Igår avsluttet vi vår sommerlige Høyre-debatt. Interessen har vært upåklagelig, selv om partileder Erna Solberg mener det hele har vært en «avsporing og et sidespor». Rent bortsett fra at det må være en fordel å være på et sidespor hvis man først skal spore av, virker uttalelsen noe angstbitersk. Den største ydmykelsen er å bli hengt i stillhet.
Innleggene - publiserte og upubliserte - har fordelt seg i tre-fire bunker: Det er de som mener Høyres problem er at partiet er blitt for grått og profilløst (blant andre Jan Erik Snoen), de som mener at Høyre må finne tilbake sin verdikonservative sjel (blant andre Henrik Syse), de som mener en lyseblågrå profil stadig er vinneroppskrift (blant andre Victor Norman) - samt de som mener partiet først og fremst har et ledelsesproblem.
Med utsiktspunkt i en avis som ideologisk henter mer inspirasjon fra Adam Smith enn fra Edmund Burke, er det naturlig å se mye fornuft i innleggene som vil ha en blå og offensiv politikk.
Historien tyder på det samme.
Da Høyrebølgen toppet seg rundt 1980 sa SV-politikeren Trygve Bull at Høyre var «uutryddelig som arvesynden». Bull argumenterte med at forandringsvegring var en grunnleggende menneskelig svakhet og at konservatismen derfor alltid ville ha et betydelig politisk uttrykk.
Men Bulls tolkning av sin samtid var ikke helt presis. Høyrebølgen på 1970-80 tallet brøt - for en tid - den lange nedgangstrenden for partiet. Det vant ved å stå for et offensivt og liberalt reformprogram. Det var løfter om deregulering av bankvesenet, boligmarkedet, åpningstider og NRK-monopolet som vant valget. Det var Ap som sto for konservativ endringsmotstand.
Om dette er en oppskrift for dagens Høyre er så en helt annen skål.
Man kan filosofere over hva Høyre kunne gjort for å unngå å bli forbikjørt av Frp som dominerende parti på borgerlig side, men Høyre har ikke ansvaret alene. Fremskrittspartiet skiller seg fra alle sammenlignbare grupper ved å være et av verdens to rendyrkede petroleumspopuliske partier (det andre styres av Hugo Chavez). Partiet slipper å forsvare halsbrekkende og kvalmende resonnementer om at innvandrere, plutokrater og EU-byråkrater stikker av med godtfolks penger. For Frp holder det å være mot Handlingsregelen og bruke Rød Valgallianses gamle slagord: «Penga finns!». Det er lite Høyre kan gjøre med saken, selv om Solberg viser noen ganske friske petroleumspopulistiske takter selv. Denne uken kontret hun, effektivt, Jens Stoltenbergs inkvisitoriske spørsmål om hvem som skal betale for angivelige 12 milliarder tapte skattekroner hvis formuesskatten forsvinner, ved å vise til 500 ferske og deilige petroleumsmilliarder som enhver norsk regjering vil ha til disposisjon de neste ti årene - uten å bryte handlingsregelen.
Men Høyre trenger, med den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr, sinnsro til å akseptere det som ikke kan forandres, mot til å forandre det som kan forandres og visdom til å forstå forskjellen.
Vi startet denne debatten i DN over et stille glass Chablis på en terrasse på Frogner, med en anbefaling om at partiet skulle «komme hjem» og akseptere hva det stort sett har vært i over hundre år: Et interesseparti for den urbane middelklassen.
Siden har det vært mye regn, og det er vel naturlig at min personlige favoritt blant sommerens debattbidrag - det sto på trykk sammen med solskinnet igår - følger klasseresonnementet. Økonomen Kalle Moene har beskrevet den norske samfunnsmodellen som en sammensvergelse mellom samfunnets rikeste og relativt fattigste, med middelklassen i skvis. Ap-LO-Røkke alliansen (som Wallenberg-alliansen i Sverige) er et naturlig uttrykk for denne politikken. LO vinner på å forholde seg til store og velorganiserte enheter, milliardærene kan vente en støttende hånd fra staten.
Taperne blir nystartere og entreprenører, som fagbevegelsen betrakter med mistenksomhet, fordi de nettopp gjør ting på nye måter og er vanskelig å regulere.
Samtidig er Norge landet i OECD med lavest gevinst ved å ta høyere utdannelse.
I denne - ekspanderende - klassen av underbetalte akademikere og hardt arbeidende gründere bør det ligge et velgerpotensial for et parti som Høyre. Så får heller Ap og Frp slåss om støtten fra de styrtrike.
Om det er tilfeldig at slike tanker om et opprør fra midten i DN-debatten blir uttrykt av Bård Standal, sekretæren i Frogner Høyre, er ikke lett å si.
Tilbake står den praktiske politikken, og det finnes i det minste noen konkrete eksempler på at partiet stadig får det til. Partiets største suksess de siste årene har ikke skjedd på Frogner, men lenger øst og sør i hovedstaden. Under Høyres ledelse har Osloskolen levert oppsiktsvekkende faglige og integreringsmessige resultater. Det har skjedd gjennom en åpenhet for nye måter å gjøre ting på, og med politisk vilje til å takle profesjonsinteresser og akademisk vanetenkning. Det bør ligge adskillig lærdom å hente her, hvis partiet - som det også er skrevet i debatten - ønsker å «reformere offentlig sektor, på samme måte som partiet reformerte privat sektor på 1980-tallet».
Og ja, personene spiller også en rolle, i dette tilfelle gjennom et heldig samspill mellom den hyperaktive skolebyråden Torger Ødegaard, den faglige tunge skoledirektøren Astrid Søgnen (med fartstid som statssekretær for Ap) og den pragmatiske byrådsleder Erling Lae.
At skolestatsrådene Øystein Djupedal og Bård Vegard Solhjell fra SV har brukt fire år på å sutre, snarere enn å juble over Osloskolens gode resultater, tyder på at Høyre har vært på rett vei.
Så det går an for Norges nest eldste parti.
Muligens da.
Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv
kjetil.wiedswang@dn.no(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.