Forlagsredaktør Thomas (Christian Skolmen) har ikke for store sko, han har for små; de er dyre, håndsydde signalaccessoirer kjøpt på salg i den størrelsen som var igjen. Og nå har hans forfatter på nedadgående Edward Archer (Bjørn Skagestad) overrasket hele litteraturverdenen med å bli nominert til Nordisk råds litteraturpris.
Det er glede på jobb og hjemme. Nominasjonen er en statusakselerator for dyslektikeren fra Oppsal, og hans kone Vibeke (Andrea Bræin Hovig), hun også i forlagsbransjen, planlegger festmiddag for ekteparet Archer.
Men så dukker Ellen (Heidi Goldman) opp. Thomas’ mislykkede søster, hun som er «mellom to jobber» ringer broren etter å ha blitt tatt for butikktyveri. Hun har dessuten somlet bort husnøklene og forteller broren at samboeren Kai (Lars Reynert Olsen) er død, flere måneder tidligere.
Som om ikke det er nok, bringes forfatteren Svein Slinger (Jan Sælid) på bane. Han er en flyktig skikkelse, han er død sies det. Han gikk gjennom isen på Mjøsa for mange år siden, eller ble han spist av en isbjørn på Svalbard? Vanskelig å si. Borte er han i alle fall. Eller ikke. Men hans mulige tilstedeværelse skal true hele litteraturprisen.
«Epleslang» sneier innom klisjeen om at de som er noe i kulturlivet generelt og forlagsbransjen spesielt er snobbete oppkomlinger. Men så lenge man lever i et land der det ikke er uvanlig å mene at arbeiderpartilederen umulig kan bry seg om folk flest siden han snakker fransk, er det kanskje ikke så lett å få noen til å tro at det finnes mennesker som er genuint opptatt av ikke strømlinjeformet litteratur.
Men så handler det faktisk litt om det også. Om hvor feil man kan ta av folk. Om klasse, status og selvmytologisering. Om favorisering på usikkert grunnlag og om anstendighet både i offentligheten og i personlige forhold. «Epleslang» tar alle disse temaene på alvor, men med en humor som gjør at man humrer seg gjennom seriens mange smarte scener og handlingstråder som veves sammen i et sterkt og sikkert nett.
David Reiss-Andersens manus er fullt av gode observasjoner som også er rørende midt oppi harselasen. Jorunn Kjellsby som Ellen og Thomas’ mor med begynnende demens er en god skikkelse som forankrer handlingen i det som til syvende og sist betyr noe. Hvilket forhold man har til de nærmeste er ofte en pekepinn om hvor vidt man er hel ved; mamma er ingen stakkarslig figur, men en nøkkel til hvordan det er blitt som det er blitt.
Ikke minst er «Epleslang» tett og godt drama uten løse tråder, og serien brøler aldri poengene opp i ansiktet på oss. Man må finne dem selv og så får man se hvor vondt det gjør nå de treffer.(Vilkår)
