«Formula for success: Rise early, work hard, strike oil.»
Jean Paul Getty

Siden de rødgrønne partiene overtok regjeringsmakten i oktober 2005, har de fulgt nesten hele suksessoppskriften fra den amerikanske oljemannen Jean Paul Getty. De har stått opp tidlig og arbeidet hardt. Problemet er at de også har funnet olje.

I over fem år - helt fra før Jens Stoltenberg overtok som statsminister - har mediene listet opp de rødgrønne partienes problemsaker. Det mest slående er ikke at listene har vært ganske lange. Det mest slående er at problemsakene er blitt løst.

Den rødgrønne regjeringen er en kompromissmaskin. Problemer puttes inn i den ene enden, og ut i den andre enden kommer en løsning. Ikke nødvendigvis en god løsning. Men ganske ofte en løsning få har spådd på forhånd. Og alltid en løsning som gjør at sam-arbeidet kan gå videre.

Striden om gasskraftverket på Mongstad var en av de første virkelig store problemsakene. Ap ville si ja til Statoils søknad om å få bygge gasskraftverk. SV ville ikke godta et gasskraftverk uten rensing fra første dag. Kompromisset ble at Statoil fikk ja, men med en avtale om rensing etterhvert.

Hvem vant, egentlig? Begge. Ap fikk gasskraftverket, SV fikk rensing, om enn forsinket. Det ble snakket mye om kamelen SV måtte svelge. Men Ap svelget også en kamel, nemlig en gigantisk renseregning til staten.

Rabalderet om kraftledningene i Hardanger ifjor sommer er et annet eksempel. Var det mulig å få saken under kontroll uten at ny kraftforsyning til Bergen ble forsinket? Ja, faktisk. Mens de kontroversielle delene ble sendt på utredning, ble byggearbeidet påbegynt i den enden som ikke var omstridt. Ap og Sp fikk begynt bygging. SV fikk utredninger. Ordførerne i Hardanger roet seg.

Tirsdag legges rapportene frem. Konflikten vil blusse opp igjen. Men nå kommer saken i det minste på en tid av året der bergenserne skjønner at det er lurt med strøm.

Utkastelsen av Madina Salamova, alias Maria Amelie, er et tredje eksempel. SV ville at hun skulle få bli. Ap ville ha likhet for loven. Løsningen var at hun ble sendt ut, men at loven endres slik at hun kan komme ganske raskt tilbake.

Bestyreren av kompromissmaskinen er statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Han er plassert på Statsministerens kontor og skal «ikke ha selvstendige ansvarsområder». Men selvstendig er han. Ansvar har han også. For alt som kan skjære seg. Schjøttkverna er plassert på møterom 3. Der klinkes statsrådshoder sammen til et kompromiss ramler ut.

Lykkes det ikke på møterom 3, flyttes saken til møterom 1, statsministerens møterom. Der møtes Stoltenberg, SV-leder Kristin Halvorsen og Senterparti-leder Liv Signe Navarsete.

Evnen de rødgrønne har vist til å bli enige i små og store saker taler for at de vil finne ut av også striden om olje- og gassvirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det som virker som en uløselig konflikt i dag, kan komme ut som et litt pussig dyr kalt kompromiss når det nærmer seg påske.

Men det er også en reell fare for at olje får den rødgrønne kompromissmaskinen til å bryte sammen.

Før valget i 2009 ga SV ett tydelig løfte til velgerne. Det var ikke at partiet skulle sørge for en mer liberal asylpolitikk. Det var ikke at partiet skulle få Norge ut av Afghanistan. Det var ikke at det skulle vedtas et forbud mot bensinbiler fra 2015. Selv om SV ønsket alle disse tingene. Det var at med SV i regjering skal områdene utenfor Lofoten og Vesterålen ikke åpnes for oljeaktivitet.

SV har tålt litt av hvert i regjering, mer enn de fleste trodde på forhånd. Tap i denne saken tåler partiet ikke.

Spørsmålet er om Ap tåler å gi SV seieren. Ap ligger godt under 30 prosent på målingene. Det er ikke et sted Ap trives, særlig ikke i et valgår. Partiet sliter langs kysten og mases på av ordførere. Er det mulig å tenke seg et kompromiss der SV holder løftet til velgerne om nei til olje og der Ap samtidig viser at partiet fortsatt er en støttespiller for næringsliv og arbeidsplasser? Av alle har Fremskrittspartiets energi-

politiske talsmann Ketil Solvik-Olsen denne uken gitt Ap litt hjelp.

- Det er ikke nødvendigvis en utsettelse, sa han på NRKs

Politisk kvarter om hva det betyr om regjeringen ikke setter i gang konsekvensutredning av de aktuelle områdene.

Han viste til at det allerede er forsket og utredet mye, og hvis det forskes og utredes enda mer, vil prosessen med konsekvensutredning og åpning kunne gå svært raskt om det blir et politisk skifte i 2013.

Hva så om den rødgrønne regjeringen ryker denne våren? Da blir historien om Jens Stoltenberg at han ble statsminister første gang fordi han ville ha «sterkt forurensende gasskraftverk» og at hans andre regjering gikk i oppløsning fordi han ville ha «oljeboring i matfatet».

Det er jo en slags tråd i det. Ikke grønn, men rød.

Kjetil B. Alstadheim er kommentator i Dagens Næringsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.