Denne artikkelen sto først på trykk i D2 9. desember 2011.
Leiligheten på populære Wexels Plass er et varp! Med Grünerløkkas kafeer, Grønlands eksotiske forretninger og Botanisk hage utenfor døren. Den nærmest nye treromsleiligheten i første etasje er lys, åpen og trendy – med åpninger fra soverommet til det sosiale stuekjøkkenet. Den luftige terrassen vender ut mot den solrike og barnevennlige bakgårdshagen.
Det er ihvertfall slik det beskrives i boligannonsen.
Karl Otto Ellefsen, rektor på Arkitekthøyskolen i Oslo (AHO), bruker andre ord:
– Det er sol der ute, og det er bekmørkt her. Ikke at det spiller noen rolle: Med disse svalgangene hengende utenfor vinduet og naboens balkong så nær, er gardinene likevel trukket for for å få litt privatliv.
Solbrillene vippes opp på pannen.
– Det er så trangt at det tvinger frem dårlige løsninger selv om arkitektene bruker aldri så mye fantasi. Materialene ser billige ut, og planløsningene inne funker ikke. Beboerne flytter nok snart videre. Mye av det som er galt med boligene vi bygger for tiden, ser vi her.
Ute på lekeplassen står et enslig vippedyr i formiddagsskyggen. Ellefsen trekker på skuldrene:
– Arkitektene bak dette er ganske renommerte. Derfor er det vanskelig å fatte hvordan det kan gå så galt.
De siste tiårene er det bygget titusenvis av leiligheter i byene. Bare i Oslo er 100.000 under planlegging.
– Det er for dårlig det som bygges i Norge, sier Johan Arnt Vatnan, direktør i byggekjempen Skanska.
– Det vi bygger nå kan bli de nye Gråbeingårdene, sier Ellefsen.
Gråbeingårdenes by. Noen hundre meter ned i gaten bader de opprinnelige Gråbeingårdene i sol.
Med sine knøttsmå leiligheter ble kvartalene nederst på Tøyen i Oslo en alminnelig betegnelse på dårlige bygårder alt på 1890-tallet. De var opphavet til Rudolf Nilsens dikt om «De som er dømt til livet i gråbeingårdenes by». Idealet da var den romantiske, lyse og hagebyaktige utbyggingen av bydelen Torshov på tampen av første verdenskrig.
Etter andre verdenskrig ble luftigheten med ut til de nye drabantbyene. Da ble også forventningene til boligkvalitet formalisert av Husbanken, som var Statens viktigste instrument for å realisere boligpolitikken. «Juvelen i den sosialdemokratiske orden», ble systemet kalt, der myndighetene kvernet i stykker boligmangelen med subsidierte lån og tilrettelagte tomter. Husbankens omfattende kontrollapparat sørget for at boligene holdt en viss teknisk standard og svarte på noen prioriterte behov blinket ut av adferdsforskere og ingeniører: antall rom, funksjoner, størrelse, lysforhold og planløsning nødvendig for «et anstendig liv».
– Husbanken formet de fleste norske boliger. De finansierte egenhendig to tredjedeler av de 1,5 millioner boligene som ble bygget de femti årene etter krigen. Lokalpolitikerne sørget for at standardene i stor grad ble fulgt også i den privatfinansierte boligbyggingen, sier boligforsker Jon Guttu ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).
Under den kontroversielle «byfornyelsen» i Oslo på begynnelsen av 1980-tallet ble selv de slitne gråbeingårdene oppgradert til lyse, store og attraktive leiligheter med luftige uteområder.
En gryende velstandsbølge veltet over landet. Boligekspertene hadde stor tro på fremtidens byboliger.
Om boliger og hotellværelser. På 1980-tallet ble Europas boligmarkeder deregulert. I 1983 erstattet Willoch-regjeringen Husbankens gamle kvalitetskrav med tekniske minstestandarder.
– Markedet skulle sørge for enda bedre boligkvalitet. Det var sikkert godt ment, sier Guttu.
Rimelige banklån satte fart i en boliggalopp som kulminerte med krakk og et boligprisfall på 30 prosent fra 1988 til 1992. Norske banker og borettslag kollapset. Med renter på 15-tallet gjorde Husbanken et stakket comeback som dominerende finansieringskilde for boligbyggere, og fikk sågar innført en ny offisiell boligstandard i 1992. Ingen leilighet skulle være under 55 kvadratmeter, het det blant annet.
Men Husbankens storhetstid var ugjendrivelig over. Utover 1990-tallet overtok byggebransjen selv bygningskontrollen, med påfølgende skjemavelde. Stadig mer detaljerte forskrifter fra myndighetene fastslo et minstemål av hva som måtte med i et boligprosjekt: ventilasjonskrav, våtromsnormer, energikrav og universell utforming – trappebratthet, vindushøyde, veggtykkelse og søppelkassestørrelse.
Dereguleringen ble fullendt i Stortingets boligmelding i 2003: «Boligmarkedet vil fremskaffe de ønskede kvaliteter til en lavest mulig kostnad for samfunnet». Folket skulle selv få velge ønsket boligkvalitet fordi «noen har krav til boliger, mens andre ikke stiller større krav til boliger enn til hotellværelse».
– Husbankens kvalitetsnormer ble sett som teknokratiske ideer som gikk på tvers av folks subjektive oppfatninger. Husbanken ble omdannet til en bank for grupper med spesielle behov, sier boligforsker Lene Schmidt ved NIBR.
Minstestandarden ble gravlagt for godt. En gedigen snuoperasjon var over, ifølge Jan Erik Øye ved Prognosesenteret:
– Norge hadde fått Europas mest liberale boligmarked. Det fikk store konsekvenser for hvordan vi bygger boliger.
Fortett sentrum! Da sivilarkitekt Ellen de Vibe ble hovedstadens byplansjef for tretten år siden, var priseksplosjonen i Oslo sentrum fremdeles i startgropen. Siden 1993 har konsumprisindeksen steget med rundt 40 prosent, mens boligprisene har bykset 270 prosent, ifølge Statistisk sentralbyrå. I Oslo sentrum har prisveksten vært enda kraftigere.
– Det er blitt umulig for mange å komme seg inn på boligmarkedet. Vi har derfor fått en tverrpolitisk bestilling om å skaffe mange – i betydningen små og rimelige – boliger, sier de Vibe.
Førstegangsetablerere ble lokket med sentrumsnærhet, lave innskudd, hems og flatskjerm og lå i soveposer for å sikre seg «hotellrommene» – likevel betegnet som «rimelige» fordi de kostet under to millioner kroner: I 2004 oppnådde leiligheter på 15 kvadratmeter – inklusive hems – i andelsprosjektet «Living in a box» på Majorstuen kvadratmeterpriser på over 90.000 kroner.
På de ti årene frem til 2002 økte avkastningen på en ettromsleilighet 4,5 ganger mens prisen på en femroms økte tre ganger.
– Utviklernes kalkyler har vist at det lønner seg aller mest å bygge i sentrum – til tross for høye tomtepriser og langdryge, konfliktfylte byggeprosesser, sier de Vibe.
De neste 20 årene skal det bygges 100.000 nye boliger i Oslo. Halvparten av dem kommer i sentrum.
Skandaløst dårlig. Grüner Garden, Grønlands Torg, Ringnes Park, Pilestredet Park, Tjuvholmen, Parksiden, Elvebredden, Sofies Hage, Aslaks Hage, Waldemars Hage: Store boligprosjekter med grønne navn og hundrevis av leiligheter, bygget ut i rask takt det siste tiåret. De markedsføres med trendy beliggenhet, ung demografi og et nytt vokabular: «fransk balkong» (høyt vindu med gitter), «åpen stueløsning» (kjøkkenkrok) og «studioleilighet» (ettroms).
– Det er blitt press på tidligere kronverdier som god inneplass, luftige utearealer og fleksible planløsninger, sier plansjef de Vibe.
De 280 nye boligene på Wexels Plass ble jublet frem av Oslo-politikerne i 2005:
– Et samlet bystyre har ivret veldig for bygging på denne tomten, med rimelige boliger av høy bokvalitet. En reduksjon av prosjektet vil gjøre det dårligere, styggere og dyrere, åpnet Høyres Toril Fiskerstrand behandlingen i bystyret.
De samme arkitektene og utbyggerne som lenge harselerte over Husbankens beskjedne standarder, savner dem i dag:
– En leilighet Husbanken ville nektet i 1985, er et varp i dag. Vi har isteden fått en slags «Bolig 2011 versjon 1.0» – representert ved de billigste produktene som en utbygger antar vil oppfattes av kjøperne som «moderne», men likevel ikke skremmende, sier eiendomsutvikler Bjørnar Johnsen hos Infill, der Aspelin Ramm er største eier.
Arkitekturprofessor Jan Olav Jensen i det prisbelønte kontoret Jensen og Skodvin er bekymret:
– Det er skandaløst dårlig mye av det som bygges. Noe er skjedd som gjør at noen slipper unna med å selge dårlige varer.
Mange leiligheter små. Mye elendighet begynner med en liten leilighet.
– Vi bygger boliger som er mindre, trangere og mørkere enn noen gang før i moderne norsk bolighistorie, sier boligforsker Bendik Manum, førsteamanuensis ved Fakultet for arkitektur og billedkunst ved NTNU.
Over halvparten av nye boliger i Oslo er mindre enn Husbankens tidligere minstekrav på 55 m2. I bydel Sagene, der fortettingen begynte tidlig, har mer enn seks av ti leiligheter ett eller to rom, ifølge Oslo-statistikken. Samtidig er rommene blitt mindre: Halvparten av ettromsleilighetene er nå under 30 kvadratmeter. Halvparten av toromsleilighetene er under 50 kvadratmeter.
– Det finnes gode små leiligheter, men sjelden i nye boligprosjekter, sier Manum.
Det første som lider når det knipes på arealet, er planløsningen.
Lailas storhetstid. Stakkars Laila Rolvsjord.
Husbankens tidligere sjefarkitekt innså neppe konsekvensene da hun en dag på 1980-tallet godkjente et soverom der dobbeltsengen gikk fra vegg til vegg, med åpning til stuen på begge sider av sengen så man kunne komme til. Rapporter fra boligforskningsmiljøer som NIBR og Sintef Byggforsk avdekker at «Laila-løsningen» nå dominerer store boligprosjekter.
– «Laila» gjør at soverommet kan krympes, men fremdeles ha plass til en dobbeltseng. Dermed kan utbygger si at leiligheten er for to personer, som er mer lukrativt. Nå er selv dagens tekniske minstestandard på skarve fem kvadratmeter under press, sukker byggforsker Lene Schmidt i NIBR.
På noen plantegninger er det tegnet inn dobbeltseng i rom uten vinduer – ofte kalt kott på folkemunne. I prospektet til Innherredsveien i Trondheim står det en seng på gangen – uten oppgitt areal – med et forheng antydet foran sengen.
Når du kommer inn døren i leiligheten på Wexels Plass står du midt i stuen. Entreen er nemlig det første som ryker når arealet krymper. I både små og store leiligheter er også kjøkkenet blitt en del av stuen. I de mindre leilighetene ligger kjøkkenkroken oftest lengst bort fra vindusveggen, og er mørk selv på formiddagen.
– Fellesområder som vaskerommet i kjelleren, er ofret til fordel for flere leiligheter. En ender opp med å vaske klær i et bad til 58.000 kroner per kvadratmeter og tørke klær i stuen i en toroms til 2,8 millioner, sier Kristian Ribe, arkitekt og planlegger i det flerfaglige rådgivningsfirmaet Rambøll.
Der solen aldri skinner. – Denne leiligheten har bare utsikt én vei, en skjebne den deler med de fleste leiligheter under 50 kvadratmeter. Det er lavt under taket og naboens balkong stopper det lille lyset som kunne kommet. Leiligheter som dette fremstår som ganske mørke og dystre, sier rektor Karl Otto Ellefsen.
Forrige gang «ensidige» boliger, som denne på Wexels Plass, var vanlig i norsk boligbygging var de harde tredveårene. I etterkrigstiden steg kravene takket være Husbanken. Ensidige nordvendte boliger ble rett og slett forbudt.
Etter dereguleringen begynte man igjen å akseptere ensidige boliger. Til slutt fjernet man også kravene til orientering. På Carl Berner Terrasser – Veidekkes leilighetsprosjekt i Sinsenveien i Oslo – er halvparten av leilighetene nordvendte, og dermed helt uten direkte sollys. De mange små leilighetene er lagt ut fra en midtkorridor, et vanlig trekk i mange nye boligprosjekter:
– Boligbyggene er blitt tykkere for å øke tomteutnyttelsen. En korridor midt i bygget gir ensidige leiligheter unntatt i enden av korridoren. De mange smale og dype leilighetene gjør at lyset rett og slett ikke rekker inn i hele leiligheten. Mangelen på lys og luft i leilighetene lavt nede i etasjene blir prekær, sier Kristian Ribe i Rambøll.
Med tykkere bygningskropper ender også de større og gjennomgående leilighetene som smale tarmer.
En annen populær måte å øke utnyttelsen på, er å henge korridorene utenpå bygget som såkalte svalganger. De markedsføres gjerne som «halvprivate» balkonger.
– Ordet «gjenganger» får en helt nye betydning når balkongen din også fungerer som naboens inngang. Om privatlivet allerede trues av trangere tomteutnyttelse, tar svalgangen med sitt innsyn, fullstendig knekken på det, sier Ellefsen.
Under overflaten. «Denne side ned» sto det skrevet over hele gulvet, som var montert av ikke-norsktalende håndverkere.
Stikkontakter i dusjsonen og veggtoalett i barnehagehøyde kan mange kjøpere selv oppdage. Verre er det med dårlig lydisolasjon og skrale gipsvegger; vannlekkasjer og temperatursvingninger; slurvete listverk og feillagt parkett; ildsteder uten trekk; fukt, sopp og råte.
I 2007 fikk takstmennene nok. I rapporten «Vi setter pris på Norge» varslet Norges Takseringsforbund (NTF) om «uakseptabel byggepraksis i byggeboomens tid»:
– Det hjelper ikke at teknologiske fremskritt og strenge forskrifter generelt har hevet den tekniske standarden. Med automatsikringer, varmekabler og våtromsmembraner er det også flere og mer alvorlige feil som gjøres. Det er langt større hyppighet av alvorlige byggefeil i nyere bygg enn i gamle, sier administrerende direktør Arne Støbakk i NTF.
Trond Bøhlerengen i Sintef Byggforsk tror høyere byggetempo har gjort slurv og alvorlige feil vanligere:
– Den ekstreme utbyggingstakten har ført til at vi henter inn folk som snakker dårlig norsk og er vant til mer oppsyn. Hverken byggemyndighetene eller andre har anledning til å kontrollere. Det er et voldsomt jag etter flotte detaljer, kostbare kjøkken og bad og hengeservanter. Under forseggjorte overflater finner man derimot ikke annet enn minimumsstandard.
Er leiligheten et energisluk eller har den et billig og dårlig ventilasjonssystem? Slike ting bør du få vite mer om i prospektet, mener Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF), som har analysert prospekter for blant annet Grønlandskvartalene, Ringnes Park, Frydenberg, Waldemars Hage og Schouskvartalet i Oslo:
– Vi får mer teknisk informasjon når vi kjøper mobiltelefon enn når vi kjøper bolig. Dette er de kjedelige tingene som på sikt er viktig for helse og lommebok, sier administrerende direktør Liv Kari Hansteen i RIF.
Dagens byggekvalitet er årsaken til at Forbrukerrådet vil øke reklamasjonstiden på bolig fra fem år til ti:
– Jeg kan nesten ikke forstå at folk tør å kjøpe nytt lenger. De alvorligste byggefeilene oppdager man ikke før det er gått noen år. Og det er forbrukeren som må ta regningen for andres feil, sier Thomas Bartholdsen, fagsjef for bygg i Forbrukerrådet.
Regjeringen mener derimot at økt reklamasjonstid vil påføre utbygger større usikkerhet og dermed øke forbrukerens sluttregning, og sier nei. Likevel har storbyggeren Skanska Bolig på eget initiativ innført tiårsreklamasjon:
– Byggenæringen produserer byggefeil for over én milliard kroner hver måned. Store deler av byggebransjen har fått et fortjent dårlig rykte, sier Skanska-direktør Johan Arnt Vatnan.
Utbyggere som ikke øker reklamasjonstiden, vil falle bort, mener han:
– Boligkvalitet er virkelig ikke på den pidestallen den burde være på. Det vi bygger, er for dårlig. Byggebransjen må gjenreise yrkesstoltheten, tilstrebe null feil og øke innovasjonsgraden.
Fattigmannssol. Arkitektenes egne solstudier av Wexels Plass etterlot ingen tvil. Klokken tolv 21. juni – med sommersolen på sitt aller høyeste – ville bare fliker av bakgården få direkte sollys. Heldigvis for utbygger er ikke solstudier en del av planmyndighetenes beslutningsgrunnlag. Ytterveggene ble i stedet kledd med metallplater slik at «lysinnslipp reflekteres fra platekledningen til alle hjørner i gårdsrommet», som det heter i prosjektpresentasjonen «Fra drøm til virkelighet».
– Dette kalte man «fattigmannssol» før i tiden, sier boligforsker Jon Guttu.
Årsaken til fattigmannssolen på Wexels Plass er en utnyttelsesgrad på nesten 400 prosent. Det tilsvarer en fireetasjes bygning på hele tomten – nesten det dobbelte av tidligere tillatt i Oslo, ifølge Guttu, som har analysert utearealene til 37 norske boligprosjekter:
– Det er blitt vanlig med så høy utnyttelse. Fellesarealene reduseres til adkomstareal med avfallssortering og sykkelparkering, en sandkasse og et vippedyr. Våre undersøkelser viser dessuten at jo trangere utearealene er, dess mindre brukes de.
Under byfornyelsen i Oslo på 1980-tallet ble leiligheter slått sammen og bakgårder åpnet opp.
– Det er ironisk at vi nå bygger trangere enn noensinne, sier Guttu.
Et stykke opp på Grünerløkka ligger Ringnes Park. Ifølge Plan- og bygningsetaten skulle boligprosjektet bli en parkmessig berikelse for bydelen: «Den bygningsmessige variasjon og åpenhet til kvartalet anses positivt for et kvartal som er meget stort, og gir økt tilgjengelighet for strøket.»
Beboer Ibrahim el Hayawan står på terrassen sin og speider ned på det eneste treet i «parken» – en stor plen med høye hus på fire sider. Jordlaget er akkurat tykt nok til gress. Midt på plenen har treet fått sin egen jordbul.
– De fikk bygge så tett som dette, fordi de lovet å «gi tilbake» til byen ved å gjøre parken åpen for alle. Det er vanskelig å se at de har lykkes, sier el Hayawan, som selv er arkitekt med fartstid i Snøhetta og Rem Kolhaas’ OMA.
En av årsakene, er at «parken» er løftet noen etasjer opp over et parkeringshus. Det er et trekk som på grunn av strenge krav til parkeringskapasitet, går igjen de fleste nye boligprosjekter. Dermed møtes fotgjengeren på utsiden av høye betongvegger med smale og uinnbydende trappeganger opp.
– Barna våre nekter å leke her, sier el Hayawan, som er vant til tett bebyggelse etter å ha bodd i Hong Kong og Kairo:
– Oslo er ikke New York. Vi må huske at nordmenn er glade i å være ute og la barna leke på egenhånd. Tett kan være en velsignelse for byen, men av lengsel etter litt ordentlig by har man mistet av syne alle krav om ordentlige utearealer.
Arkitektenes fallitt. – Dereguleringen av markedet var en økologisk katastrofe for byggebransjen. Utbyggerne og entreprenørene ble enerådende mens arkitektene ble liggende igjen på sidelinjen med brukket rygg. Mangfoldet ble borte fra norsk boligbygging, sier arkitekturprofessor Jan Olav Jensen.
Arkitektkontoret Heggelund & Koxvold står bak Wexels Plass. Partner Tore Koxvold mener arkitektene havner mellom barken og veden:
– Det er lite plass til elegant arkitektur mellom høye krav til utnyttelse og pirkete forskrifter. Det hadde vært enkelt å bare sukke over hvor morsomt det er å være arkitekt når vi får gjøre som vi vil. Men med tøffe rammebetingelser blir det ikke alltid så bra som det burde være, det må det være lov å si, sier arkitekten.
Utvikleren bak Wexels Plass er Stor-Oslo Eiendom. Der bekrefter prosjektleder Geir Johnsen at både teknisk og estetisk kvalitet kommer et stykke ned på prioriteringslisten:
– Vi kjøper dyre tomter under forutsetning om høy utnyttelse og politiske signaler om at det trengs mange boliger. Wexels Plass er et eksempel på svært mange leiligheter på lite areal, sier eiendomsutvikleren.
– Vi har ingen fokus på estetisk kvalitet. Strenge forskrifter og lang behandling gjør byggingen så uforutsigbar at vi ikke tør satse på innovasjon. Både vi og de andre store utbyggerne leverer minimumskravene. Markedet ber heller ikke om mer. Alt vi bygger blir solgt. Og folk sier de trives!
Mon det.
Bunn i Badedammen. Badedammen Vest lå sentrumsnært og praktfullt ved sjøen. To av tre leiligheter var under 55 kvadratmeter og dermed «rimelige ungdomsleiligheter», selv om kvadratmeterprisen var høy. Likevel ble ikke området den suksessen Stavanger-politikerne hadde sett for seg. Tvert imot.
På fire år fra 2002 økte Badedammens befolkning med 160 prosent. Det bodde i snitt bare 1,25 beboere i hver leilighet. Kun syv prosent av dem var barn. Så begynte folk å flytte. En tredjedel hvert år, for å være nøyaktig. I en levekårsundersøkelse av 68 byområder i Stavanger i 2008 kom Badedammen på bunn.
– Vi vil jo ikke lære! Nye sentrumsnære boliganlegg med små leiligheter preges av gjennomtrekk. Liten plass og ensidige leiligheter driver misnøyen. Med så ustabile forhold blir det dårlig med kjærlighet til eget bosted, og forfallet begynner. Det er forslummingens første trinn, sier Lene Schmidt i NIBR.
For å unngå forslumming har Oslo kommune de siste årene krevd at halvparten av leilighetene i nye prosjekter skal være over 80 kvadratmeter. Problemet er, ifølge Kristian Ribe i Rambøll, at planapparat og politikere er redusert til å bare vende tommelen opp eller ned for prosjekter i en «bitvis byutvikling»:
– Fjordbyen, opera og Ringnes’ «kvinnefornærmelsespark» har preget den offentlige diskusjonen, mens store områder i indre Oslo endres nærmest uten fellesskapets medvirkning. Den overordnede planleggingen av bydelene er erstattet av summen av enkeltprosjekter. Rammevilkårene for arkitekturen har aldri vært dårligere, sier Ribe.
Raskere, høyere, mere! – Bokvaliteten er blitt mye bedre! Vi har ivaretatt gode utearealer og gjennomgående leiligheter. Og skulle vi ønske å gjøre mer, har vi mer enn gode nok verktøy, sier Toril Fiskerstrand (H), som har sittet i Oslos byutviklingskomité de siste åtte årene.
Miljøvernminister Erik Solheim, derimot, vedgår at fortettingen kan ha gått på bekostning av bokvaliteten i byene, men at loven gir mulighet til å begrense bygningenes størrelser og stille krav til utearealer:
– Det er opp til den enkelte kommune å vise vilje og kraft for å få noe til, sier statsråden.
I mellomtiden fortsetter fortettingen av Oslo sentrum. Arbeiderpartiet foreslo under valgkampen at de fleste sentrumsbygninger – både eksisterende og nye – skal kunne få to ekstra etasjer. Høyre ønsket velkommen etter:
– Første prioritet er å bygge mye mer. Så dette lover bra for kommende periode, sier Fiskerstrand.
Direktør Martin Mæland i landets største boligbygger Obos mener at kvalitetsdebatten er en avsporing:
– Problemet er at det ikke bygges nok. Husbankens kvalitetskrav var et svar på den tidens begredelige boligkvalitet. Idealene er akterutseilt i dag, sier Mæland.
En ny tid krever nye tanker, mener byplansjef Ellen de Vibe:
– Nye utearealsnormer skal snart sikre en størrelse og utforming som støtter opp under boligmiljøene. Men de som mener at alt var bedre i Husbankens storhetstid, baserer seg på urealistiske idealer fra den gang byggebransjen pløyet jomfruelig mark og det var godt med sentralt beliggende tomter.
Som fortjent. Arkitektrektor Karl Otto Ellefsen har tatt turen vestover til boligprosjektet Nye Major på Majorstuen i Oslo, som ruver over bydelen langs t-banelinjen. Bakgården er en høy trakt som blir smalere jo lenger inn du kommer.
– Bare se her. Det er ikke bare i indre by de bygger trangt og høyt. Man aksepterer en tetthet som aldri tidligere er bygget i Norge, fordi det ligger bærekraftig til ved et kollektivknutepunkt. Men leilighetene blir dårligere. Må virkelig folkevekst i byene til de grader gå ut over bokvaliteten?
Han ser på en benk som vender inn mot en vegg.
– Politikerne vil ha flere boliger for enhver pris. Arkitektene og planleggerne hyller tetthet som ekte by. Journalistene skriver bare om designdetaljer og «kroner over takst». Utbyggerne og entreprenørene gjør bare det vi kan forvente av dem. Og forbrukerne selger alt de kjøper med fortjeneste uansett, så bryr de seg egentlig om kvalitet?
Det begynner å regne.
– Vel vel. Når det regner, er det i alle fall like mørkt i de opprinnelige Gråbeingårdene som det er i de nye.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.