”Twitter 1, Britisk rettssystem 0” skriver Associated Press i en historie som har gått verden rundt.
En britisk fotballspiller hadde ifølge ryktene hatt seg med en glamourmodell – og avisene ville trykke historien om utroskap. Men spilleren gikk rettens vei og fikk beordret alle landets medier til å ikke avsløre utroskapet, noe man kan i Storbritannia.
Dette førte til oppstandelse og protester fra The Sun og alle andre som mener offentliggjøring av privat sexliv er viktig.
Reddet - igjen
Men så, fra sidelinjen kommer en ridder i skinnende rustning. Som kong Richard Løvehjerte kommer han hjem fra krigen i Midt-Østen. Twitter, som får æren for revolusjoner i både Tunis og Egypt, kommer på banen, og feier unna all motstand, også i Storbritannia.
Ryan Giggs navn henges raskt ut på 70.000 ulike Twitter-kontoer. "Alle" visste hvem han var.
Umulig å kontrollere Twitter?
Giggs har nå saksøkt Twitter og de brukerne som har oppgitt navnet hans, melder The Guardian. Foreløpig er nettilhengernes kommentarer kjepphøye – det blir hevdet at man ikke kan kjempe mot Twitter. Man kan ikke "ta" nettverket for det som brukerne deres gjør – det er som å anklage en økse-produsent for alle øksemord.
I samme Guardian-artikkel blir Giggs anbefalt å glemme det håpløse søksmålet.
Men, gjett hva? Dette er ikke noe helt nytt. Det er en reprise på en et ti år gammelt oppgjør. Ved starten av årtusenskiftet ble nemlig verdens da fremste internettselskap, Yahoo, saksøkt fordi deres brukere la ut nazi-effekter for salg. Det spesielle med saken var at salget foregikk på Yahoo.com, med engelsk språk, ikke på franskspråklige Yahoo.fr. Det var altså en helamerikansk nettside - men den kunne leses i Frankrike. Dermed mente saksøker at de brøt det franske forbudet mot salg av slike produkter.
Selskapet tok først ikke søksmålet seriøst – og mange latterliggjorde det franske forsøket på å regulere innhold som lå på en amerikansk server. Yahoo hevdet lenge at dette ville gjøre det umulig å drive nettsider, ettersom en nettside kan leses fra alle land. Dermed ville et slikt rettsprinsipp innebære at internettsider må følge alle verdens lands sensurregler.
Men samtidig viste Yahoo målrettede franskspråklige annonser til franske besøkende på sitt amerikanske nettsted. Dommeren konkluderte med at Yahoo kunne filtrere ut de franske brukerne med relativt god presisjon, og dømte dem til å gjøre dette - etter beste evne.
Nasjonalstaten – Globalt internett 1-0.
Siden har det kommet stadig sterkere beviser for at nasjonalstaten i praksis kan kontrollere internett. Det er bare et spørsmål om vilje, legitimitet og teknologi.
Det har ikke helt gått opp for oss her i Norge ennå, men trolig driver allerede over halvparten av verdens regimer med en eller annen form for filtrering av internettinnhold. Nylig åpnet også Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt for å sperre norske brukere ute fra utenlandske spillsider og senere også blokkering av fildelingssider.
Gjør det umulig å kritisere
Norge er i ferd med å få strengere kontroll-lover for internett. Blant annet kan det snart bli lettere å drive privat overvåking av fildelere – og vi vil snart ha et datalagringsdirektiv som i praksis krever at flesteparten av dine sosiale og forretningsmessige relasjoner dokumenteres og lagres.
Dette kan få konsekvenser - også utenfor landets grenser.
Vestlige ledere bør tenke over at slike tiltak plukkes opp av autoritære regimer og brukes til å legitimere deres egne kontrolltiltak. Det kan være vanskelig å kritisere Irans sensur eller kartlegging av regimekritikere via sporing av SMS og IP-adresser knyttet til Facebook og Twitter når vi gjør det samme. Det hjelper lite at vi er ute etter musikktyver og ikke henger eller skyter ”synderne” for deres politiske synspunkter.
Slagen ridder
Hvis Ryan Giggs gjør alvor av søksmålet mot Twitter tror jeg det er gode sjanser for at han kan vinne frem – og tvinge Twitter til å respektere britisk lov. Det kan også komme nye lovjusteringer som krever dette.
Det kan bety at Twitter og Facebook i fremtiden blir tvunget til å filtrere innhold for britiske brukere basert på fremtidige ”rettslige munnbind”. Hvis retten krever at media holder munn om en mektig persons affærer, kan sosiale nettverk bli holdt ansvarlige hvis de slipper dette igjennom. De kan også tvinges til å oppgi navn på twitrere som sprer uønsket informasjon.
Tenk hvilket strålende eksempel dette vil bli for ledere i alle verdens autoritære land. Kina vil raskt kunne konkludere at deres krav til Google om sensur var rimelige hele veien. Alle nettselskaper må følge hvert lands egne kontrollønsker. På tross av sin unge alder vil "ridder Twitter" ri videre med giktsmerter i alle ledd - og uten håp om å skape fremtidens demokratiske revolusjoner.
Les også: Strengere mot piratkopiering
<b>Mørkemenn - Internett 1-1</b> (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.