... og for din egen skyld skal du holde en annen kjær.
Arnulf Øverland i diktet Loven
Onsdag kveld ble 25 år gamle Maria Amelie pågrepet, hun sitter nå på Trandum og venter på å bli sendt ut av landet. Det har vakt en storm av protester fra folk som mener det er umenneskelig å sende henne ut.
Men de fleste av dem vi sender ut i stillhet, uten folkeaksjoner og tv-programmer, er det mer synd på enn henne.
Amelie bør få bli. Ikke fordi hun er det største offeret for vår innvandringspolitikk, men fordi vi bør ha en innvandringspolitikk som gir oss flere som henne.
Hun bør få bli for vår egen skyld. Norge trenger ressurssterke innvandrere med høye ambisjoner. Vi trenger noen som kan slå sprekker i den norske likhetsideologien og vår ekstreme trygghetssøken.
Amelie bør få bli.
I sommer møtte jeg en amerikansk professor som hadde hatt med en del med norske studenter å gjøre. Han spurte meg om nordmenn ikke eier ambisjoner. Jeg svarte at vi kanskje ikke er så opptatt av penger og karriere. Men professoren sa at det var ikke det han mente. Har ikke folk personlige livsprosjekter? Har ikke folk noe de vil få til? Noe de vil oppnå? Jeg visste ikke hva jeg skulle svare.
Norge er kåret til verdens beste land å bo i flere år på rad. Kanskje har det gjort oss for selvtilfredse. Vi har falt tilbake til den gamle misjonærånden og liker å se på oss selv som verdens redningsmenn. Vi er hele verdens fredsmegler. Vi gir mer i u-hjelp per innbygger enn noen andre. Her hjemme har vi den likeste inntektsfordelingen, de rauseste trygdeordningene og sannelig tar vi ikke imot asylsøkere og andre fattige det er synd på også.
Vi er så fylt av vår egen suksess at vi gjerne forteller både USA, Kina, Irland og Portugal hvordan de kan løse sine problemer. Med pensjonsreform, typisk norsk nøysomhet, små inntektsforskjeller og et trepartssamarbeid mellom stat, arbeidsgiver og arbeidstager, skal hele verden reddes inn i den norske modellen.
Altfor sjelden stopper vi opp og spør hva vi kan lære av andre. Kanskje kan vi til og med lære noe av mennesker som har vært på flukt. Kanskje kan vi lære noe av mennesker som er vokst opp i andre og hardere samfunn enn vårt.
En sur og kald ettermiddag noen få dager før jul sto jeg og ventet på bussen, jeg frøs og trippet. Da så jeg et demonstrasjonstog komme mot meg. Det var mange mennesker, de bar fakler og plakater. Da de kom nærmere så jeg at alle hadde mørk hud og at plakatene og slagordene hadde et budskap om frihet. Toget var en hyllest til friheten.
Demonstrantene var muslimer og toget til ære for Imam Hussain som hadde stått opp for friheten. De ville hedre ham og friheten og fortelle oss nordmenn om det.
Jeg tenkte på hvor usannsynlig det er at nordmenn vil gå ut og demonstrere for frihet. Det kan være fordi mye er lov i Norge. Men det kan også skyldes at vi prioriterer trygghet og likhet. Trygghet kan være en forutsetning for frihet, men trygghet kan også kvele friheten. Tenk på hvor kjedelig et totalt forutsigelig liv vil være.
Like barn leker kanskje best. Da blir det minst problemer og konflikter. Men det er mer spennende, utfordrende og krevende å leke, arbeide og omgås mennesker som er forskjellig fra en selv. Da lærer vi mest og utvikler oss mest. Men samtidig øker faren for konflikt, problemer og uenighet.
Jeg tror vi kan ha godt av det. Jeg synes vi nordmenn har gått for langt i dyrking enighet, trygghet og likhet. Vi trenger flere innvandrere som gjør ting på andre måter, og har andre meninger. Vi trenger flere som utfordrer oss.
En verden med åpne grenser hadde vært fint, men Norge kan ikke være det eneste landet med åpne grenser. Det er fint at vi tar imot de kvoteflyktningene og asylsøkerne det er mest synd på og som har størst behov for beskyttelse.
Men vi bør ikke slippe inn folk det er synd på. Vi bør også ta imot mennesker som reiser ut med samme motivasjon som dem som dro fra Norge til Amerika for over hundre år siden. De som drar for å få et bedre liv, og som mange foraktelig kaller lykkejegere.
Vi bør ta vel imot dem for vår egen skyld. Vi bør gjøre det for at vi «ikke skal forherlige oss i dyden» som André Bjerke skrev i ett av sine dikt. For at vi ikke skal tro at vi er så mye bedre enn alle andre. Og for at vi skal få litt mindre enighet om hvor fantastisk bra alt er i Norge og litt større ambisjoner om å lære av andre.
Da blir nok Norge et morsommere land å leve i, og kanskje går flere i tog for å hylle friheten.
Sofie Mathiassen er politisk redaktør i Dagens Næringsliv(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.