Har du også begynt å få noia når du ser en svart kassebil? Da er du dypt inne i «The Handmaid's Tale», vår tids mest urovekkende tv-drama.

For dem som ikke skjelver for svarte kassebiler ennå: Hulu/HBO-serien bygger på en roman av den kanadiske forfatteren Margaret Atwood fra 1985 («Tjenerinnens beretning» i norsk oversettelse av Merete Alfsen, 1987). Fortellingen foregår «et stykke inn i fremtiden», det vil si omtrent nå. Stedet er republikken Gilead, som har revet seg løs fra det borgerkrigsherjede USA. Og hovedpersonen er Offred, en 33 år gammel kvinne som er republikkens fange.

«Offred er «tjenerinne» eller ufrivillig surrogatmor. Gileads strengt religiøse lover tillater ikke kunstig befruktning eller eggdonasjon. Isteden lener man seg på et utdrag fra kapittel 30 i første Mosebok, der patriarken Jakob og Rakel får barn via slavekvinnen Bilha, som «føder på hennes knær».

Et virus, eller en kombinasjon av et virus og generelt giftnivå i biosfæren, har gjort over 90 prosent av kvinnene i Gilead ufruktbare. (Menn også, men det er det forbudt å snakke om.) Svaret på utfordringen ble et Herrens skrekkvelde. Henrettelser er dagligdags i Gilead.

Kvinner skal tie i forsamlingen, eller rettere sagt, de har sine egne forsamlinger. Republikken er sterkt kjønnssegregert, og dessuten et klassisk kastesamfunn.

Margaret Atwood kokte dette heksebrygget, skryter hun, uten å måtte dikte opp noe som helst. Flere politiske trekk i samtiden inspirerte til romanen. Først og fremst revolusjonen i Iran i 1978 og utviklingen av prestestaten, med brutale innskrenkelser i kvinners rettigheter rettferdiggjort av en hellig, fanatisk krig mot Irak.

Nærmere hjemmebane var dette Reagan-epoken i USA, da kristenhøyre-sammenslutningen «Moral Majority» gjorde seg kraftig gjeldende. De var en reaksjon på seksti- og syttitallets moralske utglidning – abortlov, feminisme, homosak, pornografi og så videre. På disse kanter var det alminnelig å oppfatte HIV-viruset som «Guds straffedom», noe vi finner klare ekkoer av i boken. Da Susan Faludi skrev «Backlash» i 1991, var det som oppsummering av det hun så som systematiske angrep på feminisme og likestilling i tiåret før.

I tillegg bodde Atwood i Vest-Berlin da hun skrev «Tjenerinnens beretning». Som utlending kunne hun reise fritt over Jernteppet, og fikk sjansen til å se hvordan DDR, historiens verste overvåknings- og angiverstat, fremsto i sine siste og mest paranoide år.

Da hun var ved Harvard studerte Atwood amerikanske puritanere på 1600-tallet, og kjente nok også til anabaptistene i den tyske byen Münster på 1530-tallet. Byens tre religiøse ledere – en baker, en skredder og en ullhandler – skulle opprette Guds rike her og nå. De utropte Münster til «Det nye Jerusalem» og gikk i gang med å utslette alle vantro. Kvinnedraktene Atwood beskriver – og som er praktfullt gjenskapt i serien – har mer enn et snev av reformasjonen og puritanismen som fulgte.

Da skulle vi vel være advart? Men nei. Folk leser tydeligvis ikke de tingene de har godt av.

Så sent som i 2013 oppsto Gilead i virkeligheten. Det er lite i Atwoods roman som ikke tok fysisk form i den Islamske staten, da Abu Bakr al-Baghdadi utropte seg til kalif og kalte alle rettroende muslimer til seg. Her holdt man kvinner som slaver og forlystet seg med offentlige lemlestelser og henrettelser, med grunnlag i en bokstavtro og selektiv lesning av Koranen. Unge norske og norskfødte menn – og kvinner! – reiste til dette helvetet frivillig, enkelte av dem for å dø. Sosialdemokratiet er åpenbart ingen sikker vaksine.

«Gilead er inni deg,» blir vi fortalt i serien. Hvor sant er det? Grunnen til at denne fiksjonen slår så sterkt i dag, er ikke bare at tv-serien er så djevelsk godt fortalt, men at vi ser skriften på veggen så tydelig.

Kjønnskrigen, kampen om reproduksjonen, er en realitet. I forrige uke ble ti mennesker drept i Toronto, da en 25 år gammel mann gikk amok med lastebil fordi han betraktet seg som offer for «omvendt voldtekt», det at kvinner valgte å ikke ligge med ham. Menn fra hans miljø har drept to ganger før.

Margaret Atwood, som nå er 78 år gammel, befant seg så sent som i januar i sentrum for en kontrovers. I 2016 forsvarte hun Steven Galloway, en kanadisk universitetslærer som fikk sparken etter mistanker om seksuelle overgrep som aldri ble åpent dokumentert. I kjølvannet av Metoo spratt ballen tilbake; Atwood ble beskyldt for å være en «bad feminist» som «fører krig mot kvinner». Hun publiserte et essay der hun trakk paralleller til hekseprosessene i Salem, og anfører – helt i tråd med sin roman – «Når tidene er ekstreme, vinner ekstremistene.»

Som forstanderinne Lydia, alles favorittskurk i serien, uttrykker det: «Det finnes to slags frihet. Det er frihet til, og så er det frihet fra

Frihet fra …? Det er en lang liste. Kropps-, trenings- og ernæringshysteriet. Skrekken for likevel å bli valgt bort, uansett hvor hardt man anstrenger seg. Tidsklemma. Skrekken for aldring. Skrekken når barn ikke kommer hjem som avtalt og ikke svarer på telefonen. Skrekken for overgrep og voldtekt. Seksualiserte blikk og berøringer. Slibrige sms-er fra partikolleger. Gilead har svaret.

Seriens følsomme skildringer av ulike kvinnefellesskap åpner et par fæle avgrunner i menneskenaturen. 1) Man venner seg til alt. 2) Mange nok vil ha det slik til at det kan gå rundt. Spesielt jævlige er fremstillingene av det Atwood kaller «particitution», når slavekvinnene av og til får lette på trykket ved å delta i steining av innbilte fiender.

Margaret Atwoods åttitallsroman ble brukt opp i den første sesongen av «The Handmaid's Tale». Av de første episodene i sesong 2 kan vi slutte at den sadistiske oppfinnsomheten på ingen måte er uttømt ennå. Om vi kommer nærmere noen ubehagelige sannheter om hvem vi er og hva vi egentlig ønsker, gjenstår å se.(Vilkår)

Meretes utvalgte: Årets sommerfestvin
Perfekt til buffè, lyst kjøtt og kylling
01:20 Min
Publisert: