Enda en Viaplay-original satser alle kortene på thrillersjangeren, og den nordiske satsingen «Rig 45» lykkes godt med å demonstrere hvor klaustrofobisk det kan bli ute på det åpne havet.

I alle fall når det står om livet og man ikke har muligheten for å forlate en ikke helt topp moderne oljerigg.

«Rig 45» er et slags det lukkede roms mysterium, en borerigg i storm, der det som først ser ut som en dødsulykke kanskje ikke er en ulykke likevel. Så blir en annen av besetningen hardt skadd, før en tredje igjen må bøte med livet.

I og med at mannskapet er lite og oversiktlig, blir stemningen på riggen noe forsuret, kan man si. Ingen kommer derfra på grunn av uværet, og det er heller ikke mulig å ta seg ut dit. Da kommunikasjonsutstyret blir sabotert, er saken klar: De er strandet med hverandre, og morderen er en av dem.

Skjønt før stormen satte inn har selskapet Benthos Oil rukket å sende internutrederen Andrea (Catherine Walker) ut til riggen for å undersøke det første dødsfallet, slik protokollen krever. Man kan gjespe kjeven ut av ledd over Andreas ektemann som furter fordi hun må reise på oppdrag like før julaften. Det er etter hvert en ulidelig klisjé dette, med disse mennene som ikke bare blir overrasket, men personlig støtt over at kona må på jobb.

Uansett møter Andrea en broket irsk og nordisk besetning ledet av den litt famlende og usikre danske Mikkel (David Dencik); de er bare en håndfull mennesker om bord, og den mest adekvate er den sist ankomne, norske Halvar (Jacob Oftebro). Han er også den som viser samarbeidsvilje overfor Andrea, der de andre oppfører seg som om de har noe å skjule.

Det har de også, men hva og hvor mye er litt uklart i de første episodene. De virker heller ikke spesielt opprørt over finske Ritvas ulykksalige død, men mer opptatt av å få sendt Andrea tilbake til hovedkvarteret.

At folk som har noe å skjule oppfører seg nettopp som om de har noe å skjule, er en svakhet som «Rig 45» deler med mange andre serier i sjangeren. Enkelte scener utspiller seg dessuten som om skuespillerne kommer rett fra leseprøven. Det er sjelden tid til å bygge opp stemningen hovedpersonene i mellom, det er ingen av dem som går som katten rundt den varme grøten – de går rett på sak. Det er også grenser for hvor mange ganger man kan se en dårlig opplyst korridor og gispe av forventning og spenning. En viss gjenbruk av motiver er naturlig i et avgrenset miljø, men her er terrenget såpass innsnevret at det går ut over seerens orienteringsevne.

Men serien er såpass handlingsmettet at det går an å se gjennom fingrene med denne typen skavanker, så lenge løsningen på mysteriet er tilfredsstillende. Det gjenstår å se. At skandinavene snakker seg imellom på sine egne språk, er overraskende og positivt, all den tid det lages haugevis av både serier og filmer der alle snakker gebrokkent engelsk for enkelhets skyld og av internasjonale lanseringshensyn, i settinger og situasjoner hvor det er høyst unaturlig.

Seriens første halvdel er såpass actionpreget at det er å håpe at «Rig 45» klarer å holde trykket oppe. Og at andre med et drama i ermet ser boreriggen som et naturlig åsted for en enda mer mangslungen handling enn denne.(Vilkår)