I forrige uke brøt forhandlingene om et nytt langtidsbudsjett for EU sammen. Blant de største budsjettkritikerne var Storbritannias statsminister David Cameron, som har truet med å legge ned veto, hvis det ikke kommer solide kutt i budsjettet for årene 2014–20. Han må spare hardt hjemme, så hvorfor skal pampene i Brussel strø om seg med penger?

Cameron presses av egne partifeller for å love en folkeavstemning om saken etter neste parlamentsvalg, og en meningsmåling for Guardian i forrige uke viser at 56 prosent av befolkningen ville sagt nei til EU i dag. Peter Mandelson, tidligere sjefsstrateg i Labour og EU-kommissær er redd for at britene kan forlate EU som «søvngjengere».

I Observer i dag leverer likevel Andrew Rawnsley ganske solide arumenter for at britiske EU-motstandere «hever glasset for tidlig».

Jovisst er det en EU-skeptisk stemning i Storbritannia akkurat nå. Med gjeldskrisen og de økonomiske nedgangstidene er EU-skepsisen høy i hele Europa. Muligheten for at det virkelig blir folkeavstemning om saken – og sjansen for at det skulle bli et flertall for utmelding hvis den kommer, er imidlertid mer beskjeden enn man skulle tro, ved å lese EU-kritiske britiske aviser. Fordi:

  • Dette har britene kranglet om i et halvt århundre, og mer enn det. Først var Labour EU-motstandere. Margaret Thatcher kom til makten ble det toryene som ble EU-kritikere. Men hver gang folket har hatt mulighet til å si sin mening om saken, har det sagt ja til Europa. I 1975 var det folkeavstemning, og britene sa ja til EU. Ved parlamentsvalgene i 1983 og 1987, da Labour gikk inn for å melde landet ut, tapte de med et valgskred, det samme gjorde toryene under EU-skeptiske William Hague i 2001.
  • Næringslivets organisasjoner – og fagbevegelsen – er mot. Hvis saken skulle spisse seg til vil de legge bredsiden til, og fortelle at en utmeldelse vil være å spille hasard med britiske arbeidsplasser.
  • For det konservative regjeringspartiet er det høyrisiko. Riktignok ønsker et samlet parti å reforhandle betingelsene for medlemskap. Som venstresiden i Norge ønsker høyresiden i Storbritannia unntak for EUs regulering av arbeidsmarkedet – skjønt med stikk motsatt motiv. Der Fagforbundet ønsker vil ha strengere regler enn EUs standarder, vil britiske høyrepolitikere ha mindre reguleringer og fagforeningsmakt. Men britisk næringsliv er bare måtelig begeistret, og er livredd for å miste markedsadgang for sine eksportvarer. Går toryene inn for utmelding vil Labour kunne fremstå som det næringslivsvennlige partiet, slik partiet med stort hell gjorde under Tony Blair fra midten av 1990-tallet.
  • Presset utenfra vil være stort for at britene skal bli i EU. USA trenger en alliert innenfor EU, tyskerne og franskmennene ønsker å balansere hverandre, de mindre landene ønsker å hindre at Tyskland og Frankrike styrer unionen. Hvis britene virkelig går ut, risikerer de raseri og marginalisering. Det er enn stund siden landet styrte et imperium, selv om det ikke ser ut til å ha sunket inn på ytre høyre fløy i den britiske politiske klassen.

Det er all grunn til å vente mye britisk EU-rabalder, og stadig nye avisoppslag i Mail, Telegraph og Sun, som forklarer at det meste som er trist og leit her i verden kommer fra Brussel. Men det er ikke veldig stor grunn til å tro at det blir noen utmelding, ikke denne gangen heller.

Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv.

Følg nedtellingen daglig på DN.no, Facebook.com/Nobelnedtelling og Twitter: #NobelEU(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.