Jeg er en ivrig nyhetsbruker. Jeg er interessert i mye rart og vil lese saker fra mange steder og fagfelter. Med internett er dette mulig. For folk som meg kan det derfor være frustrerende at flere og flere medier – i Norge og i utlandet, blant annet vi i DN – ser digitale abonnement som hovedinntekten for fremtiden.

Vi møter oftere og oftere et krav om abonnement for å slippe inn til journalistikken vi vil lese. En stykkpris per artikkel hadde vært en finfin løsning for meg som bruker. Eller en fellesløsning, et slags Spotify eller Netflix for nyheter, der jeg kan abonnere på og betale for nyheter på tvers av mediehus. Lar det seg gjøre?

Nederlandske Blendle har vært kroneksempelet for alle som heier på mikrobetaling for nyheter. I 2014 gikk selskapet høyt på banen med en plattform som samlet kvalitetsinnhold fra 15 av de største avisene og magasinene i Nederland. Brukere kunne kjøpe tilgang til hver artikkel for en liten sum. Utgiverne bestemte prisen og fikk 70 prosent av pengene. Og best av alt: Var du misfornøyd med artikkelkjøpet fikk du pengene tilbake.

I flere år har Blendle blitt hyllet som bevis på at samletjenester, mikrobetaling eller et Spotify for nyheter er mulig å få til. Men nå i juni var det stopp: Blendle dropper mikrobetaling til fordel for abonnement. De har ikke fått til lønnsom drift.

Jeg ønsker meg stykkpris for artikler. Hvorfor er det så vanskelig? Årsakene er mange. Liten vilje til samarbeid i mediebransjen blir ofte nevnt, særlig av misfornøyde brukere. Manglende vilje til å virkelig prøve å finne en løsning til beste for forbrukerne kan også være en rettferdig anklage. Men i tillegg finnes det minst fem andre faktorer som gjør det vanskelig å få mikrobetaling for nyheter til å lønne seg.

Musikk og film vandrer gjerne over landegrenser. Det kan ikke nyheter, med unntak av utenriksnyheter og noe journalistikk på engelsk. Lokale nyheter er ofte uinteressante så snart du er utenfor opphavskommunen. Antall potensielle kjøpere per artikkel blir derfor for få til at mikrobetaling lønner seg. Og i internetts naturlige «winner takes all»-logikk er det få nettsteder som får lesere nok til å finansiere en stor redaksjon som driver løpende kvalitetsjournalistikk bare med digitale annonser. I Norge har VG den posisjonen, andre medier må finne andre finansieringsformer.

Musikk og film vandrer gjerne over landegrenser. Det kan ikke nyheter, med unntak av utenriksnyheter og noe journalistikk på engelsk

Nyheter dør fort. Mye av suksessen til Spotify og Netflix ligger i levetiden på innholdet: Du kjøper abonnement for den siste sesongen av «Orange Is the New Black», men lar være å si opp fordi en gammel episode av «Friends» duger når du ikke gidder noe annet. Nyheter er – vel, nyheter.

Kvalitetsjournalistikk er dyrt å lage. Kanskje har gravejournalistikken du vil lese tatt et halvt år å avsløre? Kanskje måtte journalist og fotograf reise til farlige steder? La oss si at et normalt stort graveprosjekt koster en halv million kroner å gjennomføre (mange er dyrere): Hvis løssalg av artikler skal finansiere den, og artikkelen koster for eksempel 20 kroner, må 25.000 personer kjøpe den for å ha finansiert arbeidet. For de fleste norske aviser og de fleste saker er det et usannsynlig antall kjøpere.

Mye innhold er interessant bare for faste lesere. For hver avsløring eller rørende reportasje ikke-abonnentene har lyst til å kjøpe, lager mediet hundrevis av løpende nyheter. Alt det andre som oppleves verdifullt – siste nytt fra kommunestyret, tegneserier, trafikkulykker og børsnyheter – utløser hver for seg liten betalingsvilje.

Derimot er mange villige til å betale for en pakkeløsning.

Mikrobetaling begrenser bruken. Hvis du betaler stykkpris, blir du mer restriktiv med hvor mange artikler du leser enn hvis du abonnerer. Som Blendle har oppdaget: «Premium-kunder viser seg å være mye mer aktive og lese eller lytte til langt flere saker. I gjennomsnitt tilbringer de 22 minutter daglig på Blendle, tre ganger så lenge som brukere som betaler stykkpris.»

Å abonnere kan sammenlignes med å investere. Du betaler på forhånd for en andel i et produkt du ikke vet nøyaktig hva kommer til å inneholde, med håp om fremtidig avkastning i form av journalistikk du liker og setter pris på. Stykkpris-salg forutsetter at produktet kan leve lenge, selges i stor skala og er ferdig produktutviklet før salg. Få journalistiske prosjekter passer den modellen.

Men mye kan gjøres for å gjøre bra journalistikk tilgjengelig for flere. Felles pålogging, abonnementshåndtering og nye typer abonnementer bør stå øverst på ønskelisten. Kanskje klarer vi etter hvert også å finne en løsning som gjør det mulig å selge den journalistikken som har høyest verdi og lengst levetid til stykkpris uten å undergrave abonnementsmodellen og den annonsefinansierte modellen – en løsning til beste for både mediets faste brukere og løssalgs-kjøperne. Men lett blir det ikke.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.