Mandag denne uken kunne dronning Elizabeth og prins Philip feire 70 års bryllupsdag nesten 80 år etter at de traff hverandre første gang, og den regjerende monarken har ved flere anledninger referert til ektefellen som sin «klippe».

Andre sesong av Netflix-satsingen «The Crown» åpner imidlertid i februar 1957, da dronningen (Claire Foy) og gemalen (Matt Smith) opplevde en dyp, ekteskapelig krise mens all verdens øyne hvilte på dem. Philip er en guttevalp som furter og fester; hans umodenhet er uendelig, og hennes i dette tilfellet påtvungne tålmodighet likeså. Men som kjent må man både gi og ta om et forhold skal fungere: Hertugen av Edinburgh blir prins Philip av Wales, med krone og hermelinskappe, septer og alle pontifikalier som tenkes kan, for å bøte på hans lave rang i familien. Det fremstår som surrealistisk at det er en gest utført av en fremdeles sittende regent i det moderne Europa for bare 60 år siden.

Skjønt den første scenen sesongen spilles om igjen i sin helhet i tredje episode, og i lys av hva vi har sett i mellomtiden, fremstår samme situasjon som to forskjellige scenarioer. Ikke helt ulike, men med andre nyanser. Det er kjennetegnet på «The Crown», en enormt gjennomarbeidet serie der man aldri har hastverk med å legge fra seg et tema for å komme videre til neste; det finnes alltid en annen side av saken, en tilføyelse som gjør Peter Morgans manus rikt, mettet og enormt tilfredsstillende. Personlige anliggender og politikk blandes sømløst og rent ut sagt actionfylt, uten at man noensinne skynder seg.

For det er selvfølgelig ikke bare i de indre gemakker at det er uro når vi nå er kommet til brytningen mellom 1950 og -60-tallet. Suez-krisen håndteres uprofesjonelt av statsminister Anthony Eden, det skapes enda en krise av konstitusjonell art da den mislykkede politikeren og ukjente journalisten Lord Altrincham våger å kritisere dronningen personlig og offentlig. Samtidig ønsker dronningens onkel, hertugen av Windsor, den abdiserte kongen, å vende tilbake til landet samtidig som det dukker opp opplysninger om ham som kongefamilien har forsøkt å holde skjult. Her har man funnet det nødvendig og betimelig å belegge dramatiseringen med bilder fra virkeligheten før episoden avsluttes av rulleteksten; det gir en enkel, men enormt dramatisk effekt.

Og det er virkelig disse små, enkle grepene som gjør at «The Crown» troner på toppen blant de mange historisk-biografiske tv-seriene. Et lite kamerasveip viser ubetalelige blikk under prins Philips kroningsseremoni, et kort glimt av dronningmorens ansiktsuttrykk illustrerer den manglende entusiasmen for prinsesse Margarets bryllup. Og man trenger ikke ty til store fakter for å forstå hvilken ydmykelse det er for flere voksne menn med makt å bli irettesatt av den fremdeles unge monarken.

Det er dessuten rom for humor og en viss frekkhet innenfor de konservative rammene dramaet befinner seg innenfor – desto morsommere og mer virkningsfullt. Dronningen er fremdeles «grumpier than thou» både i alvor og spøk.(Vilkår)

Meretes utvalgte: En delikat amerikaner til svineribben
Fra Berkeley i USA serverer Merete Bø denne fantastiske vinen til norsk svineribbe.
01:05
Publisert: