Bang & Olufsen er kanskje mest kjent for sine luksuriøse musikkanlegg og slanke designhøyttalere, men de evner også å lage lyd i den virkelige feinschmecker-klassen. Det fikk vi erfare da vi testet deres hittil største flaggskip Beolab 90 i 2016. De massive 140 kilos høyttalerne låt nesten utenomjordisk bra, men prisen var også deretter – lettere stratosfærisk.
Vi tok oss derfor i å håpe at B&O ville ta i bruk spissteknologien fra BeoLab 90 og gjøre den tilgjengelig i en litt mer kompakt og prisgunstig versjon etter hvert. Og nå er de altså her: BeoLab 50.
Sammenlignet med de gedigne 90-ene er BeoLab 50 betydelig mer kompakte. De har langt færre høyttalerelementer (7 vs. 18), og kan heller ikke skilte med like mye forsterkerkraft (2100 watt kontra 8000 watt). Til gjengjeld er den øvrige lyddelen med digital signalbehandling, aktive delefiltre og romkorreksjon identisk med storebrødrene. Og prisen? Vel, den tilsvarer fortsatt en brukbar elbil – bare skrellet ned fra Tesla til E-Golf nivå. Dermed har du penger til overs til å kjøpe Bang & Olufsens superlekre oled-tv, om ikke annet.
Design
BeoLab 50 har et klassisk B & O-uttrykk som er vanskelig å ta feil av. Det blankpolerte skallet av aluminium, trelameller i eik og den karakteristiske Acoustic Lens diskantenheten på toppen, får 50-ene til å ligne en mer muskuløs versjon av de superslanke Beolab 18.
På innsiden har B & O greid å presse inn tre ti tommers basselementer, like mange fire tommers mellomtoner, én diskant, 2100 watt forsterkerkraft og masse digital signalbehandling. Alt i en lekker og formfin søyle som ikke tar større gulvplass enn en potteplante.
En slik tettpakket konstruksjon krever spesielle materialer. Mens det går med hele 65 kilo aluminium i en stykk Beolab 90, har B & O nøyd seg med plast i skroget til BeoLab 50. Noen rynker kanskje på nesen av det, men noe tilsvarende hadde rett og slett ikke vært mulig å oppnå med vanlig treverk eller MDF. Nå er det heller ikke lego-plast vi snakker om, men en kompositt som er utviklet spesielt for akustiske formål.
Utførelsen er vanvittig lekker. Bang & Olufsen har som vanlig kjælt for detaljene, og gjort BeoLab 50 til et behagelig blikkfang. Det eneste som trekker ned for vår del, er det tilsynelatende store gapet mellom aluminiumsdekslene foran. Dette har sikkert noen praktiske fordeler, men bryter samtidig litt med illusjonen om at hele høyttaleren er av aluminium.
Fullaktive høyttalere med romkorreksjon
Siden høyttalerne har alt av forsterkere og lydbehandling (inkludert volumkontroll) innebygd, kan man i utgangspunktet koble dem til hvilken som helst lydkilde. Det ligger likevel i kortene at BeoLab 50 fungerer aller best i et B & O oppsett, gjerne sammen med en passende BeoVision tv. I løpet av testperioden har vi benyttet dem sammen med B & Os nye oled-tv, BeoVision Eclipse 55, som kan sende lydsignalene til Beolab 50 trådløst eller med ledning.
Til å være såpass sofistikerte høyttalere er Beolab 50 overraskende enkle å sette opp. Så fort høyttalerne er plassert i ønsket posisjon er det bare å finne frem den medfølgende målemikrofonen og sette den i lytteposisjon. Man må imidlertid sørge for å ha det musestille, da enhver form for bakgrunnsstøy kan forkludre målingene.
Høyttalerne måler ved flere posisjoner og danner seg et akustisk bilde av hvordan rommet ser ut. Ut fra dette kan de optimalisere lyden i «sweet spot» så vel som andre lytteposisjoner. Alt styres via Bang & Olufsen appen som kan lastes ned til Android og Iphone.
Lydkvalitet
BeoLab 90 er med god margin de råeste høyttalerne jeg har hørt hjemme i min egen stue, eller noen andre steder for den del. De har en spesiell evne til å dra deg inn i musikken og få deg til å glemme tid og sted. Tilstedeværelsen er til å ta og føle på, med et 3D-aktig lydbilde som er tilsynelatende upåvirket av dårlig akustikk.
240.000 kroners-spørsmålet må derfor bli: hvor mye av denne opplevelsen B & O har greid å bevare i en høyttaler til godt under halve prisen? Ikke så rent lite, er min erfaring. Selv om Beolab 50 er betydelig mindre enn 90-ene, spiller de minst like stort på mange måter.
Det første vi kan slå fast er at vi har med en ekte fullfrekvens-høyttaler å gjøre. Den dype synthbassen fra Boz Scaggs’ Thanks to you avslører at B & O-ene kan spille subsoniske frekvenser så det virkelig rister i gulv og vegger. Og det er ikke en slapp, dvask eller upresis bass vi snakker om. Den er tvert imot kjapp og kontant, med et voldsomt trykk når det virkelig gjelder. Du vil garantert ikke savne noen subwoofer etter å ha fått disse i hus, la det være sagt.
Det er ingen tvil om at B & O høyttalerne besitter et massivt kraftoverskudd. Jeg spiller The Weeknd sin I feel it coming på hamrende høyt volum uten at de avgir et hint av forvrengning eller stress. Oppover i mellomtonen er det tydelig at høyttalerne har greid å bevare den klokkerene og ufargede gjengivelsen vi husker fra BeoLab 90. Dype mannsrøster låter knusktørt, mens sødmefylte kvinnestemmer kjærtegner øregangene.
Det beste er likevel hvordan lydbildet tar form. Jeg finner frem et godt opptak som Rachelle Ferrells Individuality: Can I Be me, og sangstemmen hennes får en voluminøs tilstedeværelse jeg knapt har hørt maken til siden jeg hadde 90-ene på besøk. Adrenalinet stiger, og nakkehårene reiser seg. Klyp meg i armen, så bra det låter!
Ett punkt hvor Beolab 50 ikke imponerer like mye er i diskantgjengivelsen. I mitt lytterom låt ikke diskanten like finslipt og krystallklar som 90-ene, og var heller ikke helt på høyde med Focals Beryllium-diskanter eller B & Ws eksotiske diamantdomer når det kommer til oppløsning og luftighet.
Fra Wide til Narrow
Mens 90-ene bruker totalt 7 Scanspeak diskanter av edleste sort til å kontrollere lyden i alle retninger, må 50-ene nøye seg med en enkelt diskant montert i en Acoustic Lens spredningslinse. Denne ligner mye på den vi finner i BeoLab 18 og BeoLab 20, bare større, og utstyrt med motoriserte spjeld som snevrer inn spredningen mekanisk fra 180 til cirka 45 grader.
I det vi bytter fra bred til smal lyttemodus, snevrer diskantlinsen inn spredningen, mens både mellomtonene og bassene tilpasser seg for å gi optimal lyd i «sweet spot». Likevel får jeg ikke den helt store wow-effekten her som jeg fikk med BeoLab 90. Jo da, lyden blir strammere, tørrere og mer fokusert, men følelsen av å sitte i et (altfor) livlig rom er fortsatt til stede. Dette sammenlignet med 90-ene hvor Narrow Mode låt som å sitte i et perfekt dempet studiolokale.
Konklusjon
Lyden av BeoLab 90 var en nesten utenomjordisk opplevelse. Med Beolab 50 er vi så vidt nede på landjorden igjen, men det er fortsatt en fullblods high-end høyttaler vi snakker om. B & O har klart å presse mye av spissteknologien fra flaggskipet inn i en mer kompakt, visuelt lekker pakke. BeoLab 50 er ikke i stand til å bøye de fysiske lover i like stor grad, men de kommer faretruende nær storebrødrene på mange områder, ikke minst når det kommer til lydtrykk og bass. Totalt sett er dette en av B & Os beste høyttalere noensinne, og en verdig arvtager til Beolab 5.
Les hele testen på lydogbilde.no(Vilkår)