3D-printing og såkalt additiv tilvirkning er nye produksjonsmetoder som har mange fordeler. Man kan skape komponenter og objekter med nye egenskaper enn tidligere og frigjøre seg fra tradisjonell design, arkitektur og ingeniørkunst. Men mulighetene fører også med seg nye problemstillinger.
– 3D-printing er en digital prosess, det må alltid ligge en tredimensjonal datamodell i bunn som mater 3D-printeren med informasjon. Digitalisering betyr også at design blir demokratisert og global, det spiller ingen rolle hvor en design er laget, man trenger bare å få fatt i filen, sier Svein Hjelmtveit, teknologidirektør i Nordic Additive Manufacturing.
Han var en av paneldeltagerne under DN Tech Live-konferansen fredag morgen.
Dette er positivt fordi man i en delingskultur vil få tak i en mengde design, fritt tilgjengelig på nettet, man kan produsere selv. Men hva skjer når noe går galt?
– Innsatsen er for fragmentert i dag. Vi etterlyser mer helhetlig tekning rundt dette temaet som belyser spørsmål om ansvar, opphavsrett og lignende, sier Tor Dokken i Sintef Digital.
Lager egne reservedeler
En av mulighetene som ofte nevnes innen 3D-printing, er at man kun trenger å produsere det man trenger og kan unngå overproduksjon og unødig bruk av råvarer. For eksempel ser man for seg at det kan produseres reservedeler til hvitevarer eller biler – også utgåtte deler – på lokale verksted eller hjemme hos brukeren.
Et annet ofte brukt eksempel er våpen og våpendeler. Man kan produsere et våpen hjemme med en 3D-printer og tilgang til råvarene.
Men hvem har da ansvar for kvaliteten på delene som lages og skader de forårsaker?
Mange nyanser
Partner og advokat Jon Wessel-Aas i Bing Hodneland advokatselskap sier det oppstår mange nyanser innen for 3D-printing og delingskultur.
– Her er det mange nyanser og umulig å si noe generelt om ansvar og opphavsrett. Man trenger noen konkrete saker å vurdere, så mine betraktninger her blir med forbehold, sier Wessel-Aas til DN.
Han sier forbrukerne må regne med å ta ansvar for det de 3D-printer selv.
– Finner du et gratis design på nettet og laster det ned, må du nok ta ansvar for det ferdige produktet selv i de fleste tilfeller. Jeg ville tenkt meg godt om før jeg 3D-printer noe selv som det er strenge sikkerhetskrav til når det tilbys i vanlig handel, sier Wessel-Aas.
Etter å ha vurdert noen mulige problemstillinger, kommer han frem til at ny regulering ikke nødvendigvis er prekært.
– Opphavsrett er for eksempel stort sett teknologiuavhengig. Man kan kopiere et beskyttet produkt for egen private bruk, men man kan ikke dele «oppskriften» med allmennheten, hvis det innebærer gjengivelse av åndsverket, sier Wessel-Aas.
Vet du for eksempel om en lampeskjerm eller stol du liker godt, men som er dyr å kjøpe, kan du kopiere den og ha den i stuen uten å ha brutt opphavsretten. Men dersom du deler en oppskrift for hvordan man kan kopiere et beskyttet produkt, har du brutt loven.
Også produktansvaret er ganske godt etablert.
– Dersom en amatør lager en 3D-design og deler denne gratis på nett vil man som oftest ikke være ansvarlig dersom produktet viser seg å være farlig eller ubrukelig. Men dersom man lager en design man selger, vil man kunne ha produktansvar. Denne lovgivningen er laget for næringsvirksomhet, sier Wessel-Aas, som sier unntaket kan være der hvor deling av et skadelig design skjer på en måte som gjør at man blir ansvarlig etter alminnelig erstatningsrett for skade som produktet forårsaker.
Også når det gjelder design av komponenter og hele produkter som kan være farlige, som bomber og våpen, finnes det spesialregler som forbyr dette.
– Det finnes ting som det generelt er ulovlig å lage eller være i besittelse av. Her spiller det ingen rolle om det er laget med en 3D-printer eller ikke, sier Wessel-Aas.(Vilkår)
