspråklige titler også har svært store hull, kommer imidlertid som en ubehagelig overraskelse. Jeg hadde sett meg ut ti av årets viktigste nye titler, fra krim til biografier, som alle kan kjøpes på Amazons vanlige nettbokhandel. Bare fire av disse fantes til den europeiske Kindle-versjonen.
Ikke én bok av Orhan Pamuk eller J.M. Coetzee, begge vinnere av Nobelprisen i litteratur, var å oppdrive. Men tro ikke at problemet begrenser seg til finlitteratur. Dan Browns nye? Glem det. Den siste store Churchill-biografien? Niks.
Forsøker man å kjøpe årets Stephen King-bok, blir man dessuten uten forkl#229 ledet rett til en kjøpsside for hans bok fra ifjor. Enda verre gikk det da jeg søkte etter «Ford County» av John Grisham. Da ble jeg sendt til en kjøpsside for boken «Grand View» av en forfatter jeg aldri har hørt om, John W. Hancock - uten et ord om boken jeg spurte etter. Amazon bruker her sine velsmurte anbefalingstjeneste «hvis du likte denne, vil du kanskje like denne», til å sende deg et tastetrykk fra å kjøpe en bok du aldri har bedt om, uten noen forkl#229 på hvordan eller hvorfor. Slik får man en kraftig påminnelse om at all teknologien i Kindle har ett formål: å selge bøker fra Amazon.
Kindle lanseres med drømmen om et verdensbibliotek bare et tastetrykk unna. Det er langt fra sannheten
Med det nåværende tittel-tilbudet passer Kindle dermed best for dem som uansett vil teste ny leseteknologi, eller som leser mye på engelsk uten å være nøye på at bøkene må være de aller nyeste best-selgerne. Er du fornøyd med backlist på over 200.000 engelskspråklige titler, kan Kindle fortsatt være noe for deg.
Men vil du først og fremst lese de nyeste amerikanske bestselgerne eller bøker på norsk, gjør du klokt i å vente til rettighetsproblematikken er avklart. Det går an å sende norske e-bøker til Amazon for konvertering til deres format, en tjeneste som var forbløffende rask. Men den konverterte filen hadde flere små feil og rare linjeskift. Når e-boktilbudet på norsk i tillegg begrenser seg til noen vilkårlige backlist-titler fra noen få forlag, som du uansett kunne fått billig i pocket, er ikke konverteringstjenesten noe kjøpsargument.
Så mye er uavklart at å investere i lesebrett nå, blir som å kjøpe videospiller før kampen mellom VHS og Beta var ferdig kjempet: Du har ingen garanti for at det brettet du kjøper i dag, blir det som kan lese bøkene du ønsker til neste år.
At lesebrett kommer til å bli et alternativ til papirbøker, er sikkert. Mange produsenter har allerede vist at leseteknologien kan gi en god leseropplevelse selv for oss som har sverget til støvete bibliotek hele vårt liv. Amazon viser at det også går an å lage brukervennlige oppsett og en helt unik og enkel distribusjonsmåte.
Men for det store flertall når ikke lesebrettrevolusjonen nattbordet før slagene om økonomi, jus, rettigheter og teknologi er ferdig utkjempet - slik at vi kan få de bøkene vi faktisk har lyst til å lese.
Ane Farsethås er litteratur-anmelder og kommentator i Dagens Næringsliv(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.